Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Hvordan kan jeg møte din fremtid?

- Og det er kjernen i regjeringens arbeid: Sørge for at vi avleverer et samfunn som er bedre enn det vi overtok. Gjøre fremskritt, forbedringer. Være fremoverlente.

- Sjekkes mot fremføring

Vi mennesker har forsøkt å se inn i fremtiden siden tidenes morgen. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at den blir annerledes enn det vi tror nå.

Det beste med fremtiden er kanskje derfor at den kommer en dag om gangen. Det gir oss tid til å dra nytte av det gode som skjer og tilpasse oss det dårlige.

Og selv om vi ikke med sikkerhet kan vite hva som skjer fremover, er det mulig å gjøre kvalifiserte gjetninger og forberede seg for ulike hendelser som kan inntreffe.

Til en viss grad kan vi også bidra til å påvirke at fremtiden tar i en retning vi ønsker.

Og det er kjernen i regjeringens arbeid: Sørge for at vi avleverer et samfunn som er bedre enn det vi overtok. Gjøre fremskritt, forbedringer. Være fremoverlente.

Hvor godt Norge som nasjon gjør det fremover, vil avhenge av hvor flinke vi er til å bruke ny teknologi. Utviklingen går raskt, og vi må sørge for å være i tet. Det gjør oss bedre i stand til å videreutvikle vårt samfunn der det offentlige fortsetter å ta et overordnet ansvar for innbyggernes velferd.

Jeg vil bruke denne anledningen til å snakke om hvilke hindre som ligger foran oss. Ikke fordi jeg er veldig bekymret, eller fordi det står dårlig til. Tvert i mot – det står veldig bra til i Norge. Norsk økonomi går utrolig bra for tiden.

Og nettopp det gir oss rom til å løfte blikket. Se etter utfordringer som truer i horisonten – og diskutere mulige løsninger på disse. Og det en ingen jeg heller vil diskutere det med enn dere. For dette gjelder dere minst like mye som meg. De beslutningene vi tar i månedene og årene som kommer, vil påvirke hva slags samfunn dere kommer til å overta.

----

De siste tiårene har vært en gyllen periode for norsk økonomi. Det har gått bedre i Norge enn i de fleste andre land. Vi er blant verdens rikeste. Etter at oljeprisen falt for noen år siden avtok veksten i Norge sammenlignet med andre land, men det har snudd igjen de siste par årene og det er igjen sterk vekst i norsk økonomi.

For all del, vi har vært heldige. Vi har kunnet selge dyr olje til Europa og kjøpe billige klær og teknologi fra Kina, for å si det enkelt. Det har vært lønnsomt for oss, og viser hvor viktig internasjonal handel er for Norge. Samtidig har vi tatt noen kloke valg. For eksempel er vår måte å forvalte oljeformuen på internasjonalt anerkjent.

Vi har et godt utgangspunkt i møte med fremtiden.

Her i Norge er vi mange som deltar i arbeidslivet og vi har solide statsfinanser. Mange andre vestlige land har statsgjeld og høyere arbeidsledighet.

Velstanden er jevnere fordelt i Norge enn i de fleste andre land. Vi som bor her har i stor grad både ressurser og frihet til å styre våre liv etter egne vurderinger og ønsker.

Og det nyter også dere som er studenter godt av. Muligheten dere har til å ta utdanning er uavhengig av hva slags bakgrunn foreldrene deres har. Sånn har det ikke alltid vært, og i store deler av verden er det fremdeles ikke slik. Gratis utdanning ved høyskoler og universiteter, og tilgang på gunstige studiefinansieringsordninger, er en viktig del av den norske velferdsmodellen.

----

Så hvilke skyer er det som truer i horisonten?

Med jevne mellomrom legger regjeringen frem det vi kaller Perspektivmeldingen, som er en gjennomgang av langsiktige utviklingstrekk i økonomien.

Perspektivmeldingen er en viktig rapport. Det er her regjeringen forsøker å heve blikket og finne punkter å navigere etter på veien fremover.

Vi har så vidt startet arbeidet med den neste perspektivmeldingen – den som skal komme neste år. Den forrige ble lagt frem i 2017. I likhet med tidligere perspektivmeldinger, viser den at norsk økonomi står foran en tøffere virkelighet. Vi har lenge visst at mer krevende tider etter hvert vil komme. Lenge har vi kunnet skyve de foran oss og tenkt at vi tar problemene når de kommer. Men nå er de ikke lenger der fremme et sted. De banker på døra vår.

Og det er særlig to forhold som peker seg ut:

  • Oljeinntektene vokser ikke så mye som før.
  • Andelen eldre i befolkningen har begynt å øke.

Begge disse forholdene gjør at det blir vanskeligere å lage statsbudsjettene fremover. Oljeinntektene og avkastningen fra statens pensjonsfond utland – Oljefondet - har blitt en viktig finansieringskilde for staten. Fremover vil ikke inntektene fra oljeformuen bidra så mye som vi har blitt vant til. Dels skyldes det at oljeproduksjonen antagelig vil avta fremover, og dels skyldes det at vi tror at avkastningen fra fondet blir mindre enn før. Samtidig med at oljeinntektene vil vokse mindre, vil utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester øke. Aldringen av befolkningen betyr også at en mindre andel av befolkningen jobber og betaler skatt.

I tillegg har det dukket opp en ny utfordring de siste årene, nemlig klare tegn til mer proteksjonisme. For vårt lille, åpne land er det særlig uheldig.

----

La meg begynne med det siste.

Norges velstand er bygd på handel med utlandet og frie markeder. Vi er blitt et rikt land fordi vi har kunnet selge først fisk og tømmer, så aluminium, og etter hvert olje og gass.

Handel med andre land gir oss tilgang på varer vi ikke produserer selv – alt fra biler og smarttelefoner til eksotiske frukter.

Handel gir oss også billigere varer. Klær og sko, for eksempel, koster bare en tredel i dag sammenlignet med for tretti år siden. Det skyldes blant annet at vi har fått mulighet til å importere disse varene fra land som Kina.

I Norge er vi avhengig av handel for å opprettholde vår velstand. Mange næringer er bygget på handel med utlandet. For eksempel er oppdretts­næringen en av våre største eksportnæringer, og en samtidig en av våre fremste distriktsnæringer.

I 2018 eksporterte vi sjømat for nesten 100 milliarder kroner. Det er ny rekord. Uten handel ville vi vært fattigere – og vi måtte spist veldig mye fisk. Og da mener jeg veldig mye.

Jeg kan jo kanskje utfordre dere på nettopp det: Ta en tilfeldig dag – i dag for eksempel. Hvor mange mennesker i verden har norsk fisk på middagstallerkenen sin i dag, tror dere?

Svaret er 37 millioner mennesker.

Og for et land med 5 millioner mennesker, ville vi hatt fisk til overs selv om vi spiste fisk til frokost, lunsj, middag og kvelds hver dag hele uken gjennom hele året.

Eksempelet illustrerer gevinstene ved å kunne selge det vi kan produsere mye av og samtidig kjøpe varer og tjenester vi ikke kan eller ønsker å produsere i Norge.

I tillegg til at handelen er viktig i seg selv, gir samhandlingen også tilgang til nye ideer og ny teknologi. Det bringer verden fremover i et raskere tempo enn om land hadde vært skjermet fra hverandre. 

I vår levetid – i min i hvert fall - har vi tatt gigantiske steg mot en bedre verden for milliarder av mennesker. Det skyldes i hovedsak at land handler med hverandre.

Men det aller viktigste med handel, kan vi ikke kan måle i kroner og øre.

Handel knytter oss tettere sammen, og gir en fredeligere verden. Verdensbanken, IMF og EU er alle institusjoner som i kjølvannet av andre verdenskrig ble tuftet på ideen om at land med tette handelsforbindelser i større grad lever fredelig sammen.

Derfor skal vi være bekymret over at vi nå ser tegn til økende handelsspenninger internasjonalt. Rent økonomisk, på kort sikt, vil nok ikke konsekvensene for Norge være altfor store. Men etter hvert vil mindre åpenhet og samhandling kunne svekke drivkreftene som leder til teknologioverføring og økt velstand.

Og i verste fall gi oss  en mindre fredelig verden.

----

La meg vende blikket hjemover og snakke om oljeinntektene. Da er det naturlig å starte med handlingsregelen.

Jeg regner med at mange av dere har nok en viss idé om hva den går ut på. Handlingsregelen er særnorsk. Og i et nøtteskall sier den at alle oljepengene våre settes i et fond – vi kaller det Statens pensjonsfond utland - og at vi hvert år bare bruker avkastningen av fondet.

På den måten bryter vi koblingen mellom opptjeningen og bruken av oljepengene. Det er et helt grunnleggende prinsipp som vi må følge for å unngå å gå i en felle mange land har gått i over historien: Å bruke for mye for fort. Det fører til høye priser og kan ødelegge økonomien. I tillegg får man et stort problem når inntektene avtar og til slutt ikke kommer i det hele tatt. For oljeinntektene vil ta slutt – olje er en ikke-fornybar ressurs.

Vår handlingsregel sørger for at vi unngår å komme i denne fellen. Den innebærer at vi faser oljeformuen vår gradvis inn i økonomien og sørger for at bruken er bærekraftig, det vil si den kan videreføres i uoverskuelig fremtid. Vi bruker jo bare avkastningen, og forsyner oss ikke av selve kapitalen. På den måten fordeler vi oljeinntektene over generasjoner.

Handlingsregelen fungerer også som en buffer. Oljeprisen går mye opp og ned, noe som er vanskelig å forholde seg til når du lager statsbudsjett. De usikre og varierende inntektene fra oljeproduksjonen settes inn i fondet, og isteden bruker vi den forventede avkastningen av fondskapitalen i de årlige budsjettene.

Den forventede avkastningen er mer stabil enn oljeprisen. Selvfølgelig svinger også oljefondet, og dermed avkastningen, når finansmarkedene går opp og ned. Og med et stort fond vil de pengemessige utslagene være betydelige. Det er noe vi er opptatt av, og som gjør at vi er forsiktig i bruken av oljepenger, slik at vi har noe å gå på.

Handlingsregelen sier også at det skal legges vekt på å sikre en stabil og jevn utvikling i norsk økonomi. Når vi hvert år bestemmer den nøyaktige bruken av oljeinntekter, har vi dette i mente.

Store oljeinntekter de siste tiårene har gitt oss et fond som i dag er verdsatt til omtrent 9400 milliarder. kroner. Det er et tall som er så stort at det ikke er lett å bli klok på når det står alene.

Faktisk er det hele tre ganger så mye som det som skapes av verdier i fastlandsøkonomien (dvs. når vi ser bort fra oljesektoren) i løpet av et år. Vi kan si at fondet tilsvarer tre årslønner for Norge.

Oljefondet vil fortsette å vokse, men vi tror ikke det kommer til å bli så veldig mye større målt som andel av verdiskapingen. Mesteparten av veksten ligger bak oss.

Det betyr ikke at det norske oljeeventyret er over. Det er fortsatt lenge til kranene skal stenges og lyset på plattformene slukkes. Men petroleumsproduksjonen vil gradvis avta etter hvert.

Fremover må vi derfor være forberedt på at det er mindre rom for økt bruk av oljeinntekter enn det vi har blitt vant til.

Stolpene i denne figuren viser hvordan bruken av oljeinntekter har økt jevnt til vel 7,5 prosent av Fastlands-BNP i dag. Den prikkete linjen viser hvordan bruken kan øke ytterligere til 9,5 prosent det neste tiåret. Vi kan sånn sett si at 80 prosent av opptrappingen av pengebruken ligger bak oss.

Oljeinntektene har gitt - og kommer fortsatt til å gi - kjærkomne bidrag til vår felles velferd, men vi er fullt klar over at de ikke kan løse alle floker som oppstår. Det må mer til.

Hvis vi vil opprettholde og forbedre det velferdssamfunnet som er utviklet over generasjoner, er det to ting som gjelder: Høy arbeidsinnsats og å få mest mulig ut av de ressursene vi bruker på offentlig velferdsproduksjon.

Det blir særlig viktig nå som andelen eldre i befolkningen øker.

----

Selv om vi ikke kan se inn i fremtiden, stiller det seg litt annerledes når det gjelder befolkningsfremskrivinger. Vi kommer til å bli stadig flere eldre. Det vet vi fordi disse menneskene allerede er født og alt tyder på at vi lever stadig lenger.

For hundre år siden var forventet levealder for en nyfødt 56 år. I dag er den 82 år. Det er en økning på 2,5 år per ti år, eller litt mer enn tre måneder hvert år!

SSB legger til grunn at levealderen vil fortsette å øke med om lag 1,5 år per tiår. Det betyr at mens 12 prosent av befolkningen i dag er over 70 år, vil 21 prosent være over 70 år i 2060. Mer enn hver femte innbygger. Særlig sterk blir økning i aldersgruppen 80 år og oppover- de som har særlig stort behov for pleie- og omsorgstjenester – de vil tredobles sammenlignet med i dag.

Aldringen får konsekvenser for den såkalte forsørgerbyrden; forholdet mellom hvor mange som arbeider og betaler skatt og de som ikke er i jobb, men mottar ytelser, for eksempel i form av pensjon og helsetjenester.  

Figuren viser at forsørgerbyrden har vært omtrent uendret siden jeg ble født og frem til i dag. Men om 40 år vil det være dobbelt så mange som i dag er 67 år eller eldre per yrkesaktiv.

Det bærer bud om mer krevende tider for offentlige finanser fremover.

Flere eldre betyr økte utgifter og lavere skatteinntekter.  Dette kommer samtidig med at oljeinntektene vil avta som inntektskilde for staten, som jeg nettopp var inne på.

Hvis vi ikke tar grep, oppstår etter hvert et økende gap mellom utgiftene og inntektene. Et gap som må dekkes inn for å få balanse i regnskapene, enten ved å øke andre inntekter eller ved å redusere utgiftene. Det kan høres enkelt ut, men det kommer til å kreve mye av oss for å få orden på dette.

Denne figuren oppsummerer utfordringen vi står overfor. De aldersrelaterte utgiftene øker samtidig som handlingsregelen innebærer at bruken av oljeinntekter vil avta.

Ved å se nærmere på figuren ser vi at vi allerede er inne i en periode med strammere budsjetter etter en lang periode der inntektsveksten har vært forholdsvis høy sammenliknet med utgiftsveksten.

Ti år frem i tid blir det enda tøffere, og vi anslår et årlig inndekningsbehov etter 2030 på omlag 5 milliarder kroner hvert år, målt i dagens kroneverdi.

----

Så hva kan vi gjøre?

Det finnes flere strategier som kan bidra. Regjeringen legger særlig vekt på to strategier: Vi må jobbe mer, og vi må jobbe smartere.

En forutsetning for å lykkes med disse strategiene er å sørge for at vi har en arbeidsstyrke med høy kompetanse. Det gjør oss i stand til å utvikle og ta i bruk teknologiske nyvinninger.

Kompetanse begynner med en god skole. Å investere i gode lærere og kunnskap i skolen i dag, er å skape et konkurransedyktig næringsliv i morgen.

Kompetanse handler også om forskning og høyere utdanning. Og det handler om videreutdanning og et arbeidsliv der ingen går ut på dato.

Få satsinger er viktigere for langsiktig økonomisk vekst enn disse. Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å øke kvaliteten i skolen, og vi har lagt frem en langtidsplan med betydelige satsinger på forskning og høyere utdanning.

I tillegg til å sikre dette fundamentet er regjeringens strategi for det første at vi samlet sett må jobbe flere timer. Det blir ikke enkelt, men det er mulig. Flere må stå lengre i arbeid, og flere må jobbe heltid.

Hvorfor er dette viktig? For den enkelte er det viktig for selvfølelsen, du blir del av et fellesskap, og du tjener penger. For staten er det viktig fordi økt sysselsetting øker statens skatte- og avgiftsinntekter. Økt sysselsetting kan også redusere statens utgifter hvis de som sysselsettes tidligere mottok en eller annen form for offentlig stønad, for eksempel helserelaterte ytelser.

Vi må derfor sørge for at det lønner seg å arbeide fremfor å gå på trygd, og flere må fra trygd og inn i arbeid. Vi må sørge for at ikke helseproblemer, språkvansker eller manglende eller utdatert kompetanse hindrer folk i å være i jobb. Og ikke minst må vi gjøre det trygt og enkelt å omstille seg til en ny jobb.

Vi må derfor spørre oss om alle velferdsordningene vi har i dag, er utformet på en fornuftig måte. En slik diskusjon kommer neppe til å bli populær. Men dersom vi skal sikre et bærekraftig velferdssamfunn, er det en diskusjon vi alle må tørre å ta.

En viktig del av denne strategien er å få til en bedre integrering av innvandrere med svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Både av hensyn til bærekraften i velferdsordningene og den enkelte innvandrer er det viktig at de som skal bli boende i Norge, blir godt integrert i arbeidslivet og blir økonomisk selvstendige.

Gratis kjernetid i barnehager er et godt eksempel på et tiltak med mange positive effekter. Et kinderegg-tiltak. Det hjelper fattige familier, samtidig som det bidrar til bedre integrering og opplæring.

Regjeringens strategi er for det andre at vi må få mer ut av ressursene vi bruker i offentlig sektor. Det betyr ikke å løpe raskere, men å jobbe smartere. Det krever tydeligere prioriteringer av mål, kombinert med klare krav om resultater.

Private kan bidra, slik at vi lykkes godt for eksempel i barnehagesektoren. Ulike offentlige enheter kan konkurrere mer mot hverandre, eller virksomheter kan jobbe mer systematisk med å lære av hverandres erfaringer.

Teknologi gir også store muligheter, ikke minst i omsorgstjenester. Når jeg blir gammel, vil kanskje mye kunne utføres av roboter – og det er kanskje helt greit. Spesielt når vi vet at det kan frigjøre mer tid for helsepersonell til å bruke sammen med pasientene. Teknologien skal altså ikke erstatte varme hender, vennlige smil og den gode samtalen.

Mye av arbeidet går ut på små forbedringer fra år til år. Regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform legger et jevnt press på alle statlige virksomheter for å lete etter gode løsninger. Skatteetaten og Statens Lånekasse er eksempler på virksomheter som har lykkes: Digitalisering har gitt bedre tjenester, større effektivitet, mer brukervennlige løsninger og mer fornøyde brukere.

I tillegg er det nødvendig med større forbedringer av forskjellige områder. Regjeringens reformer er en del av en offensiv strategi. Det gjelder blant annet:

  • Lavere skatter og avgifter for både folk og bedrifter. Reformen gjør at bedrifter investerer mer i nye næringer, ny teknologi og nye arbeidsplasser. Det er avgjørende om vi skal komme styrket ut av krevende omstillinger, og i fremtiden ha flere ben å stå på.
  • Kommunereformen er viktig fordi den gir større og sterkere velferdskommuner. Det bidrar til at innbyggere over hele landet får gode tjenester både i dag og i morgen.
  • Sykehusreformen Nasjonal helse- og sykehusplan er viktig fordi pasientene skal ha den beste behandling av kompetent personell uansett hvor de bor.
  • Opprettelsen av Nye Veier er viktig for å sikre helhetlig og kostnadseffektiv utbygging og drift av trafikksikre veier.

Gjennom de prosjektene Nye Veier har fått ansvar for har de økt den samfunnsøkonomiske lønnsomheten med ca. 50 milliarder. 20 milliarder kroner i reduserte utbyggingskostnader og 30 milliarder kroner i økt trafikantutbytte. Dette er resultat av konkurranse og at en tørr tenke alternativt.

Dette er reformer som styrker konkurranseevnen for næringslivet og gir et bedre offentlig tjenestetilbud. Reformene er viktige brikker i strategiene for å øke arbeidsinnsatsen og jobbe smartere.

Det finnes også andre strategier for å redusere det fremtidige inndekningsbehovet.

Det å la hver enkelt dekke en større del av utgiftene til velferden, er også en mulighet. For eksempel kan vi øke egenandeler på helsetjenester eller innføre skolepenger for høyere utdanning. Vi må kanskje regne med noe større grad av brukerbetaling i fremtiden, men det er ikke en del av regjeringens hovedstrategi.

Det er også flere som har tatt til orde for å øke skattenivået. Det er ikke noe denne regjeringen ønsker. Økt skatt kan gjøre det mindre attraktivt å jobbe og investere i Norge. Det kan svekke grunnlaget for å drive næringsvirksomhet i Norge. Vi mener det er en dårlig strategi. Når det å øke skattene har negativ effekt på økonomien, betyr det at skattene må økes mer enn det opprinnelige inndekningsbehovet – og dermed blir også de negative effektene enda større.

Analysene i Perspektivmeldingen viser oss at vi står overfor noen krevende beslutninger i årene som kommer. Vi vet at kostnadene til å drive velferdssamfunnet vårt kommer til å øke. Hvordan vi skal håndtere det, blir et viktig politisk tema fremover.

----

Selv om vi opplagt har vårt å styre med fremover, mener jeg det er god grunn til å være optimist. Jeg påstår dette både fordi vi er godt forberedt og har en sterk økonomi, og fordi vi har vist at vi har den handlekraften og viljen som skal til for å ta de gode valgene.

En sterk økonomi handler ikke bare om et stort oljefond. Bare tenk på hvor effektivt det norske samfunnet er blitt.

Få land, om noen, er for eksempel mer digitaliserte enn vårt. Alle som har vært utenfor landets grenser, kan skrive under på det, særlig hvis de har bodd der. Og høy effektivitet går gjerne hånd i hånd med det å være omstillingsdyktig – altså evnen til å tilpasse seg endrede forhold.

Og så har vi en fleksibel arbeidsstyrke som peker på høy omstillingsevne. Omtrent 10 prosent av arbeidsplassene blir lagt ned hvert år. Det siste året tilsvarer det 250 000 jobber. Men jevnt over skapes det flere, både i veletablerte bedrifter og hos grundere. De sterkeste overlever og gir et sterkt næringsliv.

Når vi sier at Norge er godt rustet for fremtiden, er det altså ikke bare tomme ord. Økonomien har i senere tid vist seg å klare seg bra i hardt vær.

Den internasjonale finanskrisen i 2008 med påfølgende lavkonjunktur påvirket Norge i mye mindre grad enn andre land.

For ikke å snakke om oljeprisfallet i 2014. Alt skulle tyde på at det ville være svært uheldig for oljenasjonen Norge. Men nei. Oljerelaterte næringer ble naturlig nok hardt rammet, men de fleste har klart å omstille seg rimelig fort. Og det spredde seg aldri til resten av økonomien.

Når vi ser fremover er det også godt å vite at det i Norge er en tradisjon at vi enes om de store spørsmålene. For bare da kan vi finne de gode svarene som tåler tidens tann.

Ta handlingsregelen, der vi putter alle oljepengene i fondet og begrenser oss til å bruke avkastningen. Det skal godt gjøres å være mer forsvarlig enn det.

Eller pensjonsreformen, der man i en tid med sterk vekst i oljeinntektene klarte å stramme inn pensjonssystemet for å gjøre det mer bærekraftig og dermed rettferdig.

Det er en iboende handlekraft, ikke bare i det politiske systemet, men også i interesseorganisasjoner og i befolkningen generelt.

Denne regjeringen har også vist det gjennom de tiltak og reformer jeg har snakket om i dag.

Men vi skal ikke bli kjepphøye. Da går det galt. Vi må gjenskape suksess, og det er aldri lett. Vi må fortsette å gjøre smarte ting fremover. Bare da kan vi håndtere de utfordringene vi ser komme. Og bare da vil vi være i posisjon til å gripe mulighetene og håndtere utfordringene vi ikke kjenner til i dag, men som dukker opp en dag lenger ned i veien.

«Dei gode gamle dagane var forbi», skrev forfatteren Edvard Hoem, og fortsatte: «Og godt var det, så kunne dei nye gode dagane koma».

Til toppen