Hilsningstale på Nei til EUs landsmøte

Oslo, 30. november 2014

- Vi er grunnleggende uenig i sak, men vi deler det samme brennende Europa- engasjementet. Vi er alle enige om at EU-spørsmålet og Norges forhold til Europa er viktig. Vi er alle enige om viktigheten av en levende europadebatt. Fordi Europa og EU betyr så mye for oss, sa statsråd Vidar Helgesen i sin hilsen til Nei til EUs landsmøte.

Kjære alle sammen. Takk for invitasjonen og for den hyggelige velkomsten. En god velkomst skal man ta vare på. Man vet jo aldri hvordan avskjeden blir.

Det er fint å være her. Vi er grunnleggende uenig i sak, men vi deler det samme brennende Europa- engasjementet. Vi er alle enige om at EU-spørsmålet og Norges forhold til Europa er viktig. Vi er alle enige om viktigheten av en levende europadebatt. Fordi Europa og EU betyr så mye for oss.

Takk for at Nei til EU bidrar til å holde europadebatten levende. På fredag var det 20 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap. Jeg har hørt rykter om at dere hadde en god fest på Sentrum Scene. Jeg befant meg i sentrum av Europa -  i alle fall det som blir sentrum av Europa etter at Latvia overtar formannskapet i EU ved årsskiftet.

EØS-avtalen. Norges tilknytning til EU

Det har vært en del mimring den siste uken om hvordan debatten var i 1994 og hvilke argumenter som ble fremført. Mange har påpekt at diskusjonen i stor grad handlet om økonomi. Ja, det var mye økonomisk argumentasjon. Men jeg var kampanjeleder i Høyre den gangen, og vi hadde en noe annen innfallsvinkel. Vi var vel så opptatt av den sikkerhetspolitiske dimensjonen ved et eventuelt medlemskap. Vi var opptatt av Norges sikkerhetspolitiske forankring i det vestlige fellesskap, gjennom Nato, gjennom Europarådet, gjennom OSSE - og gjennom EU som neste naturlige skritt. Verden har mange uromomenter, og vi mente et EU-medlemskap ville gi Norge en sikrere fremtid i Europa - en sikrere fremtid for våre verdier.

Slik ble det som kjent ikke. Det har vi forholdt oss til – og det forholder også denne regjeringen seg til. Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen og de øvrige avtalene med EU ligger fast.

EØS-avtalen er først og fremst en økonomisk avtale. Den gir oss markedstilgang og likt regelverk som andre europeiske land– som er bra. Men den dekker ikke alle samarbeidsområder. Blant annet faller sikkerhetspolitikken utenfor, og det merker vi nå ved at EU og våre nærmeste allierte fatter vedtak med betydning for oss uten at vi sitter rundt bordet. Det er slike spørsmål jeg ønsker å være åpen om og som jeg mener det er viktig at vi diskuterer.

Som sagt, vi baserer oss på EØS-avtalen. I likhet med fem regjeringer før oss. De fem stortingsvalgene etter 1994 har gitt klar støtte til partier som slutter opp om EØS-avtalen. Og uavhengig av regjeringens farge, har innlemmelsen av EU-regelverk fortsatt i ufortrødent tempo. 80 prosent av vårt regelverk stammer fra EU. 90 prosent av regelverket på matsikkerhetsområdet. Europautredningen som kom i 2012, viste at det bare er tre land i EU som handler mer med andre EU-land enn oss. I tillegg har vi mottatt flest EØS arbeidsinnvandrere i forhold til folketall, bare slått av Luxembourg. Realiteten er at vi er tungt integrert i Europa. Og det er også bakgrunnen for at statsministeren ønsket en egen europaministerpost.

Enkelte mener at jeg snarere enn å være Norges mann i Brussel, er Brussels mann i Norge. Dette blir feil måte å argumentere på. Poenget er at vi har ulike politiske syn på hva som er i Norges interesse. Vi har ulike syn på EØS-avtalen. Mitt utgangspunkt er at det er en tung nasjonal interesse å stå opp for - og forvalte EØS-avtalen på best mulig måte. Andre mener at dette ikke tjener Norges interesser. Det er en ærlig sak.

Denne måneden har vi alle hatt et gjensyn med bildene fra kvelden 9. november 1989. Symbolet på et delt Europa ble revet. Tyskland ble gjenforent.

Murens fall var en verdenshistorisk begivenhet. Men trolig også den internasjonale hendelsen de siste årene som har hatt størst betydning for Norge og vår norske hverdag.  Samme år som muren falt, lanserte Jaques Delors ideen om å invitere Efta-landene med i det indre marked, og vi begynte veien mot EØS-avtalen. En avtale som etter hvert skulle inkludere landene som lå bak jernteppet i 1989.

EØS-avtalen er på mange måter storpolitikk i det konkrete. Vi knyttes sammen gjennom dagligdagse aktiviteter. Vi innfører likt regelverk. Vi handler med hverandre. Og vi reiser ut. For å feriere, for å studere, for å forske og for å jobbe. Og ikke minst – folk fra resten av Europa reiser til oss. Sju prosent av alle sysselsatte i Norge er arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-land – de fleste fra de nye medlemslandene. Det gagner oss. Det gagner dem. Ikke minst distrikts-Norge nyter godt av denne arbeidskraften.

Bare i Vestfold - Heming og mitt hjemfylke -  har vi nå 14.000 EØS arbeidsinnvandrere. Mange jobber innenfor gartnerfaget, men også i bygg- og anleggsbransjen. Det er ingen tvil om at Vestfold og Norge trenger disse menneskene.

Fri bevegelse for europeere er et sterkt symbol på hva vi har oppnådd i Europa. Ikke bare siden 1989, men siden det europeiske samarbeidet ble bygget på ruinene etter andre verdenskrig. Det det var nettopp det murens fall handlet om: Menneskene på begge sider skulle ha mulighet til å velge sine egne liv og få lov til å søke lykken i andre land enn sitt eget.

Mye har endret seg de siste 25 årene. Det startet med murens fall, senere Øst-Europas inntreden i EU 2004 og utvidelsen med Romania og Bulgaria i 2007. Vi ser nå at Balkan, den siste krigsherjede regionen i Europa, er på vei inn i det europeiske felleskapet. For å komme dit har de måttet gjennomgå store demokratiske reformer. Det er også i dette verdifellesskapet det ukrainske folk nå søker sin frihet.

Tidligere denne måneden besøkte Statsministeren og jeg både Polen og Ukraina. Etter murens fall stod disse to landene relativt likt, men de tok ulike politiske og økonomiske valg. Det er slående å se hvor de to landene er i dag: Polens bruttonasjonalprodukt per innbygger er mer enn tre ganger så høyt som Ukrainas og er nå blant de ledende aktørene i det europeiske samarbeidet.

Felles utfordringer krever felles løsninger

Jeg mener derfor at vi skal være takknemlige for at det europeiske samarbeidet finnes - uavhengig av om Norge er med eller ikke. Og jeg mener at vi må være med i de diskusjonene som pågår i Europa uten å omgjøre enhver diskusjon til et spørsmål om ja eller nei til EU. Vi har alle et ansvar for ikke å gå automatisk i skyttergravene. Utsikten derfra er som kjent begrenset.  

Vi må også kunne diskutere andre spørsmål som kommer opp i et Europa som er i så rivende utvikling og som står overfor så fundamentale utfordringer.  Vi må i større grad ta inn over oss at europeisk samarbeid dreier seg om felles problemløsning på felles utfordringer. La meg nevne tre områder.

For det første: Klima. Klimaendringene er en av vår tids største utfordringer, og det er ingen tvil om at EUs klima- og energipolitikk setter retningen for overgangen til et lavutslippssamfunn i Europa. Derfor har regjeringen lagt stor vekt på – og stor arbeidsinnsats i - å bidra til EUs arbeid med klima- og energirammeverket mot 2030. Det er den enkeltsaken jeg sammen med klimaministeren og energiministeren har brukt mest tid på dette året.

Det er imponerende at EU-landene, til tross for både den krevende økonomiske og politiske situasjonen i Europa, ble enige om rammene for en felles klima- og energipolitikk de neste 15 år. EUs mål om å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 prosent innen 2030, er et viktig signal før klimatoppmøtet i Lima om noen uker, og frem mot de internasjonale forhandlingene om en ny global klimaavtale i Paris neste år.

Her vil regjeringen være en pådriver sammen med EU for å få i stand en ambisiøs og juridisk bindende avtale for å redusere utslippene av klimagasser og for å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader.

En annen grenseoverskridende utfordring er økt migrasjon til Europa. I Middelhavet er det krisetilstander, og alle europeiske land må gjøre sitt for at mennesker ikke skal miste livet på vei til Europa. Det er ingen enkel løsning på problemet. Men det som er klart, er at migrasjonsutfordringen ikke kan løses uten at vi også tar tak i årsakene til at mennesker migrerer. Det krever politisk samarbeid. Sammen med EU styrker vi samarbeidet med de landene migrantene kommer fra og reiser gjennom på vei til Europa. Og med våre lange bistandstradisjoner i mange av opprinnelses- og transittlandene, er vi en relevant partner også her.

Det skal ikke underslås at den europeiske solidariteten utfordres av at land i sør og nord møter så ulike sider av migrasjonsutfordringene. Det sørlige Europa ser et akutt behov for å styrke kapasiteten til mottakssystemene, mens land i nord opplever at uforholdsmessig mange immigranter ender som asylsøkere der. Vi er opptatt av at de migrantene som kommer til Europa mottas og behandles i tråd med et enhetlig europeisk regelverk. Hvis ikke, er det umulig å sikre rettferdig behandling av søknadene. Det handler om folks rettssikkerhet.

Også når det gjelder trygghet og sikkerhet, det tredje området jeg ønsker å nevne, er EUs medlemsland blant våre viktigste partnere. Vi ser at de restriktive tiltakene og de russiske importrestriksjonene til tider er smertefulle for Norges og EUs næringsliv. Det kommer vi imidlertid ikke utenom siden alternativet - ikke å gjøre noe – eller å ikke stå samlet - åpner for langt dystrere perspektiver for Europa og for europeisk sikkerhet. 

Dette året har også vært preget av de mange væpnede konflikter som har spredt seg på tvers av landegrenser i Afrika, Midtøsten og Asia.  Dette utgjør en trussel ikke bare mot stabiliteten i regionen, men også mot sikkerheten til Norge og andre vestlige land. Det mest akutte eksempelet er terrororganisasjonen Isils (Islamske staten i Irak og Levanten) fremrykning i Syria og Irak. Flere EU-land deltar som Norge i koalisjonen mot Isil, og vi ser en tydeligere rolle i regionen fra EUs side. Dette er en utvikling vi på norsk side bør hilse velkommen. Igjen er det avgjørende at de europeiske landene står samlet om sitt grunnleggende verdisyn og om prinsipper for internasjonalt samkvem.

EUs interne utfordringer

Samtidig: Europas utfordringer består ikke bare av ytre press. EU har også interne utfordringer å stri med. Og måten EU møter disse utfordringene på, har konsekvenser for oss.

Det pågår nå en viktig diskusjon i Europa om menneskers livsgrunnlag og fremtidsmuligheter. Vi ser at finanskrisen rammer sårbare grupper som unge, minoriteter og dem som har minst fra før. 5.4 millioner europeiske ungdommer er uten arbeid. Europa står i fare å få en «tapt» generasjon på arbeidsmarkedet. Det har ikke Europa råd til – verken økonomisk, sosialt eller politisk.

Vi ser også eksempler på at demokratiske prinsipper og menneskerettigheter kommer under press. Valgene til Europaparlamentet tydeliggjorde urovekkende tendenser i flere av EUs medlemsland. Ytterliggående og fremmedfiendtlige partier med ulik grad av EU-skepsis vant frem. Flere av dem har en grunnholdning som går på tvers av felles europeiske verdier som toleranse, likeverd og respekt for enkeltmennesket. Noen har en nasjonalistisk, og endog separatistisk, agenda. Andre viderefører fascistisk tankegods. Nå gis de paradoksalt nok muligheten til å komme til orde i et verdi- og styringssystem de motarbeider.

Selv om populariteten deres er en urovekkende politisk utvikling, kan inntoget i Europaparlamentet også ses som et uttrykk for Europas styrke: Respekten for ytringsfrihet og meningsmangfold. Troen på åpne, demokratiske møteplasser. 

Hele det politiske spektrum i Europa må nå ta tak i årsakene til folks uro og misnøye. Grunnleggende sett dreier det seg om å skape tillit til det politiske systemet. Grunnleggende sett dreier det seg om å snu nedgang til vekst og skape arbeidsplasser i et Europa som fortsatt sliter økonomisk.  Samarbeid, ikke isolasjon, er svaret også her.

Avslutning

Kjære landsmøte, kritisk diskusjon er en forutsetning for god politikk. Igjen: jeg er glad for at Nei til EU bidrar til debatten. Jeg er glad for at dere engasjerer dere på et område som er så viktig for Norge – Europa.

Takk til Heming Olaussen for lang og tro tjeneste – ti vitale lederår. Jeg har revet meg mang en gang i håret (som var noe lenger i 1994) over Hemings kommentarer og spark. Og jeg har formulert ilske motsvar og replikker. Dette er demokratiet.

Jeg ser fram til fortsatt gode diskusjoner og godt lagarbeid i europapolitikken. Og jeg ønsker den nye lederen som skal velges senere i dag lykke til.

Takk for oppmerksomheten!