Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Hvordan en felles bransje kan kommunisere Norge som en energinasjon for fremtiden?

Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg holdt dette innlegget på enerWE Communcations Conference 14. mai 2019 hos DNV GL på Høvik.

Bak meg ser dere forsidebildet som representerer Olje –og energidepartementet.

Jeg synes dette er et vakkert bilde. Det symboliserer energi, verdiskaping, arbeidsplasser – det gjør Norge til den nasjonen vi er i dag.

Men vind, vann og olje er også tre elementer som får engasjement til å øke, kommentarfelt til å koke og fornuft til å forsvinne – som jeg opplever det noen ganger.

Vi deler altså noen felles kommunikasjonsutfordringer – og ikke minst felles muligheter – for hvordan vi kan jobbe bedre.

Først vindkraft.

Jeg kunne fylt hundrevis av PowerPoint-presentasjoner med kritiske innlegg mot landbasert vind.

Selv på Hennes i Vesterålen, der jeg bor, merker jeg dette. Et sted hvor vi har nok vind, men ingen vindmøller.

Og da jeg fikk overlevert forslaget til nasjonal ramme i Oslo fra NVE og kom hjem nordpå, fikk jeg spørsmålet på butikken:

"Kan du fortelle mæ Kjell-Børge, ka i helvete e det du hold på med der nede i Oslo?!"

Eller i Agder, hvor vi her ser vi de utpekte områdene i nasjonal ramme.

Her er én av de mer kreative reaksjonene.

Jeg forstår engasjementet.

Det å ferdes i norsk natur er en viktig del av vår folkesjel. Inngrep i norsk uberørt natur vekker debatt og engasjement. Blir det et vindkraftanlegg langs turstien, i hytte- eller boligområdet, eller der reinsdyrene har sine leveområder? Eller kanskje rett utenfor vår egen hage?

Men så er det, som det alltid er - også en annen side.

I Norge har vi alltid levd av å forvalte naturressursene våre. Det ligger i sjela vår. Det er derfor Norge ble befolket. For det handler om natur, og det handler om ressurser.

Vi er en fornybarnasjon, hvor så å si all kraft kommer fra fleksibel, fornybar vannkraft. Skal vi utvikle fornybarnasjonen vår trenger vi mer fornybar energi – og utbyggingen må være lønnsom.

For et grønt skifte kan ikke ha en rød bunnlinje. Da er det ikke bærekraftig.

Har vi da tid til å vente på fallende kostnader og teknologiutvikling for alternativene – som mange foreslår bør være havvind?

I det globale markedet globalt er havvind allerede en vekstbransje for norske leverandører. Teknologien utvikles og kostnadene går ned. Derfor forbereder Olje- og energidepartementet en åpning av ett eller to områder for havvind.

Men vi må være ærlige. Vi er fortsatt mange år unna før flytende havvind ute av syne kan konkurrere med vindkraft på land i det norske kraftmarkedet.

Såpass skylder vi Hannah og Line, og de andre klimastreikende barna, som krever handling nå.

Og så skal vi være ærlige om at:

  • Vindkraft også har negative virkninger
  • Noen steder blåser det mer enn andre steder.
  • Og kostnadene ved å bygge ut strømnettet varierer dessuten fra sted til sted.

Men landbasert vind byr også på muligheter:

  • Det begynner, som sagt, å bli lønnsomt uten støtte.
  • Det skaper verdier og arbeidsplasser.
  • Og vindkraft passer godt sammen med vannkraften, i vårt fornybare kraftsystem.

Det er disse mulighetene og begrensningene forslaget til nasjonal ramme tar utgangspunkt i.

Det er et kunnskapsgrunnlag. Det er verktøy for å styre, regulere og rett og slett snevre inn de områdene som kan bygges ut for vindkraft.

I debatten kan virke som dette er en plan for å teppebombe Norge med vindmøller. Dette er ikke riktig. Kanskje tyder det på at vi kan forbedre kommunikasjonen vår.

Men jeg tror også det skyldes at noen ikke vil ha vindkraft på land uansett, i alle fall ikke der de selv bor.

Her er vi inne på et annet viktig poeng:

Når vi snakker om landbasert vindkraft, ser vi det nasjonale og globale som møter det lokale.

Utviklingen av Norge som fornybar nasjon og den globale klimautfordringen møter lokale virkninger av vindkraft, som både er positive – og negative.

Kanskje vi også kan forbedre oss her. At vi for ofte ser det globale og nasjonale, og glemmer det lokale?

Da tenker jeg ikke bare på naturen i folks nærområder, men også verdiskapingen og arbeidsplassene som kommer lokalsamfunnene til gode.

Vindkraftdebatten faller inn i et større bilde – det handler altså om utviklingen av den fornybare kraftnasjonen vår.

En fornybar nasjon som vil møte et økende behov etter elektrisitet til elbiler, elferger, industri og nye måter å bruke energien på.

Mer kraft til hurtigladere, landstrøm, datasentre, hydrogenproduksjon og mye annet.

Er det noe som derimot virkelig viser at vi er en kraftnasjon er det engasjementet vi ser i det brede lag av samfunnet i energidebatten.

Om det er strømpriser, vindmøller eller strømkabler til utlandet, så er det et høyspent tema.

Det er kanskje ikke rart.

Vi må erkjenne at tilgang til ren og billig strøm ikke bare er et basisbehov for et moderne samfunn, det er også et konkurransefortrinn for industrien vår.

Som med det meste, er det avveininger og nyanser også her.

Jeg er statsråd for kraftbransjen.

Det betyr at jeg skal jobbe for å legge til rette for en samfunnsøkonomisk lønnsom næring, som gjør investeringer i utbygging og effektivisering.

Og denne bransjen er som alle andre bransjer. Det er en bunnlinje, og de tilbyr et produkt og tjenester som koster penger.

Folk spør om hvorfor vi politikere har økt strømprisen. De spør om hvorfor vi vil eksportere strøm til utlandet i stedet for å beholde alt i magasinene til oss selv.

Noen hevder også at vi konspirerer med kraftbransjen for å skape mest mulig inntjening. For dem er mitt skuffende svar: Nei!

For jeg er også statsråd for strømforbrukerne.

Denne vinteren med høye strømpriser har vært krevende for mange. Det er jeg fullstendig klar over.

Vannkraften er en velsignelse. Men en velsignelse kan noen ganger også framstå som en forbannelse.

I Norge tar vi for gitt at vi skal ha sikker tilgang til rimelig strøm, uansett vær og vind, og uansett nye forbruksmønstre.

Men kraftforsyningen er væravhengig. I løpet av år med vanlige nedbørsmengder går vi med kraftoverskudd, noe som ikke var tilfellet i fjor. Det var hovedgrunnen til de høye strømprisene i vinter.

Vi kan ikke gjøre noe med været. Det vi kan gjøre noe med – som vil tjene alles interesser - er å forklare på en enkel måte hvorfor vi har et kraftmarked og hvordan det fungerer.

Vi trenger tydelige og faktabaserte budskap som folk kan forstå.

Jeg er altså energiminister,

Men jeg er også statsråd for olje og gass.

I det ene øyeblikket snakker jeg om at vi må legge til rette for økt fornybar produksjon, i det neste snakker jeg om en fortsatt aktiv, langsiktig og forutsigbar petroleumspolitikk i året hvor vi feirer 50 år som oljenasjon.

Det høres kanskje ut som en skikkelig kommunikasjonsspagat?

Ikke slik jeg ser det – og jeg kommer til å benytte hver anledning jeg har til å spre kunnskap og fakta – å fremsnakke petroleumsnæringen vår, og det synes jeg flere bør gjøre.

Ser vi på havnasjonen Norge kommer over 80 prosent av verdiskapningen i havnæringene fra petroleumsvirksomheten.

Ikke bare det:

  • 170 000 mennesker har sitt daglige virke i tilknytning til næringa.
  • Det skaper enorme verdier som kommer felleskapet til gode og som gjør Norge til et så godt land å leve og bo i.
  • Og det er en nasjonal teknologinæring, som vil danne et viktig grunnlag for fremtidas industri og næringsliv.

Betydningen denne næringen har taler for seg selv.

Men det er noen kommunikasjonsutfordringer når vi snakker om petroleumsvirksomheten. Debatten er noen ganger lite forankret i realiteter, enten vi snakker nasjonalt eller globalt.

Det første er å få nettopp betydningen den har frem i lyset.

Når vi snakker om virkninger og ringvirkninger, bruker vi ofte nokså abstrakte begrep - som "indirekte sysselsatte", "årsverk" og "omsetning".

Eller offshoreinstallasjonene våre – ute i havet, ute av syne.

Så er det noen virkninger og ringvirkninger som er synlige og konkrete.

Analyseselskapet Menon gjorde nylig et arbeid som viser at samtlige av landets kommuner tar del i oljeeventyret, og at olje- og gassindustrien er en av våre viktigste distriktsnæringer.

Om det er i Hadsel, min hjemkommune, eller her i Bærum gir næringa viktige inntekter til skoler, sykehjem og samferdsel, blant mye annet.

Derfor må vi bidra med fakta og fremsnakke denne næringa og det den leverer, skal vi klare å opprettholde og utvikle norsk sokkel og alle de 170 000 jobbene som er knyttet til den.

Det går ikke an å være for disse ringvirkningene, men mot næringen som skaper den.

Og det bringer meg over til andre hovedpoenget når det gjelder petroleumsvirksomheten: Klimautfordringene.

La oss se det i det store bildet.

En voksende verdensbefolkning trenger mer energi.

Denne befolkningen er avhengig av et energisystem som domineres av kull, olje og gass.

Samtidig må de globale utslippene ned – og det kan bare løses gjennom globalt samarbeid, hvor Norge skal være en pådriver.

Veksten i fornybar er svært positivt, men vi vet at veksten ikke vil være nok å dekke verdens etterspørsel etter energi på flere tiår.

Verden vil derfor ha behov for store mengder olje og gass i lang tid framover for å nå de fastsatte bærekraftsmålene.

Da kan vi bidra med særlig to ting:

  • Produksjon med lave utslipp,
  • Og ikke minst, bidra med gass til erstatning for kull i den europeiske energiproduksjonen, og som kan spille sammen med den varierende energien fra vind og sol.

Noen tar til orde for å sette sluttdato for produksjonen fra norsk sokkel, en produksjon som er stor og verdifull for oss nordmenn, men samtidig liten i det store bildet.

Til det har jeg følgende å si:

  • For det første: På ett tidspunkt vil oljealderen vår være over. Det sier seg selv: En ikke-fornybar ressurs varer ikke evig.

  • På sikt vil den globale etterspørselen etter olje og gass påvirkes av at de enkelte landene gjennomfører klimatiltak i tråd med Paris-avtalen.

  • Men det er lenge til. Alle seriøse scenarier viser at det fortsatt vil være etterspørsel etter olje og gass i mange tiår framover, også innen målene satt i Parisavtalen.

  • For det andre: Kutt i norsk produksjon vil snarere gi økte globale utslipp. De gjennomsnittlige utslippene av klimagasser fra produksjonen av oljen og gass på vår sokkel skjer med mye lavere utslipp enn gjennomsnittet i resten av verden. 

  • For det tredje: De nasjonale konsekvensene av en slik politikk vil bli dramatiske, for å si det mildt – og det vil altså ikke være annet enn symbolpolitikk.

Det er altså ingen motsetninger mellom å ha en ambisiøs klimapolitikk og en langsiktig petroleumspolitikk.

For å oppsummere og prøve å svare på hvordan en felles bransje kan kommunisere Norge som en energinasjon i fremtiden, la meg som panelet senere i dag, ta utgangspunkt i hva vi lærte av ACER-debatten.

Min forgjenger karakteriserte det som en uvirkelig debatt og ba bransjeaktørene ta større ansvar for å få frem fakta i fremtidige energidebatter.

Så da er spørsmålet, lærte vi av ACER-debatten, når vi ser på de tre eksemplene jeg har tatt for meg?:

  • Med vindkraft, hvor det etterlatte inntrykket er at den nasjonale rammen er en utbyggingsplan, men som faktisk er et kunnskapsgrunnlag for å styre, regulere og snevre inn aktuelle områder.
  • Eller de høye strømprisene, som først og fremst hadde sin årsak i lave nedbørsmengder, men også høyere kvotepriser i Europa. Det handlet ikke om samarbeid på bakrommet.
  • Eller petroleumsvirksomheten vår. Har man virkelig – virkelig – tatt inn over seg konsekvensen av å sette en sluttdato for norsk produksjon av olje og gass?

Det forteller meg at vi kanskje har mer å lære.

Og mye av dette er komplisert, da må vi kanskje prøve å gjøre det mindre komplisert.

Eller kanskje vi tar helt feil, og er helt på jordet, hvis vi skal tro på det ene ytterpunktet i debattene.

Og hvis det er en taus majoritet, som er - nettopp taus - trenger vi derfor stemmer fra den andre siden.

Derfor er jeg glad for at EnerWe og flere andre nå melder seg på, og at vi kan bruke denne dagen til å sammen finne ut hvordan vi kan forbedre oss.

Dette er ikke noe jeg sier for at jeg ønsker at flere skal mene det samme som oss, eller at noen parter har mer rett enn andre

 – det handler om å se det i det store og brede bildet.

Det er kanskje en floskel, men like fullt sant. Våre uenigheter utvikler både samfunn og politikk. Sannheten ligger ofte et sted mellom disse ytterpunktene.

Og uavhengig av om det er myndigheter eller næringsliv, ulike interesser eller politiske ståsted, så har vi et felles mål, selv om veien dit kanskje er forskjellig:

  • Vi skal utvikle Norge som energinasjon, med den betydningen det har for samfunn, arbeidsplasser og næringsliv.
  • ivareta velferden for våre kommende generasjoner
  • og forvalte våre verdifulle naturressurser.

Takk for oppmerksomheten!

Til toppen