Havbrukskonferanse 2015

Takk for invitasjonen! Jeg skal hilse fra fiskeriministeren. Hun beklager at hun ikke kan være her i år, men vi er helt enig: Havbruksnæringen er en av Norges viktigste framtidsnæringer.

Sjekkes mot
fremføring

 

Elisabeth Aspaker er for øvrig i Japan og feirer 30-årsjubileet for norsk lakseeksport. På sett og vis kan man si fiskeriministeren er Asia for å selge sushi.

Verdens beste sushikokk skal visstnok kåres der nede. Fiskeriministeren er ikke Norges kokkehåp, men det får meg til å tenke på at da den første sushibaren åpnet i Oslo i 1985. Da krevde Mattilsynet at fisken måtte stekes før servering.  I 1985 hadde få nordmenn hørt om – og langt mindre spist – sushi.  Men gründere som jobbet i havbruksnæringen var blitt gjort kjent med den japanske tradisjonen med å spise fisken rå. Kunne dette være et nytt marked for norsk laks?

Resten av historien kjenner vi. I dag ligger det norsk laks på over halvparten av verdens sushibiter. Uansett hvem som går av med seieren om å bli verdens beste sushikokk er det stor sjanse for at en norsk oppdrettslaks skal ha sin del av æren.

Historien om havbruksnæringen i Norge er en fortelling om en næring drevet frem av dristige gründere som lykkes å satse der man har naturgitte fortrinn.

I dag ser vi hvilken posisjon havbruksnæringen kjempet seg til. Det er formidabelt og imponerende!

Hver ansatt skaper i dag verdier for 3,5 millioner kroner.[1]

Et gjennomsnittlig havbruksanlegg bidrar alene med 42 årsverk. [2]

Og havbruksnæringen representerer mer enn 20.000 årsverk, inkludert ringvirkninger. [3] Antall arbeidsplasser har økt de siste årene. Og bak hver arbeidsplass skapes stadig nye jobber i tilknyttede bransjer.

Potensialet er stort! Men på samme tid møter eksportrettet næringsliv steinhard konkurranse.

Lav kronekurs er en velkommen drahjelp for fisk som skal ut i verden, men vi må forberede oss på at drahjelpen kan svinge. Det betyr at vi må ha en overordnet politikk som styrker næringslivets konkurransekraft – en næringspolitikk som kan skape innovasjoner, ny aktivitet, nye kompetanser, flere arbeidsplasser og mer eksport.

Vi fortsetter derfor å investere mer i infrastruktur, kunnskap, og et lavere skattenivå.

Bedre veier er for eksempel sentralt for et konkurranseutsatt næringsliv langs kysten – som fiskeri- og havbruksnæringen. Hvis bedrifter på Senja må kjære fisk i halvfulle biler fordi veistandarden er for dårlig, gir ikke det økt konkurransekraft. Men min påstand er at samferdselsminister Ketil Solvik Olsen har levert varene.

Bare i år bruker vi 5 milliarder kroner mer på samferdsel enn da vi tok over. Det tallet vil øke enda mer til neste år, og selv uten videre opptrapping vil rammene for første fireårsperiode i Nasjonal Transportplan bli overoppfylt.

For det andre reduseres vedlikeholdsetterslepet. I fjor var det første året det skjedde på flere tiår, i 2016 forsterkes satsingen på vedlikehold ytterligere.

For det tredje våger vi å prioritere. Det er kanskje noen lokalpolitikere som ikke er like fornøyd med at vi har kuttet i såkalte regionale utviklingsmidler, som kommer noen få til gode, for å bruke mer på bedre fylkesveier som styrker hele næringslivet. Men kritikken er en underlig skue.

Gode rammebetingelser for næringslivet skapes ikke av små støtteordninger som treffer noen få. Muligheter for verdiskaping kommer om hele næringslivet gis muligheter for vekst – og kanskje det viktigste er gode veier, både for å bedre innbyggernes hverdag, og for å sikre at varer og tjenester kommer raskt frem.

For å kunne utløse verdiskapingspotensialet i havbruksnæringen er vi også avhengig av at flere unge får opp øynene for en jobb utenfor de store byene og flotte kontorbygg. Og dette sier jeg vel vitende om at en av mine statssekretærer valgte å hoppe av en trygg hverdag ved oppdrettsanlegget til en usikker framtidig som politiker i Oslo.

Jeg er selvsagt glad for at han valgte meg og ikke dere. Men bransjen må fortsette å motivere ungdom til å få nødvendig kompetanse og kunnskap til å videreutvikle næringen.

Ett virkemiddel vi politikere kan bidra med er å øke lærlingtilskuddet, slik at dere kan legge til rette for flere attraktive lærlingeplasser. Lærlingtilskuddet hadde fram til regjeringsskiftet stått stille i over ti år, bortsett fra en midlertidig økning i 2009. Under denne regjeringen har tilskuddet økt tre ganger på to år, med til sammen 10 000 kroner per kontrakt. Nå økes tilskuddet til bedriftene med ytterligere 2 500 kroner per lærling.

Historien har vist at veksten i oppdrettsnæringen har overgått det mange hadde regnet med. SalMar på Frøya sier det kanskje best: i 1971 produserte selskapet 98 tonn oppdrettslaks i løpet av ett år. I dag produserer de like mye i løpet av tre timer i høysesongen. 

Øyeblikksbildet er veldig bra, men det finnes utfordringer.

Jeg forstår at havbruksnæringen ønsker vekst – og kanskje kan det være mulig å ha en slik utvikling videre. Men skal produksjonen flerdobles, må miljøutfordringene håndteres. 

I juni ga Stortinget tilslutning til regjeringens melding om vekst i lakse- og ørrettoppdrett. Det er en milepæl for norsk oppdrettsnæring – fordi det nye regelsettet tar hensyn til hvordan vi kan øke verdiskapingen i næringen uten å gå på akkord med naturens tålegrense.

Vi kan i utgangspunktet tenke oss at vi skal ha én produksjonsregel langs hele kysten, men vi vet at vi har en lang kyst. Omgivelsene er forskjellige alt etter hvor vi befinner oss på kysten – inne ved kysten, ytterst ved kysten eller i fjordene.

Nå får vi på plass et nytt system med miljøindikatorer i produksjonsområder. Dette gir sterke incentiver til at næringen investerer i miljøvennlig produksjonsteknologi og produksjonsformer.

Nå beveger jeg meg langt inne på fiskeriministerens fagområde, men dette er viktig.

Skal næringen ta de tunge investeringene som må til for å løse miljøutfordringene, er vi ikke minst avhengig av innovasjon og gründerskap.

Dagens ordning med forskningstillatelser er ikke tilstrekkelig for å dekke behovene for å utvikle ny teknologi og nye driftsmåter. Beskjeden fra dere har vært klar og tydelig. Regjeringen lanserte fredag derfor en konsesjonsordning for å legge til rette for et teknologisk løft innenfor havbruksnæringen.

Ved å utvikle ny teknologi som legger til rette for oppdrett i nye områder, innerst i fjorder og lengre til havs, åpnes muligheter for vekst i næringen – og samfunnsmessige gevinster. Bruker vi SalMars offshore-oppdrett som eksempel, kan de med kunnskap fra norsk leverandørindustri lage mer robuste konstruksjoner som kan flyttes langs til havs og romme åtte ganger så mye fisk som en vanlig oppdrettsmerd.

Det gir tilgang til nytt areal, som har vært en av utfordringene i næringen, samtidig som det gir et marked for eksport av innovative løsninger.

Utviklingskonsesjonene vil være gratis, og få en varighet på 15 år. Når de en gang i framtida konverteres til ordinære oppdrettskonsesjoner, må selskapene betale staten et vederlag på ti millioner kroner. Dette skal være en begrenset ordning som omfatter store teknologiske løft som trenger drahjelp for å kunne realiseres. I første omgang etableres en prøveordning i to år

Andre spennende prosjekter er Bremnes Seashore på Bømlo som har tatt i bruk en helt ny type ventemerd for laks på land.  Og Lerøy Aurora som har tatt i bruk droneteknologi i arbeidet mot lakserømming. Regjeringen håper de som sitter med ideer på tegnebrettet setter i gang. Det kan bety store muligheter for norsk havbruksnæring.

Fremover trenger vi flere praktiske nyvinninger for at næringen skal utvikle seg og vokse. Derfor fortsetter vi også med full styrke satsingen på marin forskning.

Til sammen bruker vi mer enn 3,6 milliarder kroner på å styrke havbruksforskningen, forskningen rettet mot sjømatindustri og teknologi, og til utvikling av nye, marine næringer.

Skal vi følge med i tiden, må vi også raskere omsette forskning til næringsutvikling.

For noen få uker siden besøkte jeg Hedmark, et fylke som kanskje ikke er synonymt med fisk og oppdrett. Men på Hamar har de tatt kunnskap fra bioteknologi inn i havbruket. Det åpner et hav av muligheter – i bokstavelig forstand.

Vi er den ledende oppdrettsnasjonen i verden. Norsk oppdrettslaks er berømt over hele verden. Hva er da en mer naturlig ambisjon enn å bruke de samme egenskapene til å lage røye 2.0, og en ny fisk for ørretoppdrett, som miljøet har gjort for laks? [4] Det er ambisjonen på Biohuset i Hamar, og det vil være viktig et bidrag fra Norge til resten av verden på et område der vi virkelig har noe å gi.

Regjeringen er nå i gang med en bioøkonomistrategi som skal bidra til mer effektiv, lønnsom og bærekraftig bruk av bioråvarer. Særlig må vi bli flinkere til å bruke ressursene på nye måter. I fremtiden vil ikke alt som høstes ende opp på middagstallerkenen. Med teknologien kan våre ressurser bli til mer enn mat, det kan bli legemidler, kosmetikk, kjemikalier og energi.

Mulighetene er nesten overveldende!

På Biohuset i Hamar vurderer de nå hvordan forskning fra Universitet i Bergen kan kommersialiseres. Der forsøker man å utvikle kunstige kroppsdeler av restråstoffer fra landbruket.

Hvis forskningen lykkes kan cellulose fra potetskall i fremtiden bli til en del av et nytt øre.[5]

Kunnskap og forskning er viktige verktøy for verdiskaping både på matbordet og i medisinskrinet. Men det er ikke tilstrekkelig. Skatt må også være en del av ligningen.

Skal næringslivet ta de tunge investeringene, trenger de sikkerhet for at investeringene betaler seg.

En hovedprioritet for denne regjeringen er å redusere skatte- og avgiftsnivået for på den måten å legge til rette for omstilling og økt verdiskapning. I statsbudsjettet er derfor skattereformen det viktigste strukturpolitiske tiltaket for å skape nye arbeidsplasser.

Vi forventer ikke at jobbene kommer over natten, men et vekstfremmende skattesystem er en forutsetning for omstillingen av norsk økonomi.

Hovedgrepet er å kutte selskapskatten fra 27 til 22 prosent innen 2018. Vi vil også vurdere å redusere satsen ytterligere dersom utviklingen internasjonalt tilsier at vi bør gjøre det. Målet er å gjøre det mer attraktivt å investere og satse i Norge. Det kan bidra til å skape nyvinninger og arbeidsplasser. Det er særlig viktig i møtet med den økte ledigheten vi har sett.

 

Kjære alle sammen!

Havbruksnæringen er en relativt ung næring i Norge med sine cirka 40 år. Likevel er den i dag en av Norges aller viktigste eksportnæringer.

Vi som politikere skal selvsagt ikke plukke vinnere.  Men framtiden er for viktig til at vi kan overlate til tilfeldighetene hvordan utviklingen blir.

Vi skal ikke være redde for å peke ut områder hvor Norge har fortrinn, og hvor vi vil satse. Vi har en kyst og et klima som gir bedre beskyttelse for havbruk enn de fleste andre steder i verden. Forskningsmessig ligger vi foran alle andre.

Havbruksnæringen er godt rustet for å møte utfordringene og allerede på fullt fart mot 50 milliarder eksportkroner. Her er det langt igjen til en øvre grense for hvor stort dette kan bli. Fantasien, produktutviklingen og kapitaltilgangen bestemmer, sammen med markedsutviklingen. Vi har uten tvil et utrolig solid utgangspunkt. Det er vårt ansvar å sørge for at disse mulighetene høstes.

Takk for oppmerksomheten!



[3] Inkludert foredling og andre tilknyttede yrker. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/flere-jobber-med-oppdrett/id2414560/

[4] Norsk oppdrettslaks er ikke genetisk modifisert, men et resultat av gjentatte krysninger og utvalg, med utgangspunkt i ville laksestammer. Systematisk avl på noen økonomisk viktige egenskaper har gitt en oppdrettslaks som er genetisk forskjellig fra villaksen.

20. november ble det offentlig at USAs mattilsyn besluttet at genmodifisert laks godkjennes som mat. Dette er første gang i historien man godkjenner at et genmodifisert dyr kan selges som mat i et land, og kan bety økt konkurranse mot norsk laks.

[5] Nanocellulose ekstrahert fra potet eller gulrotrester kan brukes som skjelett for å dyrke fram celler og derved nytt vev som et øre.