Hvordan håndterer Norge de store samfunnsspørsmålene i tiden framover?

Sjekkes mot
fremføring.

Presentasjon (PDF)

Først vil jeg takke for invitasjonen til å få snakke for dere her på Desemberkonferansen i Kristiansund.

Vi står midt i en tid med store endringer og utfordringer som gjelder oss alle.

Jeg vil i dag snakke om at handlingsrommet i finanspolitikken vil bli mindre fremover, og vise dere hvorfor. Og jeg vil snakke om hvordan Norge kan håndterer de store samfunnsspørsmålene i tiden framover.

De siste tiårene har vært en gyllen periode for norsk økonomi. Det har gått bedre i Norge enn i de fleste andre land. Den internasjonale finanskrisen i 2008 med påfølgende lavkonjunktur påvirket Norge i mindre grad enn andre land.

Også fallet i oljeprisen fra sommeren 2014 er vi kommet oss godt gjennom. De siste tre årene har det vært god vekst i norsk økonomi.

Oljerelaterte næringer ble naturlig nok hardt rammet etter oljeprisfallet, men de fleste har klart å omstille seg imponerende fort. Det er blitt gjennomført omfattende effektiviseringen og kostnadskutt som har gjort næringen mer robust for lave oljepriser.

Samtidig har oljeprisen stabilisert seg på et høyere nivå enn den første tiden etter oljeprisfallet. Den gode utviklingen i oljenæringen nå, skaper også positive ringvirkninger for mange bedrifter på fastlandet.

Fastlandsbedriftene er også blitt mer konkurransedyktige, godt hjulpet av en svakere kronekurs, lønnsmoderasjon og betydelige reduksjoner i selskapskatten. Investeringene i fastlandsbedriftene har ikke vært høyere på ti år.

Nå skapes det nye jobber i både by og bygd. Bare det siste året er nesten 50 000 flere personer kommet i jobb. Fire av fem er kommet i privat sektor. Det er blitt flere sysselsatte i hele landet det siste året, og arbeidsledigheten har avtatt i nesten alle fylker. Ledigheten har avtatt mest i Hordaland (-18 prosent) og i  Møre og Romsdal (-14 prosent) det siste året. Ledigheten er nå svært lav i flere deler av landet.

Vi tror den gode utviklingen vil fortsette fremover. Økonomien anslås å vokse raskere enn sin langsiktige trend både i år og neste år.

Vi må ta med oss at Norge har vært heldig. Vi har kunnet selge dyr olje til Europa og kjøpe billige klær og teknologi fra Kina.

Samtidig har vi tatt noen kloke valg. Vår måte å forvalte oljeformuen på er ansvarlig og internasjonalt anerkjent. Vi vil i lang tid vil kunne finansiere betydelige deler av statsbudsjettet med fondsinntekter. Statens pensjonsfond utland har i høst bikket 10 000 mrd. kroner. Vi eier verdens største statlige investeringsfond.

Vi har et godt system for forvaltningen av dette fondet, med handlingsregelen, som sier at vi kan bruke avkastningen, men la selve formuen stå. Det er god formuesforvaltning.

Vi har gjennomført en pensjonsreform, med innstramninger i pensjonssystemet i en tid med sterk vekst i oljeinntektene.

Oljeprisfallet i 2014 ble møtt med målrettede tiltak i finanspolitikken som hindret at arbeidsledigheten økte mye.

Vi har et godt utgangspunkt i møte med fremtiden.

Men det er alltid viktig å løfte blikket og se fremover. Regjeringen har fremskyndet fremleggelsen av perspektivmeldingen som skal komme til våren. Perspektivmeldingen har lang tradisjon i norsk politikk. Den peker på fremtidens utfordringer, og hvordan regjeringen planlegger å møte disse.

Den forrige Perspektivmeldingen ble lagt frem i 2017. Allerede den viste at norsk økonomi står foran en tøffere virkelighet enn årene vi har bak oss. Flere av disse utfordringene møter vi allerede nå.

La meg nå vende blikket ut og snakke om utfordringene vi må løse som en del av det internasjonale samfunnet.

Det har dukket opp en ny global utfordring de siste årene, nemlig klare tegn til mer proteksjonisme. Hos våre handelspartnere i både Europa, Asia og USA ser det ut til at veksten i år er markert svakere enn i fjor.

Usikkerhet om internasjonale handelskonflikter og striden rundt Brexit har bidratt til nedgangen. Dette er utviklingstrekk som også kan ramme norsk økonomi.

For vårt lille, åpne land er det særlig uheldig.

Norges velstand er bygd på handel med utlandet og frie markeder. Vi er blitt et rikt land fordi vi har kunnet selge varer til utlandet. Først fisk og tømmer, så aluminium, og etter hvert olje og gass – som har gitt oss stor rikdom og mulighet til å bygge velferdssamfunnet vi i dag er stolte av.

Handel gir oss tilgang på varer vi ikke produserer selv og billigere varer. Og handelen gir oss tilgang til nye ideer og ny teknologi. Handel skjerper konkurransen. De mest produktive selskapene er de som møter tøff konkurranse i internasjonale markeder. 

I vår levetid har vi tatt gigantiske steg mot en bedre verden for milliarder av mennesker. Det skyldes i hovedsak at land handler med hverandre. Handel knytter oss også tettere sammen, og gir en fredeligere verden.

Derfor skal vi være bekymret over at vi nå ser tegn til økende handelsspenninger internasjonalt. Rent økonomisk, på kort sikt, vil nok ikke konsekvensene for Norge være altfor store. Men etter hvert vil mindre åpenhet og samhandling kunne svekke drivkreftene som leder til teknologioverføring og økt velstand.

• Oljeinntektene vokser ikke så mye som før.
• Og andelen eldre i befolkningen øker.

Figuren viser at vi allerede er inne i en periode med strammere budsjetter. Ti år frem i tid blir det enda tøffere.

Oljeinntektene og avkastningen fra statens pensjonsfond utland – Oljefondet - har blitt en viktig finansieringskilde for staten. Siden handlingsregelen ble etablert i 2001 har sterk vekst i fondet gjort det mulig å øke bruken av oljeinntekter betydelig. I dag finansieres hver sjette krone på statsbudsjettet av oljefondet. 

Noen få år frem i tid vil produksjonen på norsk sokkel begynne å avta. Inntektene fra oljeformuen vil ikke lenger bidra så mye til veksten i fondet som vi har blitt vant til. Vi er inne i en ny fase i finanspolitikken, der rommet for videre oppgang i bruken av oljeinntekter blir svært begrenset. 

Samtidig som veksten i oljeinntekter avtar, vil utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester øke. Mange vil ha behov for pleie og annen hjelp i hverdagen, utgifter som i hovedsak vil måtte dekkes over offentlige budsjetter. Aldringen av befolkningen betyr også at en mindre andel av befolkningen jobber og betaler skatt.

Befolkningsfremskrivinger viser at vi kommer til å bli stadig flere eldre.

For hundre år siden var forventet levealder for en nyfødt 56 år. I dag er den 82 år. Det er en økning på 2,5 leveår per ti år, eller litt mer enn tre ekstra måneder hvert år!

SSB legger til grunn at levealderen vil fortsette å øke med om lag 1,5 år per tiår. Det betyr at mens 12 prosent av befolkningen i dag er over 70 år, vil 21 prosent være over 70 år i 2060. Mer enn hver femte innbygger.

Særlig sterk blir økning i aldersgruppen 80 år og oppover – de som har særlig stort behov for pleie- og omsorgstjenester – denne gruppen vil tredobles sammenlignet med i dag.

De yrkesaktive skal bære stadig flere eldre. Endringene har vært små siden jeg ble født og frem til i dag. Men om 40 år vil det være dobbelt så mange som i dag som er 67 år eller eldre per person som er yrkesaktiv.

Oljeinntektene har gitt - og kommer fortsatt til å gi - kjærkomne bidrag til vår felles velferd, men vil ikke alene kunne løse utfordringene med en aldrende befolkning.

Med begrenset rom for økt bruk av oljeinntekter vil vi ligne mer på andre land, og vi må i større grad vise evne og vilje til å prioritere mellom gode formål på statsbudsjettet. Ambisjoner må skaleres ned. Nye satsinger vil kreve omprioriteringer i budsjettet. Det vil også måtte kuttes.

Som plansjen viser, går de store utgiftene på statsbudsjettet til pensjoner, uføretrygd, sykepenger, dagpenger og foreldrepenger. Mye går også til overføringer til kommunene, som står for mange av de velferdstjenestene vi bruker til daglig.

Vi bruker altså store summer på å sikre inntekter til pensjonister, uføre, de som har mistet jobben og de som er hjemme i foreldrepermisjon. Vi bruker mye på å gi alle barn tilgang på gode skoler, og på å gi syke god behandling.

Det er bred politisk enighet om de fleste av disse utgiftene og ordningene.  Men vi må alltid være villige til å se på fordelingen av ressursene, finne måter å effektivisere og forbedre tjenestene på, og tenke nytt. Det blir helt nødvendig om vi skal opprettholde balanse i budsjettene fremover.

Så hva kan vi gjøre?

Regjeringen legger særlig vekt på to strategier: Vi må jobbe mer, og vi må jobbe smartere.

I fremtiden må flere av oss jobbe mer. Vi må bremse overgangen til trygdeordninger, vi må redusere andelen deltid, og vi må integrere innvandrere bedre i arbeidsmarkedet.

En forutsetning for å lykkes med dette, er å sørge for at vi har en arbeidsstyrke med høy kompetanse.

Kompetanse handler om en god skole og om forskning og høyere utdanning. Og det handler om videreutdanning og et arbeidsliv der ingen går ut på dato. Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å øke kvaliteten i skolen, og vi har lagt frem en langtidsplan med betydelige satsinger på forskning og høyere utdanning.

Elevene er mer på skolen og får bedre karakterer. Nå fullfører også rekordmange elever videregående og rekordmange får læreplass. Det er bra for tilgangen av arbeidskraft – også for næringen mange av dere representerer.

Vi må sørge for at det lønner seg å arbeide fremfor å gå på trygd. Da må vi tørre å spørre oss om alle velferdsordningene vi har i dag, er utformet på en fornuftig måte.

Den andre strategien til regjeringen er å jobbe smartere. Vi må få mer ut av ressursene vi bruker i offentlig sektor. Det krever tydeligere prioriteringer av mål, kombinert med klare krav om resultater.

Om vi skal beholde velferdssamfunnet, må vi effektivisere byråkratiet. Regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform – ABE-reformen – setter et krav om at alle statlige etater skal redusere driftsutgiftene sine med beskjedne 0,5 prosent hvert år.

Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et stort potensiale for å bli mer effektive. Dermed kan vi få mer igjen for skattebetalernes penger.

ABE-reformen har isolert sett spart skattebetalerne for totalt 10 milliarder kroner. Alternativet til effektiviseringstiltak og kutt i byråkratiet er å øke skattene.

Samtidig med effektiviseringen blir det tildelt midler over statsbudsjettet gjennom de politiske satsingene. Det betyr at mange av etatene har samlet sett likevel hatt budsjettvekst siden 2015, da reformen ble innført.

Det har blitt flere sykehusansatte og det har blitt flere politifolk fordi det har vært prioritert fra regjeringspartiene. Resultatet av reformen er at etatene kutter og effektiviserer der det er mulig, og får handlingsrom til å gjøre mer av det de bør.

Et effektiviseringskrav på 0,5 prosent i året, til alle departementer, direktorater og etater, er både mildt og forutsigbart. Men fordi det gjelder mange, blir den samlede økonomiske gevinsten ganske høy: 1,7 milliarder kroner i året.

Det tilsvarer for eksempel over 1300 sykehjemsplasser eller rundt 1500 politistillinger.

Vi har et høyt kostnadsnivå i Norge. Konkurranseevnen mot utlandet er bedret de siste årene, men lønnskostnadene i industrien i Norge i fjor var fortsatt rundt 30 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU, målt i felles valuta. Før oljeprisfallet i 2013 var de over 50 prosent høyere.

Å verne om konkurranseevnen er noe av det viktigste vi kan gjøre for å lykkes med nødvendige omstillinger av norsk økonomi. Hensynet til konkuranseevnen står sentralt når regjeringen bestemmer oljepengebruken i statsbudsjettet.

Fordi det nå går så godt i økonomien, planlegger regjeringen å redusere bruken av oljeinntekter til neste år. Regjeringen fører en ansvarlig økonomisk politikk. Det bidrar til å motvirke at presset i økonomien blir for høyt, slik at vi unngår unødvendig press på rente og kronekurs, og legger til rette for at den gode utviklingen i næringslivet kan fortsette.

Det enkelte år tilpasses pengebruken konjunktursituasjonen, slik at finanspolitikken bidrar til en stabil økonomisk utvikling. Stabilitet er viktig, også for næringslivet, når det skal planlegges og investeres for fremtiden.

Det går bra i petroleumsvirksomheten. Det skal vi være veldig glade for – og det er selvsagt en finansminister veldig takknemlig for.

Samtidig vet vi at aktiviteten på sokkelen vil gå ned på lengre sikt. Da vil bedriftenes konkurranseevne være avgjørende for at nye næringer kan vokse frem.

Når det er sagt, tror jeg også oljenæringen selv vil bidra til denne omstillingen. Næringen har i lang tid trukket til seg mange av våre skarpeste hoder og bygget opp en enorm kompetanse. Den blir ikke borte når Johan Castberg er ferdig bygget ut. Vi har sett i mange år at nye ideer og vekstmuligheter kommer ut fra kunnskapsmiljøene i oljenæringen.

Tidligere i høst møtte jeg noen av dem.

I Stavanger møtte jeg gründerne bak selskapet Desert Control. De har brukt teknologi og kunnskap fra offshorenæringen til å utvikle et produkt som kan omdanne ørkensand til fruktbar matjord. Bare tenk hva en slik oppfinnelse potensielt kan bety for mennesker som er på flukt fra tørke!

Vi må ha et konkurransedyktig skattenivå. Innenfor ansvarlige rammer har vi funnet rom for å redusere skattene med til sammen 25,5 mrd. kroner siden vi inntok regjeringskontorene i 2013. Internasjonale organisasjoner som OECD og IMF trekker frem skattereformen som en av de viktigste reformene regjeringen har gjennomført.

De fleste skatter og avgifter hemmer effektiviteten i økonomien, men er nødvendige for å finansiere felles velferd. Skatt på selskapsoverskudd er trolig den skatten som i størst grad hemmer økonomisk vekst. Flere analyser viser at reduksjon i selskapsskatten kan ha store positive dynamiske virkninger gjennom økte investeringer, økt produktivitet og økt sysselsetting.

Økt kapitalmobilitet og skattetilpasning blant flernasjonale selskap har bidratt til å presse skattesatsene kraftig ned i OECD-landene. Vi har svart på dette, og har redusert selskapsskatten i Norge fra 28 prosent i 2013 til 22 prosent i dag.

Vi lytter til norske bedriftseiere når de forteller oss om utfordringene formuesskatten skaper for dem. Lettelser i formuesskatten har vært viktig for å styrke det norske, private eierskapet. I løpet av vår tid i regjering, har vi redusert formuesskatten med rundt 6,7 milliarder kroner.

Staten støtter opp om næringslivets FoU-innsats, blant annet gjennom skattefradrag i Skattefunn-ordningen. I 2018 anslås skattefradragene for kostnader til forskning og utvikling til 4,1 mrd. kroner. Prosjektene er fordelt på hele landet og et bredt spekter av næringer.

Vi har også gjennomført andre skatteendringer som skal bidra til at den positive utviklingen i økonomien fortsetter, og som er særlig rettet mot små oppstartsselskap.

Samlet sett innebærer endringene i skattesystemet at det blir mer lønnsomt å investere og skape nye arbeidsplasser i Norge.

Klimaendringer er en av vår tids største utfordringer. Den kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid.  Skal verden nå klimamålene, må veksten fremover skje med lave utslipp og være bærekraftig.

Norge har ambisiøse mål. Under Parisavtalen har vi forpliktet oss til å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 prosent i 2030. Det tilsvarer EUs mål. Norge vil samarbeide med EU om 2030-målet.

Vi har en ambisiøs politikk for å redusere utslipp i transportsektoren, og den virker.

Så langt i år utgjør elbiler nesten halvparten av nybilsalget. Da vi inntok regjeringskontorene, var utslipp fra nye personbiler i Norge på nivå med EU. I dag ligger vi mer enn 40 prosent under. Denne satsingen på elbiler har en betydelig kostnad. Finansdepartementet har beregnet skatteutgifter for elbiler til 12,4 mrd. kroner i 2019.

Vi er også verdensledende i å utvikle og bruke null- og lavutslippsferger.

Denne regjeringen bruker skattesystemet aktivt for å få folk og bedrifter til å velge klimavennlig. I dag er 80 prosent av norske klimagassutslipp enten avgiftsbelagt eller omfattet av kvotesystemet. Og det er økonomisk gunstig å velge elbiler fremfor biler som forurenser mer.

Noen politikere ønsker at vi skal sette en politisk bestemt sluttdato for petroleumsnæringen. Det er ikke aktuelt. Og jeg mener man her starter i feil ende. Klimapolitikken bør først og fremst være tiltak som virker gjennom etterspørselssiden. Økt pris på utslipp vil på sikt påvirke etterspørselen etter fossile brensler. Dette kan redusere lønnsomheten ved utvinning av fossile ressurser.

Utvinningen av olje og gass på norsk sokkel vil reduseres over tid etter som ressursene uttømmes. Dersom lønnsomheten reduseres, vil det påvirke hvor stor del av ressursene selskapene finner det lønnsomt å utvinne. Lønnsomme ressurser på norsk sokkel bør utnyttes.

Vi må huske på hvilken betydning oljeinntektene har og har hatt for vår felles velferd. I budsjettet for 2020 har vi anslått verdien av statens gjenværende petroleumsformue i bakken til 4 900 mrd. kroner. Det tilsvarer om lag 3,5 statsbudsjett eller om lag halvparten av formuen vi per i dag har i statens pensjonsfond utland.

Dersom disse ressursene hentes opp og plasseres i fondet, vil det på lang sikt gi grunnlag for en årlig inntektsstrøm på vel 150 mrd. kroner, utover det vi allerede i dag får fra fondet. Det er et betydelig beløp, som sier noe om den langsiktig velferdsfordelen fra utvinning av våre lønnsomme ressurser.

Som ansvarlig finansminister kan jeg ikke være med på å avskjære oljenæringen og dens betydning for statsfinansene og velferden. Jeg kan ikke støtte tiltak som i hovedsak fører til at produksjonen flyttes andre steder.

Jeg mener det er god grunn til å se optimistisk på fremtiden. Jeg mener det både fordi vi er godt forberedt og har en sterk økonomi. Og fordi vi har vist at vi har den handlekraften og viljen som skal til for å ta de gode valgene.

Utfordringene vi står ovenfor byr også på muligheter. De skal vi utnytte. Vi må være grønnere, smartere og mer innovative for å skape vekst og gode arbeidsplasser over hele landet. For å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Når vi ser fremover er det også godt å vite at det i Norge er en tradisjon for at vi enes om de store spørsmålene.

Myndighetene skal legge til rette med gode rammebetingelser, og så er det næringslivet som må finne de smarte løsningene.