Helhet i utdanningspolitikken

Per Brandtzæg tar til orde for en egen minister for høyere utdanning og forskning i sitt innlegg i Dagbladet 23. oktober. Han mener jeg ikke kan gape over hele feltet – fra barnehage via grunnskole til høyere utdanning og forskning. Det er jeg uenig i. Snarere enn å spille forskjellige deler av utdanningssystemet opp mot hverandre er det fornuftig å se hele utdanningsløpet under ett. 

Innlegg i Dagbladet 29.10.13 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

I en rapport fra 2011 så Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) på arbeidsdelingen i departementene, inkludert på spørsmålet om færre eller flere departementer er en fordel. Det som taler for færre departementer er at det gir mindre samordningsbehov. Det er en viktig faktor – forvaltningen preges fortsatt av for mange siloer, for mye revirtenkning, for lite fleksibilitet og for mange ressurssløsende kamper mellom departementene. Dette taler for departementer som i størst mulig grad evner til å se helheten på sitt felt. 

En god barnehage danner grunnlaget for det videre utdanningsløpet. Forskning viser at det å ha gått i barnehage med høy kvalitet og bevisst satsing på grunnleggende språkferdigheter, kan redusere senere frafall i videregående opplæring. Elever som mangler nødvendige kunnskaper og ferdigheter fra grunnskolen sliter i videregående skole. Det er ofte disse elevene som slutter underveis. 

De som underviser i høyere utdanning – på høyskoler og universiteter – klager ofte over studentenes kunnskapsnivå i fag som for eksempel matematikk. De melder dessuten om ukonsentrerte studenter. Mange av dem har ikke lært nok om å lære tidligere i utdanningen. Også derfor er tidlig innsats så viktig.

 Så, ja, man biter over mye når man vil løfte utdanningssystemet fra barnehagen og opp til universitetsnivå. Men etter min mening ikke for mye. Snarere vitner det om et helhetlig blikk på de utfordringene vi står overfor som et kunnskapssamfunn i møte med tiden etter oljealderen.