Hilsen fra regjeringen 22. juli 2021

Tale holdt under minnemarkeringen i Hole kirke.

Deres kongelige høyhet,

 

Kjære overlevende, etterlatte og berørte. Kjære alle dere som er til stede her i dag.

I dag er det ti år siden det utenkelige skjedde.

juli 2011 ble vi rammet av de alvorligste terrorhandlingene vi har opplevd i fredstid.

I vårt lille Norge. I Oslo, på Utøya, her i Hole.

Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet var det et kaos av knust glass og ødelagte bygningsdeler.

Alarmer ulte, og papirer lå strødd.

Redningsmannskaper og frivillige gjorde alt de kunne for å hjelpe.

Demokratiet var under angrep. Åtte mennesker ble drept i regjeringskvartalet. Mange ble hardt skadet. Og fremdeles er ikke Oslo slik den engang var.

Men det skulle bli verre.

69 uskyldige mennesker ble drept på Utøya. De fleste av dem med hele livet foran seg. Ungdommer – med håp, drømmer og forventninger.

Tapre AUFere flyktet og kjempet for livet. I skogen. I fjorden. I Skolestua. Og vi kan bare forsøke å forstå hvilke følelser av frykt og redsel de gjennomlevde, og hvilken bagasje de som overlevde har måttet ta med seg fra denne julidagen for ti år siden.

Helsearbeidere, politi, og brann- og redningsmannskaper deltok i det krevende redningsarbeidet.

Naboer og feriegjester her i Hole og fra Utvika Camping gjorde en uvurderlig innsats.

Dere gjorde en heltemodig jobb. Og med eget liv som innsats, reddet dere liv. Vi er mange som er dere evig takknemlige for alt dere gjorde denne skjebnesvangre dagen.

Terrorangrepet 22. juli 2011 vil for alltid være en mørk dag i norsk historie.

Mange - både overlevende, etterlatte, redningsfolk og frivillige - er fortsatt sterkt preget.

For kaoset vi opplevde den fatale dagen, har for noen blitt til et kaos av tanker og følelser som bare de opplever.

Og selv om tiden går, er det ikke alle sår som leges. Sorgen og savnet etter dem vi mistet vil aldri forsvinne. Alt blir ikke bra.

Derfor må vi være der for hverandre. Fortsette å snakke om det. Spørre hvordan det egentlig går. Dele det som er vanskelig.

For dere skal vite at dere ikke er alene. Vi glemmer ikke.

Det var høyreekstremisme som var grobunn for terroren 22. juli 2011. Og selv om terrorangrepet tok slutt, vet vi at tankene bak lever videre.

Vi vet at hatytringer, konspirasjoner og fremmedfrykt finnes blant oss. Og at noen er villige til å bruke trusler og vold for å nå frem med sitt budskap.

La det derfor ikke være noen tvil:

Vi skal jobbe mot radikalisering og ekstremisme. For de verdiene terroristen ville til livs. Og vi aksepterer ikke at ungdommer som var på Utøya mottar trusler og hets.

La oss vise hverandre hvilke verdier som er viktige for oss. Ikke bare i taler som denne. Men i alt vi gjør.

At vi vil ha et mangfoldig samfunn hvor det er plass til alle. Hvor vi inkluderer også de som er litt annerledes eller de som mener litt andre ting enn oss selv.

At vi vil ha et samfunn hvor det er trygt å si det man mener, og hvor det er bra at folk engasjerer seg. Hvor vi tenker over hva vi sier og skriver til hverandre.

At vi vil ha et Norge hvor alle lever i frihet. Hvor vi våger å utfordre hatretorikk og tar tak i selv de minste spirene til ekstremisme.

At vi vil ha et samfunn som tolererer ulike meninger, religioner og kulturer. Men der vi aldri blir likegyldige til det som skjer rundt oss.

For de 77 som ble drept. De som ble skadet, og de som overlevde. Og for alle som for alltid må leve med minnene fra denne dagen for ti år siden - skal vi kjempe for demokrati, frihet, mangfold og toleranse.

Den kampen vinnes ikke en gang for alle. Den kampen må vi vinne hver eneste dag.