Grunnlovsdebatt og endringsmotvilje

Under tittelen ”Bring rettighetene hjem” går advokat Anders Ryssdal til angrep på såkalt endringsmotvilje mot grunnlovsrevisjon. Han fremmer en rekke synspunkter om reformbehov i Grunnloven, og foreslår å inkorporere deler av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon der. Det gjelder blant annet regulering av viktige sider ved tilleggsskatteordningen vår (vern mot dobbelt straffeforfølgning m.v.).

Det bør være kjent at

• Grunnloven § 110 c bestemmer at ”Det paahviler Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighedene”,
• menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 inkorporerer de sentrale konvensjonsrettigheter på området som norsk lov, med forrang foran annen norsk lov,
• ligningspraksis og påtalepraksis er lagt om, i strid med ligningslovens egne bestemmelser, for å respektere denne konvensjonsforrangen ved motstrid,
• Finansdepartementet arbeider med proposisjon om revisjon av tilleggsskatteordningen (endringer i ligningsloven). Fjerning av konvensjonsmotstrid er viktige hensyn i denne lovgivningsprosessen.

At man i tillegg til alt dette også skal regulere tilleggsskatt i Grunnloven, synes å være ganske kraftig ”overkill”. Av presisjonshensyn kunne det bli nødvendig med ganske detaljerte bestemmelser som ville ta opp uforholdsmessig mye plass i Grunnloven. Grensenytten av dette blir forsvinnende liten. Vi må fortsatt regne med en dynamisk rettsutvikling på området, anført av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Også det tilsier at en nærmere, innholdsmessig grunnlovsfesting ikke er veien å gå. Adgangen til å ilegge tilleggsskatt, og begrensningene i denne adgangen, bør framgå klarest mulig av skattelovgivningen. Men denne reguleringen har ikke noe i Grunnloven å gjøre.

Ryssdal er for beskjeden når han i sin oppramsing av (vel)fungerende grunnlovsbestemmelser om borgerrettigheter bare viser til ytringsfriheten (§ 100), tilbakevirkningsforbudet (§ 97), og vernet av eiendomsrett (§ 105). Grunnloven er velutstyrt med vern av borgerne på straffeforfølgningsområdet (§§ 96, 99 og 102). Dette vernet er generelt meget velfungerende gjennom lovgivningen og påtalemyndighetens, forsvarernes og domstolenes arbeid.

Grunnloven pålegger statens myndigheter å sikre sysselsetting (§ 110), kulturelle samerettigheter (§ 110 a), og miljø- og naturvern (§ 110 b). Ryssdal kritiserer at Grunnloven her nøyer seg med dette, slik at man må ty til den alminnelige lovgivning for å finne de konkrete rettigheter som kan påberopes. Dette er ikke nødvendigvis noen mangel ved Grunnloven. Både praktisk og lovteknisk vil det langt på vei være riktigst - hvis temaet overhodet skal inn der - at Grunnloven nøyer seg med å pålegge staten en verneforpliktelse, som så rettsliggjøres i den alminnelige lovgivning og forvaltning. Det har ikke mye for seg at Grunnloven selv skal overta (og dermed dublere) lovgivningens mer konkrete rettighetsutforming på mange flere områder enn i dag. Ryssdals lille forbehold om at ikke alt bør stå i Grunnloven, bør omformuleres til at det aller meste ikke bør stå i Grunnloven.

Det er utmerket med en grunnlovsdebatt. En del språklige og innholdsmessige svakheter i Grunnloven bør absolutt søkes rettet opp i en revisjonsprosess. Men grunnlovsdebatten bør baseres på realisme. Det gjelder både erkjennelse av alt det verdifulle som Grunnloven faktisk inneholder, og erkjennelse av de begrensninger som bør ligge i at Grunnloven må holdes på et svært overordnet plan, uten detaljert rettighetsregulering.

I motsetning til Ryssdal mener jeg at de reelle maktforholdene i det øverste statsstyret samsvarer godt med Grunnlovens formelle innhold. Denne viktige del av innholdet trenger derfor ikke noen inngående revisjon. Parlamentarismen er innført gjennom § 15 (statsrådenes plikt til å søke avskjed etter mistillitsvotum i Stortinget). Stortingets lovgivnings- og bevilgningskompetanse etter Grunnloven er en tydelig markering av de reelle maktforhold. Det er Stortinget som bestemmer, selv om Regjeringens forslags- og initiativrett også gir en viktig og nødvendig maktposisjon. Kongens alminnelige myndighet etter Grunnloven er underlagt § 31 om statsministerens kontrasignatur, det vil si at monarken bare kan bestemme det som Regjeringen vil. Det er bare misvisende å hevde at Grunnloven er alvorlig misvisende om disse maktforholdene.

Språkformen i Grunnloven bør man tenke grundig over, blant annet ut fra den kulturelle og historiske verdi av å kunne beholde vedtaksdatoen 17. mai 1814. Språklig tydeliggjøring bør imidlertid alle være tilhengere av.