Hvordan påvirker internasjonale forhold norsk fiskeproduksjon og eksport

Innlegg Elisabeth Aspaker på FFI-seminar om matsikkerhet, Oslo, 18.september

God formiddag alle sammen!

Først og fremst, takk til Forsvarets Forskingsinstitutt for invitasjonen og for at dere belyser et utrolig viktig tema:

Hvordan forbereder vi oss på at tilgangen på mat og vann forandres på grunn av endringer i miljøet, i samfunnet og i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen?

Befolkningsvekst og bedret levestandard øker behovet for å skaffe nok, næringsriktig og trygg mat til alle. Dette øker belastningen på ressursene. Samtidig bidrar klimaendringene til at tilgangen på ressurser endres.

I fiskeripolitikken har vi de siste årene og månedene sett hvordan endringer i miljøet og i sikkerhetspolitikken påvirker vår produksjon og eksport av sjømat. Omfordeling av ressursene i havet fører til nye diskusjoner om rettigheter og handelspolitiske avtaler utfordres av sikkerhetspolitiske konflikter.

***

Sikkerhetspolitisk uro fører til usikkerhet for sjømatnæringen og påvirker  norsk fiskeproduksjon og eksport. Norsk fiskerinæring må tilpasse seg og finne nye markeder. 

I lys av importstoppen for sjømat til Russland ser vi allikevel at markedet tilpasser seg raskt, og at laksen finner veien til Russland via nabolandene. Det samme har vi sett i forbindelse med at det fra 2010 er blitt vanskeligere å eksportere laks til Kina.

Laksen finner veien via nabolandene. Men usikkerheten for næringen er selvfølgelig et problem for næringsaktørene.

***

La oss se på utgangspunktet vårt og hva som kjennetegner Norge som
sjømatnasjon:

  • Vi forvalter enorme havområder, og en kystlinje med rike fiskeriressurser og gode vilkår for havbruk. 
  • Vi er en stor matvareprodusent og verdens nest største eksportør av sjømat.
  • I 2013 produserte vi 2,1 millioner tonn villfanget fisk og 1,1 millioner tonn oppdrettsfisk, til sammen 3,2 millioner tonn. Til sammenligning produserer vi mellom 300.000-350.000 tonn med kjøtt årlig Norge.

***

Et annet viktig kjennetegn er at dette er en svært global næring med blikket vendt utover.

Om kystfolk skrev Aleksander Kjelland at ”..De lever hele sitt liv med ansiktet vendt mot sjøen”.

Eller som Europa-minister Vidar Helgesen nylig sa:” Det er ingen annen bransje som på samme måte demonstrerer at nasjonale interesser ikke står i motsetning til åpne grenser og internasjonal samarbeid.”

Når mer enn 95 prosent av all sjømat som produseres i Norge eksporteres, sier det seg selv at internasjonale forhold påvirker norsk fiskeproduksjon og eksport.

 *** 

Hvilke verktøy har regjeringen så for å sikre bærekraftig produksjon og trygg mat i lys av befolkningsvekst og klimaendringer, og ikke minst som følge av endrede politiske forhold?

Bærekraftig forvaltning er et premiss for både havbruks- og fiskerisektoren, og et viktig premiss for å kunne øke matproduksjonen fra havet i et langsiktig perspektiv.

Forskning og vitenskapelige råd er selve grunnlaget for vår høsting av fiskeriressursene. Norge investerer store summer i ressursforskning, blant annet gjennom Havforskningsinstituttet. Myndighetene mottar også anbefalinger fra det internasjonale rådet for havforskning ICES om høsting av levende marine ressurser. ICES består av mer enn 4000 forskere fra mer enn 350 marine forskningsinstitutter i 20 medlemsland.

I tillegg til vitenskapelig kunnskap og råd består fiskeriforvaltningen av reguleringer, kontroll og sanksjoner.

 

Ressursene tilhører fellesskapet og det påligger de som har rett til å utnytte disse ressursene et ekstra stort ansvar for å holde seg til det regelverket som gjelder. Det er næringens eget ansvar at regleverket overholdes og jeg har nulltoleranse for fiskerikriminalitet.

Ca. 90 % av Norges fangst kommer fra bestander vi deler med andre nasjoner. Samarbeid mellom landene er et fundamentalt premiss for fiskeriforvaltningen. Enighet mellom stater om en stabil kvotefordeling legger grunnlaget for vellykkede felles forvaltningsregimer.

Vår forvaltningsstrategi ser ut til å lykkes. Den norske torskebestanden i Barentshavet, som vi forvalter i felleskap med Russland, er i historisk god forfatning.  Kvoteforhandlingene med Russland går som planlagt på tross av den overordnete politiske situasjonen.

Samtidig ser vi at fiskeribestander, blant annet på grunn av klimaendringer, endrer utbredelsesmønster. Klimaendringene kan bety at det blir mindre fangstpotensial nær ekvator og større fangstpotensial på høyere breddegrader. Noe som antagelig vil innebære betydelig konfliktstoff fremover.

Noen ganger kan også voksende bestander skape vanskelige utfordringer for forvalterne. Et eksempel er den store makrellbestanden som har vokst fram de siste årene, og som har medført at bestanden har fått et større utbredelsesområde enn tidligere.

Det utvidede utbredelsesområdet inkluderer også nye aktørers fiskerisoner, aktører som ikke har hatt interesser i makrell tidligere. Ettersom makrellen nå befinner seg i deres soner, ønsker de naturlig nok å få en andel av makrellbestanden.        

På bakgrunn av dette har forvalterne siden 2009 forsøkt å komme til enighet med de andre kyststatene om et felles fordelings- og forvaltningsregime for makrell. 

Etter langvarige forhandlinger ble Norge, EU og Færøyene i mars 2014 enige om en trepartsavtale som dekker det mest vesentlige av makrellens utbredelsesområde. Dessverre gjenstår det fremdeles å komme til enighet med Island, Grønland og Russland, slik at vi får på plass et helhetlig forvaltningsregime.

Bestanden er imidlertid i god forfatning, og en manglende helhetlig avtale truer således ikke en bærekraftig forvaltning av makrellbestanden nå. 

Virkningen på det marine miljø og fiskebestandene som følger av klimaendringer, havforsuring, invasjon av fremmede arter, forurensing og tap av biodiversitet må få mer oppmerksomhet.

Vi må vite hva som skjer underveis. 

En av hovedutfordringene fremover er å redusere utkast av fisk og redusere tap etter høsting, i tillegg til å eliminere ulovlig fiske.

Skal det voksende sjømatbehovet dekkes må vi både utnytte de levende marine ressursene bedre, samtidig som mye av det voksende behovet må dekkes av økt akvakultur produksjon.

Dette vil regjeringen vil bidra til. I tillegg til å legge frem en Melding til Stortinget om miljømessig, bærekraftig og forutsigbar vekst i havbruksnæringen neste vår, gir også Norge viktige bidrag til økt marin matproduksjon gjennom eksport av kompetanse, prosessteknologi og utstyr.

 

***

Et viktig bidrag til økt matsikkerhet og mattrygghet er det internasjonale samarbeidet vi er involvert i, også utenom fiskeri- og havbruksforvaltningen.

Vårt regelverk for å sikre mattrygghet er harmonisert med EU og forvaltes av Mattilsynet. Myndighetene arbeider langsiktig for å sikre trygg og bærekraftig produksjon og handel.

Gjennom FN-paraplyen, Verdens handelsorganisasjon (WTO verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdens matvareorganisasjon (FAO)fremforhandles retningslinjer og avtaler, som skal bidra til mattrygghet og matsikkerhet for en verdensbefolkning som forventes å nå formidable 9 milliarder mennesker innen 2050.  

Sjømatens betydning for den globale matsikkerheten står nå på agendaen i FNs matsikkerhetskomité. Hovedbildet som tegnes er at sjømat spiller en stadig viktigere rolle i global matsikkerhet og ernæring, men at sjømatens betydning ikke er fullt ut anerkjent.

Norge vil fortsette det viktige arbeidet for å kommunisere at havet er underutnyttet – slik at vi fremover kan dyrke og høste av havet på nye måter og gjøre sjømat og viktige næringsstoffer fra havet enda mer tilgjengelig.

Blå vekst er mulig.

Men, det er til dels store skjær i sjøen hva gjelder handelspolitiske utfordringer som jeg må komme innom.

***

Vi har stadig større utfordringer knyttet til tekniske og veterinære handelshindre. Russland, Ukraina, Kina, Indonesia, India, Brasil, Tyrkia og Egypt er alle eksempler på markedsland der slike hindringer ligger i veien i større eller mindra grad.

Vi har slitt med markedsadgangen til Russland siden 2006, hindringene har vært av veterinær karakter. Vi sliter i disse dager med markedsadgang for laks til Kina og for klippfisk til Brasil, og hindringene er av veterinær karakter. 

På oppdrag fra Mattilsynet utfører Norsk institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) overvåkning innenfor 10 ulike overvåkningsprogrammer av sjømat. Det største av disse er overvåkning av forbudte stoffer og uønskete stoffer i oppdrettsfisk. De siste resultatene viser ingen tilstedeværelse av forbudte stoffer, og ingen overskridelser av EUs øvre grenseverdi for uønskete stoffer som dioksin og dioksinliknende PCB, tungmetaller, medisinrester osv.

De andre overvåkningsprogrammene inkluderer overvåkning av fôr, skjell, og ville bestander, i tillegg til overvåkning i fjorder og havner. NIFES er derfor en svært viktig bidragsyter for at vi kan dokumentere at sjømaten vi sender til eksportmarkedene er trygg.

Vitenskapelig basert informasjon om norsk sjømat og tryggheten for konsumentene ved å spise den kan rives fort ned av folk som ikke vil norsk lakseproduksjon og eksport vel. Et eksempel er Kurt Oddekalv sin opptreden i Frankrike for en tid tilbake. Dette satte norsk lakseeksport i en vanskelig situasjon og på feil grunnlag.  Norges sjømatråd sitt beredskapsarbeid er av uvurderlig betydning for å hindre at påstander som sverter norsk sjømat på feilaktig grunnlag får grobunn. 

Faktaopplysninger fra Mattilsynet og NIFES er helt vesentlig i brannslukningsarbeidet. I slike situasjoner benytter vi også de norske ambassadene som utstyres med bakgrunnsdokumentasjon og fakta slik at de settes i stand til å videreformidle informasjon til relevante mynidgheter i andre land.

Jeg er opptatt av at vi sammen med Mattilsynet og Utenriksdepartementet arbeider enda  mer aktivt for å møte handelshindrene på en adekvat måte med riktig informasjon om norsk sjømatproduksjon, fagkunnskap og et godt handelspolitisk håndtverk der vi også tar i bruk WTOs tvisteløsningsmekanisme dersom det viser seg nødvendig.

*** 

For å runde av.

Bærekraftig forvaltning og sjømatproduksjon er en forutsetning for ressurstilgang i fiskeriene og for videre vekst i oppdrettsnæringen. Internasjonalt er det også viktig å arbeide for bærekraftig bruk som et alternativ til vern. Vi trenger å tydeliggjøre sjømatens rolle for matsikkerhet slik at verden ser viktigheten av bærekraftig bruk.

I marine fora er det mange som er opptatt av dette, men det virker å være et godt stykke fram til en mer generell forståelse av hva havet bidrar med for matsikkerhet og ernæring i de mer generelle fora.

De siste månedene har vist med tydelighet at sikkerhetspolitisk uro også kan føre til usikkerhet for sjømatnæringen og påvirke norsk fiskeproduksjon og eksport. Norsk fiskerinæring må tilpasse seg og finne nye markeder. 

Dette illustrerer godt hvor viktig det er å få på plass robuste handelsavtaler som sikrer varestrømmene også i tider med konflikter. Norske myndigheter arbeider kontinuerlig med handelsavtaler og er en varm forkjemper for frihandel internasjonalt, samtidig som næringen selv også må tilpasse seg varierende internasjonal markedsforhold.

Tittelen for mitt innlegg er hvordan internasjonale forhold påvirker norsk fiskeproduksjon og eksport.

Jeg mener vi også kan snu problemstillingen: Hvordan kan norsk fiskeriproduksjon og eksport bidra til bedre internasjonale forhold? Det tror jeg vi kan bidra til gjennom å eksportere kunnskapsbasert fiskeri- og havbruksforvaltning– slik at fiskeriressursene i verden kan forvaltes bærekraftig og miljøavtrykket fra akvakulturproduksjonen blir akseptabel.

Tusen takk for oppmerksomheten!

 

_***_

 

 

 



[1] i Garmann og Worse.

[2] På FHL-konferansen 2. april 2014