Historisk arkiv

Er minoritetsvern god realpolitikk?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Oslo, 6. september 2016

Statssekretær Tore Hattrems innledning på konferansen "Er minoritetsvern god realpolitikk? Krig, statskollaps og regimeendring: Minoriteters rettigheter fra Midtøsten til Myanmar" på Senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Kjære direktør Guri Hjeltnes, UDs mange andre samarbeidspartnere og deltakere for øvrig,

Vi har latt oss imponere av det aktive faglige miljøet vi har her hjemme på minoritetsfeltet. Denne konferansen er enda et eksempel på dette miljøets relevans.

Venner,

Dere har spurt meg om minoritetsvern er god realpolitikk? La meg kort ta utgangspunkt i «veivalgsmeldingen».

Norge står i dag overfor en alvorligere sikkerhetspolitisk virkelighet enn for bare kort tid siden. Områdene sør for Europa er i krise, spilleregler som har tjent Norge godt i alle år, er under press og europeisk samarbeid settes på prøve.

Parallelt med denne utviklingen opplever vi hvorledes verden veves tettere sammen. Klimaendringer, migrasjon og ressursknapphet kan stå som stikkord.

Verden er blitt mer uforutsigbar og vår oppgave blir å manøvrere klokt i dette farvannet, for å trygge Norge framtid. Dette er utgangspunktet for meldingen om «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk», som vi planlegger å legge frem til våren.

Stortingsmeldingen handler med andre ord om sikkerhetspolitiske valg.

Når det er sagt, må jeg understreke, slik regjeringen har understreket i vår stortings­melding om menneskerettigheter, at hensynet til menneskerettighetene alltid skal ligge til grunn for all norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Dette premisset er selvsagt også gjeldende for arbeidet med veivalgsmeldingen.

Her er vi ved kjernen av den utfordringen som skal belyses på konferansen i dag. Ulike politikkområder henger sammen.

Vi må slå fast at et stort antall kriger og konflikter i verden gjennom de siste tiårene skyldes motsetninger der minoriteter er involvert eller i særlig grad rammet. Eksemplene er mange: Balkan og Sentral-Afrika på 1990-tallet. Irak og Syria i dag.

Få grupper er mer sårbare i krig og konflikt enn religiøse minoriteter. Historien har vist at minoriteter ofte havner i kryssilden mellom krigførende parter, noe vi ikke minst har sett i Irak.

I konflikt vil partene ønske å markere avstand mellom «dem selv» og «de andre», - både for å skape klare fronter og et skarpt fiendebilde.

I sikkerhetspolitiske vurderinger vil vi derfor alltid måtte ha med oss kunnskap om forholdene på bakken i de områdene vi engasjerer oss. Jeg aksepterer således ikke tanken om at det er stor avstand mellom et menneskerettighetsperspektiv og god realpolitikk.

Dilemmaer kan åpenbart oppstå, men fremme av godt styresett og menneskerettigheter er en forutsetning for varig stabilitet og styrking av stater i sårbare situasjoner.

Disse landene er nettopp gjerne preget av lite samhørighet i samfunnet og svake institusjoner.

Som utenriksminister Brende ved flere anledninger har understreket, er det på alle måter i norsk interesse å bidra til styrking av stater i sårbare situasjoner.

En samfunnsutvikling med fremme av god styresett, demokrati og menneskerettigheter, vil alltid være viktig, også fra et sikkerhetspolitisk ståsted.

En strategi for stater i sårbare situasjoner er under arbeid og vil bli et viktig bidrag både til norsk utviklings-, sikkerhets- og menneskerettighetspolitikk.

Norsk innsats må bidra til å skape rettferdig, fredelig og inkluderende samfunn, der fred og utvikling er et felles prosjekt. Og her må hensynet til minoriteters situasjon og medvirkning tas på det største alvor.

Venner,

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter gir etter min vurdering et svar på hvor regjeringen står i spørsmålet om hvorvidt minoritetsvern er god realpolitikk: Ettersom bygging av inkluderende samfunn fremmer fred og stabilitet, må minoritetsvern være god realpolitikk.

Samtidig må jeg også understreke at det må stilles samme krav om respekt for menneskerettighetene til alle, også de minoriteter som kan få styrket sin posisjon under konflikt.

I sitt menneskerettighetsarbeid har regjeringen løftet fram tre tematiske satsningsområder, som alle er relevante for minoritetsarbeidet.

For det første, individets frihet og medbestemmelse, der arbeidet for tros- og livssynsfrihet står sentralt.

For det andre, rettsstat og rettssikkerhet, der innsats mot korrupsjon og straffefrihet settes i fokus, og

For det tredje, likeverd og like muligheter, som maner til kamp mot diskriminering.

Venner,

Siden Midtøsten løftes fram som et av temaene på dagens konferanse, vil jeg bare understreke den etablerte sannhet at Midtøsten er komplisert. Det er ikke slik at «våre fienders fiender alltid er våre venner».

Ikke minst derfor må vi konsekvent tenke ikke-diskriminering og like rettigheter. De samme krav må stilles til minoritet som til majoritet.

Her vil jeg legge til at minoriteter, og andre sårbare grupper, innad i en minoritet ofte vil være særlig utsatt for diskriminering og vold. Kvinner er et åpenbart eksempel. Vårt budskap er enkelt:

Menneskerettigheter gjelder for alle, uansett nasjonal eller etnisk opprinnelse, kjønn, kjønnsidentitet, farge, tro eller enhver annen status.

Religiøse minoriteters situasjon har i en årrekke vært et viktig område i bredden av Utenriksdepartementets arbeid.

I departementets veileder for arbeidet med tros- og livssynsminoriteter er nettopp ikke-diskriminering og like rettigheter et gjennomgående perspektiv.

Vi har, som flere av dere kjenner til, organisert vårt arbeid på feltet gjennom et minoritetsprosjekt, som søker å holde tett kontakt med norske og internasjonale fagmiljøer og bringe perspektiver med seg inn i departementets øvrige arbeid.

En spesialutsending (Roald Næss) tiltrådte 1. september og vil representere Norge internasjonalt i dette viktige arbeidet.

Venner,

Til slutt vil jeg løfte fram noen konkrete utfordringer, - til utenrikstjenesten, til dere og til oss sammen:

For det første, må vi bli flinkere til å bruke kunnskapen om minoriteters situasjon på tvers i vårt eget system. Sikkerhetspolitikken er ett eksempel og utviklingspolitikken et annet.

For det andre, må vi hele tiden lete etter nye rammer for å fremme minoritetenes rettigheter. De nye bærekraftsmålene representerer en slik, ny mulighet.

Et viktig perspektiv her er visjonen om at ingen skal glemmes eller «Leaving no one behind», som det heter i den politiske erklæringen. Her ligger det store muligheter for å mobilisere verdenssamfunnet til beste for sårbare minoriteter.

Men mye gjenstår. Politikken skal konkretiseres og kriterier utarbeides. Her synes oppgavene fortsatt store.

Vi må også stille spørsmålet hvorledes sårbare minoriteter best kan nås i utdanningssatsingen og på andre viktige områder, som helse. Det vil kunne kreve ekstra ressurser og mye kunnskap.

For det tredje, ser jeg stor nytte av å ha et kompetent fagmiljø her hjemme på et så vidt politisk sensitivt område som minoriteter. Jeg vil benytte anledningen til å oppmuntre til fortsatt god kontakt med oss i UD.

La meg helt avslutningsvis vende tilbake til det overordnede spørsmålet for denne konferansen: Er minoritetsvern god realpolitikk? For regjeringen er svaret på det spørsmålet et åpenbart ja.

Utenriksministeren beskrev dette godt i en replikkveksling om samme problemstilling i VG forrige uke:

Når vi sier at utenrikstjenestens hovedoppgave må være å trygge norsk sikkerhet og norske interesser, betyr ikke det at enkeltmenneskers rettigheter skal tilsidesettes.

Godt styresett, demokrati og menneskerettigheter er tvert imot en forutsetning for stabile og inkluderende samfunn, for samfunn der minoriteter ikke undertrykkes. Det er på alle måter i norsk interesse å bidra til en slik samfunnsutvikling, også sett fra et sikkerhetspolitisk ståsted.

I en mer turbulent verden er det viktigere enn noen gang å holde fast ved og forsvare våre verdier.

I vårt arbeid med veivalgsmeldingen er det politikken som skal justeres, ikke verdiene som ligger til grunn. Verdiene norsk utenrikspolitikk bygger på, ligger fast.

Lykke til med diskusjonen i dag. Jeg etterlater en håndfull aktivt lyttende medarbeidere fra UD og sier tusen takk for oppmerksomheten.

Takk!