Høsten i Europaparlamentet

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

Krisen i eurosamarbeidet og finansieringen av EU vil fortsette å prege Europaparlamentet fremover. Disse sakene omhandler på ulik måte sentrale forhold ved EU-samarbeidets fremtid. Løsningene man kommer frem til vil også ha stor betydning for den interne maktfordelingen mellom EU-institusjonene, inkludert for Europaparlamentets makt og innflytelse. Ambassaderåd Inge Thygesen rapporterer.

Etter en lengre sommerferie er Europaparlamentet i ferd med å starte opp sin virksomhet igjen. Første plenumssesjon etter ferien finner sted i Strasbourg fra 12. til 15. september.  I denne rapporten gir ambassaderåd Inge Hausken Thygesen, som har overordnet ansvar for oppfølgingen av Europaparlamentet på EU-delegasjonen, en kort statusrapport fra parlamentet, samt sier litt om hvilke saker som trolig vil prege agendaen og den politiske utviklingen i tiden fremover.

Politiske hovedsaker: Krisen i eurosamarbeidet og finansieringen av EU
På samme måte som i resten av EU-systemet har arbeidet i Europaparlamentet i de siste månedene vært preget av ett overordnet tema, nemlig hvordan man skal takle den stadig tiltakende krisen i eurosamarbeidet, og de følgene dette har for hele EU-prosjektet. Det er ingen grunn til å anta at denne saken vil bli mindre fremtredende i tiden som kommer. Krisen har sitt utspring i en anstrengt offentlig økonomi og høy statsgjeld i mange medlemsland, samt en klar ubalanse mellom de landene (i nord) hvor statsfinansene i orden og andre land som trues av økonomisk kollaps og en alvorlig gjeldskrise. Samlet sett truer denne ubalansen, og landenes manglende evne til å foreta grep for å løse situasjonen, med å velte hele eurosamarbeidet og derigjennom også noe av kjernen i hele EU-prosjektet. De fleste land, så vel i nord som i sør, er nå i ferd med å gjennomføre omfattende spareprogram, og i den forbindelse er også den fremtidige finansieringen av EU-samarbeidet blitt et stridstema, akkurat idet diskusjonen omkring det kommende langtidsbudsjettet for EU (for perioden 2014-2020) er i ferd med å komme i gang.

Begge disse sakene omhandler på ulik måte sentrale forhold ved EU-samarbeidets fremtid, og de løsninger man kommer frem til vil også ha stor betydning for den interne maktfordelingen mellom institusjonene i Brussel, og derigjennom også for parlamentets egen makt og innflytelse.

I kjølvannet av eurokrisen har EU-systemet arbeidet med en rekke ulike tiltak som er ment å styrke samarbeidet om – og koordineringen av – økonomisk politikk på europeisk nivå. Tiltakene er ment å skulle sikre en mer enhetlig økonomisk politikk og bedre kontroll med landenes budsjettbalanse og gjeldsnivå, noe som anses tvingende nødvendig for å bevare tilliten til euroen som fellesvaluta innenfor euroområdet som per i dag teller 17 medlemsland. En del av denne tiltakspakken har form av forslag til ny lovgiving fra Kommisjonens side, og på disse områdene har Europaparlamentet som kjent medbestemmelsesrett. Parlamentet har av taktske grunner valgt å behandle disse seks forslagene (også kjent som ”six-pack”) under ett. I løpet av våren klarte forhandlerne fra henholdsvis Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen å bli enige om det meste av tiltakspakken. Imidlertid gjenstår et par ubesvarte spørsmål, som blant annet omhandler Kommisjonens mulighet til å iverksette sanksjoner mot medlemsland som ikke overholder regelverket. Forhandlinger om disse utestående spørsmålene, som i siste instans handler om maktbalansen institusjonene imellom, har pågått over sommeren, og det er forventet at man vil komme til enighet i løpet av de første ukene etter ferien. Om dette vil lykkes gjenstår imidlertid å se. I tillegg er det grunn til å anta at et relativt samlet parlament allerede under høstens første plenumssesjon vil uttrykke seg sterkt kritisk til Angela Merkel og Nicolas Sarkozys planer om en form for ”økonomisk regjering” for eurosonen under ledelse av rådspresident Herman Van Rompuy. Debatten rundt dette vil også fortsette utover hele høsten.

EUs langtidsbudsjett vil trolig også bli en gjenganger i parlamentet utover høsten. Den polske statsministeren Donald Tusk gledet mange parlamentarikere under sin introduksjonstale for det polske formannskapet i julisesjonen, da han uttrykte klar støtte til Kommisjonens og Europaparlamentets forslag til økning i EUs fremtidige budsjettrammer. Innad i Rådet står imidlertid Tusk overfor betydelig motstand fra viktige medlemsstater som for eksempel Storbritannia, Nederland og Sverige, og han vil trenge all den drahjelp han kan få. Det er også grunn til å anta at parlamentet, på samme måte som i fjor, vil bruke diskusjonen om 2012-budsjettet, til å sikre seg en videre plass rundt bordet i den videre diskusjonen omkring de økonomiske rammene for EUs virksomhet.

Enkelte andre viktige saker på parlamentets agenda i høst kan nevnes kort:

· Klimaspørsmål: EUs posisjon frem mot FN-forhandlingene i Durban må klargjøres. Parlamentet har tradisjonelt vært svært klimavennlige (blant annet med krav om ensidig mål om 30 prosent utslippsreduksjon), men den siste avstemmingen om dette før sommeren viste et klart stemningsskifte i retning av en mer tilbakeholden politikk.

· Energi: Parlamentet vil trolig følge opp Kommisjonens rapport om den eksterne dimensjonen ved energipolitikken. Videre vil spørsmål om sikkerhet ved oljeboring til sjøs (offshore drilling) og energieffektivisering fortsatt være aktuelle tema.

· Utenriks: Situasjonen i Midtøsten vil fremdeles stå sentralt, både i forhold til Israel/Palestina-konflikten og ”den arabiske våren”, med særlig fokus på situasjonen i Syria. Videre vil en reform av naboskapspolitikken (ENP) være et viktig tema, både i forhold til middelhavslandene og EUs naboer i øst. Utvidelsesprosessen (Vest-Balkan og Island) vil også bli fulgt nøye

· Fiskeri: Det vil bli interessant å se hvordan parlamentet reagerer på Kommisjonens forslag til ny felles fiskeripolitikk.

Intern politisk utvikling: Institusjonell maktkamp med Kommisjonen og Rådet
Situasjonen i Brussel preges stadig av en ”kamp om posisjonene” i lys av Lisboa-traktatens regelverk. Det er fortsatt slik at mye av diskusjonene med Rådet og Kommisjonen er av institusjonell karakter. I forhold til viktige substansdiskusjoner vil et underliggende tema også ofte være hvem som i siste instans skal sitte med makten (jfr. det som er nevnt ovenfor om euro-krisen), og parlamentet ser seg selv i posisjonen som den viktigste forsvarer av ”felleskapsmetoden” og derigjennom sin egen mulighet til å utøve demokratisk kontroll (på bekostning av medlemsstatene).

Den institusjonelle dragkampen medfører også at det blir viktig for institusjonene å fremstå mest mulig samlet for å kunne oppnå gjennomslag. I Europaparlamentet er konsekvensen av dette at man søker å finne brede kompromiss som kan samle flest mulig stemmer heller enn å sette saken på spissen. Videre gis saksordføreren ofte vide fullmakter og klare mandater i forhandlingene med Rådet og Kommisjonen (avstemmingen om klimamålsettinger som nevnt ovenfor var et klart unntak fra dette).

Det er en klar tendens til at langt de fleste sakene avgjøres allerede i første gangs behandling (lesning). Det er selvsagt bra for EUs handlekraft og omdømme at sakene kommer raskt gjennom systemet, men denne utviklingen kan også bety at den demokratiske kontrollen i parlamentet svekkes, ved at sakene i realiteten avgjøres av en liten gruppe representanter, og ikke gjennom grundige debatter på komiténivå og i plenum.

Internt i parlamentet vil det i løpet av høsten trolig være mye fokus på det tradisjonelle skiftet av president midtveis i valgperioden, som vil finne sted fra nyttår. President Jerzy Buzek fra den kristeligdemokatiske gruppen EPP takker for seg, og vil etter all sannsynlighet bli erstattet av sosialistenes gruppeleder, tyskeren Martin Schulz. Maktskiftet på toppnivå vil også ha virkning på komiténivå, hvor fordelingen av lederverv er basert på det politiske styrkeforholdet mellom partigruppene. Det er derfor grunn til å anta at det utover høsten vil foregå en god del posisjonering og ”hestehandel” både mellom og innad i de forskjellige gruppene.

Den politiske debatten i Europaparlamentet preges stadig av enkelte sterke personligheter, som de liberales gruppeleder Guy Verhofstadt og sosialistenes Martin Schulz.  EPP mangler en slik karismatisk leder, men har i løpet av den siste tiden lykkes med å fremstå noe mer tydelig og samlet, og derigjennom også fått økt innflytelse og gjennomslag for sine standpunkter. En tydelig utvikling er også at parlamentet samlet sett fremstår som langt mer ”europeisk orientert” enn hva tilfelle er med det politiske landskapet i de fleste medlemsstatene. Spesielt gjelder dette for (deler av) EPP og den liberale gruppen, som jo også utgjør regjeringsgrunnlaget i de fleste av de medlemsland som parlamentet anklager for å overkjøre eller overse de europeiske institusjonene.

 

EU-delegasjonen (ved undertegnede og andre) vil selvsagt fortsette rapporteringen fra parlamentet på vanlig måte utover høsten, både fra Brussel og fra plenumssesjonene i Strasbourg.