Historisk arkiv

Hva må vi gjøre for å sikre lys i husan?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Innlegg av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen Husøydagan 2006.

Hva må vi gjøre for å sikre lys i husan?

Innlegg av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen
Husøydagan 2006, 19.08.2006

Det er flott å være her på Husøy. Tusen takk for invitasjonen til å delta på det 17. husøy-arrangementet.

Distrikts- og regionalpolitikk, lys i husan

For meg – og for regjeringen forøvrig – er utvikling av levende kyst- og bygdesamfunn en helt sentral politisk målsetting. Regjeringen vil at folk skal ha reell valgfrihet til å bo der de ønsker. Vi vet at mange ønsker å bo langs kysten, men det forutsetter at de har en jobb å gå til.

Verdiskaping og bedriftsøkonomisk lønnsomhet er med andre ord en forutsetning for det gode liv langs kysten. Men hva så om denne forutsetningen rakner? Vi har erfart at det fra tid til annen er lokalsamfunn som opplever at grunnvollene ser ut til å forvitre. Fremtidsutsiktene kan da fortone seg svært så dystre, og lysene i husan står i fare for å slukne.

I slike tilfeller vil det gjerne være nødvendig med vesentlig omstilling av det lokale næringsliv. Regjeringen arbeider for å utvikle et sikkerhetsnett som kan komme til anvendelse i slike situasjoner - og det på et tidligst mulig stadium. Det er viktig å ta grep og bistå til at utsatte samfunn står han av og at de kan bestå som levedyktige arbeids, bo- og oppvekststeder.

At enkelte kystsamfunn opplever motgang og avfolking er dessverre ikke nytt. Samtidig er det nesten et paradoks. Vi har jo det aller meste langs kysten.

Vi har:

  • et kjølig, rent og fruktbart hav,
  • vakre kystlandskaper og uberørt natur,
  • og, i den nordlige delen også midtnattsola og nordlyset.

Alt i alt en fantastisk natur som bugner av ressurser som har gitt grunnlag for utvikling av en fiskerinæring av ypperste internasjonal klasse. En næring som er vant til å konkurrere og som skaffer landet enorme eksportinntekter – nesten 32 milliarder kroner i 2005.

Næringen er konkurranseutsatt og vi vet at den er følsom for endringer i valutakurser og rentenivå. Folk i fiskeri- og havbruksnæringen får kjenne globaliseringens kraft og påvirkning. Ikke et eneste lokalsamfunn kan si seg uberørt. Ikke en gang de som bor innerst i den fjerneste fjord, som hjemme i mitt eget Vestertana. Globaliseringen skaper økt konkurranse. Samtidig byr den også på utfordringer og muligheter. Dette vil jeg komme tilbake til.

Stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken

For om lag to måneder siden fremmet regjeringen en stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. Her legger vi opp til en ny kurs og arbeider for et distriktspolitisk krafttak. Utfordringen - og selve hovedformålet - er altså å skape muligheter for at folk skal kunne bo og bosette seg der de ønsker.

En sterk kommuneøkonomi er fundamentet. Koordinering av virkemiddelbruken på tvers av de ulike sektorer er et annet viktig aspekt.

Regjeringen er opptatt av at næringspolitikken, fiskeri- og kystpolitikken, landbrukspolitikken, samferdselspolitikken, miljøpolitikken, utdanningspolitikken – at alle politikkområder skal ses i sammenheng. Gjennom en bevisst og offensiv samordning blir den distrikts- og regionalpolitiske gevinsten størst og tydeligst.

Forvaltningsreformen og ansvarsreformen

Sentralt i regjeringens regionalpolitikk står den planlagte forvaltningsreformen. Rammene for reformen vil bli presentert for Stortinget senere i år, mot slutten av oktober. I disse dager arbeides det med å avklare hvilke saksområder som skal overføres fra statlig nivå til folkevalgt regionalt nivå.

I korthet dreier det seg om å overføre beslutningsmyndighet nærmest mulig de som blir berørt av beslutningene. Regjeringen vil med andre ord bidra til påfyll av verktøy i verktøykassene utover i hele landet. Og vi skal også bruke den statlige verktøykassen flittig.

I min verktøykasse finnes det også redskaper som kan gi viktige bidrag til å vedlikeholde og bygge levedyktige lokalsamfunn; verktøy den forrige regjeringen ikke fant, eller ikke fant det bryet verdt å benytte. Regjeringen har børstet støv av leveringsvilkårene og foreslått at ordningen bringes mer i tråd med dens intensjoner. Nemlig å trygge råstoffleveransene til utsatte og fiskeriavhengige lokalsamfunn. Høringsfristen er her satt til 22. september i år.

Distriktskvoter

Departementet har også sendt på høring forslag om revitalisering av distriktskvoteordningen. Høringsfristen utløp 15. august og departementet er i ferd med å gå gjennom de ulike innspillene som er kommet inn.

Som kjent har regjeringen i Soria Moria-erklæringen vist til at inntil ti prosent av den nasjonale kvoten kan avsettes til landing og bearbeiding i spesielt utsatte distrikter – for å sikre råstoff til og sysselsetting i den landbaserte foredlingsindustrien.

For inneværende år er det avsatt tre prosent av torskekvoten for utvalgte fartøygrupper. Totalt dreier det seg om 3 484 tonn. Eller sagt på en annen måte - 1,64 prosent av den norske kvoten på 212 700 tonn torsk. I inneværende år vil ordningen altså være ganske begrenset, og vil i denne omgang kun omfatte de tre nordligste fylkene. De øvrige kystfylkene vil bli omfattet av ordningen etter hvert som ordningen utvides.

Jeg har merket meg at enkelte har beklaget seg over kriteriene og metodikken som er presentert i departementets høringsnotat. Det er imidlertid viktig at en ordning som dette blir mest mulig treffsikker, og at den utformes i samsvar med Soria Moria-erklæringen. Samtidig må den utmeisles i tråd med internasjonale avtaler og forpliktelser, herunder EØS-regelverket.

Det blir hevdet at matematikk alene ikke kan løse utfordringen i å identifisere hvilke lokalsamfunn som er særlig aktuelle når det gjelder tildeling av distriktskvote. Jeg kan uten videre slutte meg til en slik oppfatning.

Gjennom den valgte metode har vi ønsket å finne hvilke kommuner som fremstår som de mest fiskeriavhengige. Dette har igjen gitt oss en nøkkel til hvordan distriktskvoten for inneværende år kan fordeles mellom fylkene. Fylkene vil stå fritt i å tildele distriktskvotene til de kommunene eller bedriftene de finner mest hensiktsmessig. Det er med andre ord ikke slik at enkelte kommuner i utgangspunktet er ekskludert.

Jeg har merket meg at Fiskarlagets leder de siste dagene har hevdet at ordningen ikke er i tråd med Arbeiderpartiets landsmøtevedtak om distriktskvotene, et vedtak han anbefalte i forkant og roste i etterkant. Han hevder at ordningen slik den fremstår er regionalisering. Det vil jeg klart avvise. Fartøy fra alle deler av landet blir behandlet likt – i tråd med partiets vedtak og med Soria Moria-erklæringen. Fylkeskommunene tilbys å fordele distriktskvotekvantumet – også i tråd med partiets vedtak og med Soria Moria-erklæringen.

Ferskfisk

Jeg har nevnt globaliseringen som en utfordring for norsk fiskeri- og havbruksnæring. Foredlingsbedrifter i lavkostland konkurrerer på vilkår som våre bedrifter vanskelig kan møte.

Vi har imidlertid ett fortrinn produsenter i disse landene ikke kan matche – nærhet til ressursene. Noe som gjør oss i stand til å forsyne kjøpekraftige markeder i Europa med ferskbaserte produkter.

Slik produksjon finner sted i Norge i dag, men etter min oppfatning i for liten grad. Økt fokus på slike produkter er én vei mot økt verdiskaping lokalt.

Regjeringens arbeid med revitalisering av distriktskvoteordningen og leveringsforpliktelsene vil bidra til at flere kan levere bearbeidede, ferske produkter. Et annet bidrag er markedsorientert produktutvikling og innovasjon. Innovasjon Norge har midler til å bistå bedriftene i så måte. Et nyopprettet Marint Innovasjonsprogram på 40 millioner så dagens lys i år. Vi skal også vurdere andre virkemidler som kan tas i bruk for utnyttelse av vårt ferskfiskfortrinn på en bedre måte.

Trusler

Enkelte ser globaliseringen som en trussel. I de siste år, og med tiltagende styrke, har vi vært vitne til en kanskje større trussel fra annet hold. Drivhuseffekten og klimaendringer påvirker oss alle, og det gjør også ressursranet i Barentshavet! Det som etter hvert har fått betegnelsen UUU-fiske: ulovlig, urapportert og uregulerte fiske.

Denne virksomheten har fått et enormt omfang. Det internasjonale havforskningsråd (ICES) anslår omfanget av fjorårets tyvfiske av nordatlantisk torsk til ufattelige 166 000 tonn, til en førstehåndsverdi på godt over 1,5 milliarder kroner.

Aktiviteten kjennetegnes blant annet ved manipulering av dokumenter og bruk av fartøyer med tilsynelatende hyppige eierskifter skjult bak ulike bekvemmelighetsflagg. Pirattråleren ”Kabou”, bedre kjent som ”Joana”, er et grelt eksempel i så måte.

Vi må, med andre ord, forholde oss til at det er flaggstater som ikke kan - eller vil - ta et effektivt ansvar for egne fartøy. Og også at det er havnestater der kontroll med fangstene som landes er mangelfull eller ikke-eksisterende.

Resultatet ser vi - Barentshavet tappes for ressurser og våre kystdistrikter for store verdier. Jeg tenker da på tapt lokal verdiskaping, tapt sysselsetting og økt fare for fraflytting – for at lysan i husan skal slukne.

Får denne virksomheten fortsette må vi forvente kollaps i fiskebestander av uvurderlig betydning for kysten og nasjonen som helhet. Erfaringer fra kanadiske farvann og kystsamfunn er skremmende og maner til innsats for å hindre en tilsvarende utvikling i Barentshavet.

Å få bukt med denne ulovlig virksomheten er en topp-prioritert sak.

Internasjonalt samarbeid

Å få bukt med problemet forutsetter både innsats nasjonalt og internasjonalt samarbeid. La meg nevne enkelte grunnleggende tiltak som jeg mener er av avgjørende betydning.

Det er viktig med solid innsats på fiskefeltene – derfor har regjeringen økt ressursene til overvåking, kontroll og rapportering i Fiskeridirektoratet og i Kystvakten. Dialogen med russiske myndighetsorganer er tett og regelmessig, både politisk og administrativt. De konkrete resultater kommer ikke så raskt som vi skulle ønske, men utviklingen beveger seg tross alt i riktig retning. Så lenge vi ikke er i mål når det gjelder å stoppe ulovlighetene i Barentshavet, må vi også arbeide for å hindre at den ulovlig fangede fisken finner veien til markedene.

Vi må få på plass effektive regimer for havnestatskontroll. I dette arbeidet er vi i dialog med EU-kommisjonen og sentrale EU-land. Det regimet vi ønsker å etablere medfører at flaggstaten må bekrefte lovligheten av fangsten før fisken kan landes. Jeg håper – og forventer – at et slikt regime vil bli vedtatt av Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) i november i år og at dette kan nedfelles i en FN-konvensjon.

Kampen mot UUU-fiske var også tema for en egen ministerkonferanse i Trondheim 7. august, dagen før åpningen av Nor-fishing messen. På konferansen deltok ministre fra Marokko, Portugal, Skottland og Sverige, samt fremstående representanter fra Island, Storbritannia, Tyskland og EU-kommisjonen.

I sluttdokumentet fra konferansen slås det fast at UUU-fiske er ran fra lovlydige fiskere. Videre at det undergraver mulighetene både for bærekraftig forvaltning og også for et regningsvarende utkomme for lovlydige aktører i fiske og foredling. Dokumentet reflekterer også enighet om behovet for tiltak for forbedret kontroll til havs, styrket kontroll med transport, omlasting, landing, bearbeiding og omsetting.

Markedstiltak, sporing og merking

Det er viktig å få frem at det illegale fisket også har en markedsdimensjon. Det forutsetter at det er aktører i den europeiske og globale verdikjeden som – bevisst eller ubevisst – er villig til å kjøpe, foredle og selge svartfisken videre.

TV-oppslagene i NRK og på svensk TV4 tidligere i vinter illustrerte tydelig hvilke betydelige utfordringer vi står overfor. Det er en krevende oppgave å forhindre at ulovlig fanget torsk fra Barentshavet ad omveier ender opp i frysedisker i Norge og andre steder i Europa.

Hva kan vi gjøre på dette området?

For det første tror jeg det viktig at både myndigheter og fiskerinæringen selv har et klart budskap til forbrukere, internasjonale matvarekjedene og foredlingsindustrien. Budskapet må være å unngå bearbeiding og handel med ulovlig fanget fisk.

En mer aktiv bruk av markedsmekanismene gjennom sporing og opprinnelsesmerking av lovlig fanget fisk er et viktig verktøy. På den måten kan vi tilby bevisste innkjøpere og forbrukere mulighet til å identifisere og velge lovlig fanget fisk fremfor fisk uten kjent opprinnelse.

Kampen mot det ulovlige fisket må føres på mange arenaer, men skal ikke gi oss før vi er i mål.

Strukturutvalget

Avslutningsvis konstaterer jeg at spenningen i dag nok først og fremst er rettet mot Trygve Myrvangs innlegg. Strukturutvalgets mandat er basert på konkrete målsettinger nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Fiskeressursene er fellesskapets eiendom og flåtestrukturen må reflektere behovet for en variert og moderne flåte som bidrar aktivt til verdiskaping og aktivitet langs hele kysten.

Utvalget, som er ledet av råfisklagets direktør Trygve Myrvang, har hatt et omfattende og krevende oppdrag. Utvalget har gjort sin del av jobben og vil i dag overlevere sin innstilling her på Husøy.

Det er duket for en svært viktig og interessant debatt. En debatt som er viktig for utviklingen i fiskerinæringen og for lokalsamfunnene langs kysten. Jeg gleder meg både til Myrvangs innlegg og til å få høre de første kommentarer til utvalgets anbefalinger.