Finansminister Siv Jensens tale til studenter ved UiO:

Hvordan skal jeg møte din fremtid?

50 år frem vil mye være annerledes fra i dag. Mye vil bestemmes av dem – dere – som da bor her, men beslutningene vi tar i dag - vil påvirke hvilke valgmuligheter dere vil ha, sa finansminister Siv Jensen (FrP) i foredraget sitt.

Med forbehold om
endringer under fremførelsen

 

Når man følger nyhetene kan det nok av og til virke som om politikk stort sett bare handler om posisjoner, hvem som skal samarbeide med hvem og hvem som skal sitte i regjering. Eller så er nyhetene preget av debatt om bevilgninger til diverse gode og mindre gode formål, statsbudsjettet, veier, skatter og avgifter.

Men politikk handler egentlig om hva man ønsker for fremtiden. Om hvilken vei man ønsker at Norge skal gå fremover. Derfor er det viktig at man av og til løfter blikket fra dag til dag-politikken, og snakker om fremtiden.

Jeg er veldig glad for å ha fått denne anledningen til å gjøre nettopp det. For – for meg er det nettopp det som er min motivasjon til å holde på med dette. Med politikk. Vi kan gjerne være uenige om løsningene, om veien dit vi skal, men målet må vi være enige om. Og vi trenger en felles forståelse av hvilke hindre vi kommer til å måtte klatre over.

I dag skal jeg fokusere mest på de langsiktige utfordringene for den økonomiske politikken i Norge. Kanskje ikke overraskende fra en finansminister. Det er mulig det høres litt tørt og kjedelig ut: «Langsiktig beregninger av bærekraft i offentlige finanser». Noen av dere tenker kanskje «hvorfor skal dette interessere meg»? Dere som er unge, hvorfor skal dere bry dere om langsiktig bærekraft?

Til det vil jeg svare: Det er jo dere som er fremtiden.

Dette burde interessere dere mer enn det interesserer meg, faktisk. Det er dere som skal forvalte arven etter våre beslutninger.

Valgene vi tar i dag, er viktige for deres jobbmuligheter når dere er ferdige med studiene.

For hvilke velferdstjenester dere vil bli møtt med og for deres pensjon, når den tid kommer.

Det er ganske enkelt, valgene vi tar i dag er viktige for livene dere skal leve. Min pensjon, den er ganske sikker. Det er deres pensjon det står om.

Jeg kommer ikke inn på alle de store utfordringene vi har foran oss. Som for eksempel hvordan vi skal møte klimaendringene. Også det vil kreve vanskelige prioriteringer og gode løsninger. Men i dag skal jeg snakke om langsiktige utfordringer for finansieringen av velferdsstaten.

Jeg vil si en del om utfordringene, men også en del om regjeringens overordnede strategi for å møte dem.

De siste tiårene har vært en gyllen periode for norsk økonomi. Velstandsnivået i Norge er blitt høyere enn i de fleste andre land.

Viktige økonomiske trender har pekt vår vei. Som land har vi vært heldige, men vi har også tatt gode valg. Den nordiske velferdsmodellen har tjent oss vel. Norge er et godt land å bo i – vi er et land med små forskjeller og store muligheter.

Og Norge er godt rustet til å møte fremtiden.

Mange deltar i arbeidslivet.

Vi har store naturressurser og en kompetent arbeidsstyrke.

Og vi har solide statsfinanser. Jeg kommer litt tilbake til det.

Velstanden er også jevnere fordelt i Norge enn i de fleste andre land. Vi som bor her har i stor grad både ressurser og frihet til å styre våre liv etter egne vurderinger og ønsker.

Dette er, ikke minst, noe som dere som studenter nyter godt av. Muligheten dere har til å ta utdanning er uavhengig av hva slags bakgrunn foreldrene deres har. Sånn har det ikke alltid vært, og i store deler av verden er det fremdeles ikke slik. Gratis utdanning ved høyskoler og universiteter, og tilgang på gunstige studiefinansieringsordninger, er en viktig del av den norske velferden.

Å sikre at vi kan beholde og videreutvikle velferdssamfunnet vårt også for de som kommer etter oss, er kanskje den viktigste jobben vi som politikere har. Da må vi evne å se fremover.

Hvert fjerde år legger regjeringen frem det vi kaller Perspektivmeldingen. En gjennomgang av langsiktige utviklingstrekk i økonomien.

Er det noen her som har lest Perspektivmeldingen?

Dette er en viktig rapport, fordi den gir regjeringen en anledning til å skifte fokus bort fra det helt kortsiktige og over på viktige utfordringer de neste tiårene. Meldingen bidrar også til samfunnsdebatt om hvordan offentlige budsjetter vil utvikle seg dersom de utviklingstrekkene vi ser og kjenner til i dag, videreføres. Og den er viktig fordi den øker bevisstheten om at valgene vi tar i dag, faktisk er retningsgivende for vårt velferdssamfunn i fremtiden.

Formålet er ikke å spå om fremtiden. Men analysene skal hjelpe oss til å ta kloke valg i dag, som gir gode løsninger i morgen.

Går vi 50 år tilbake, er vi i 1968. Folketrygden hadde nettopp blitt innført. Det var ennå ikke oppdaget olje i Nordsjøen. Restriksjonene på kjøp av privatbiler var akkurat opphevet, og obligatorisk skolegang var sju år.

50 år frem vil mye være annerledes fra i dag. Mye vil bestemmes av dem – dere – som da bor her, men beslutningene vi tar i dag - vil påvirke hvilke valgmuligheter dere vil ha.

Den siste perspektivmeldingen ble som sagt lagt fram i fjor. Den viser at selv med et godt utgangspunkt, står norsk økonomi overfor betydelige utfordringer fremover. Utfordringer som krever kloke valg i dag dersom det velferdssamfunnet vi er vant til skal kunne videreføres.

Dette er ikke utfordringer som ligger så langt frem i tid at vi kan velge å se bort fra dem. Vi må begynne å tenke på dem allerede nå.

Det har gått bra med norsk økonomi i mange år. Når vi ser fremover, ser vi at viktige trender nå brytes:

  • Statens pensjonsfond utland – eller oljefondet som det populært kalles – vil ikke fortsette å vokse like raskt som det har gjort til nå. Inntektene fra oljevirksomheten vil avta på sikt og vi tror at avkastningen fra fondet vil bli mindre enn vi trodde enn før.

  • En eldre befolkning fører til at en mindre del av befolkningen jobber og betaler skatt, samtidig som utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester vil øke.

  • De siste årene har vi også sett klare tegn til mer proteksjonisme. Det kan vise seg å bli svært alvorlig for et lite land som oss. Uro, konflikter, terroraksjoner og krig har dessuten kommet ubehagelig nært innpå oss.

La meg begynne med det siste.

Norges velstand er bygd på handel med utlandet og frie markeder. Vi er blitt et rikt land fordi vi har kunnet selge først fisk og tømmer, så aluminium, og etter hvert olje og gass.

Handel med andre land gir oss tilgang på varer vi ikke produserer selv – fra biler til eksotiske frukter, og ikke minst smarttelefonene vi bruker stadig mer tid på.

Handel gir oss også billigere varer. For eksempel koster klær og sko i dag bare en tredel av hva de gjorde for tretti år siden. Det skyldes at vi har fått mulighet til å kjøpe disse varene fra flere land, særlig Kina.

For Norge er fortsatt høy velstand avhengig av fortsatt handel. Et eksempel er oppdretts­næringen. Den er en av våre største næringer, og en av våre fremste distriktsnæringer. I 2017 eksporterte vi sjømat for nesten 100 milliarder kroner. Det er ny rekord. Uten handel ville vi vært mye fattigere – og vi måtte spist veldig mye fisk.

Også i andre land har økt handel betydd økt velstand. På verdensbasis har flere hundre millioner mennesker kommet ut av fattigdom på grunn av at land handler med hverandre.

Brexit og en mer innadvendt handelspolitikk i USA er ikke gode nyheter, verken for verdens fattige eller for Norge.

I økonomiske nedgangstider er det lett å skylde på urettferdig internasjonal konkurranse når mange mister jobben. Ute i verden er det flere som ønsker å begrense handelen med proteksjonistiske tiltak. Proteksjonisme er blitt sammenlignet med å ødelegge motorveiene til utlandet. Og mottiltak er det samme som å si «hvis dere ødelegger deres veier, skal jammen vi ødelegge våre også». Dette er ikke veien å gå.

Gjennom oljefondet har vi spart store deler av olje- og gassinntektene. Vi har solgt olje og investert pengene i aksjer, rentepapir og eiendom over hele verden. Våre fremtidige inntekter er derfor mindre avhengige av olje- og gasspriser, men mer avhengige av avkastningen i internasjonale finansmarkeder. Da er det viktig at sparepengene forvaltes godt.

Strategien for fondet bidrar til at vi sprer risikoen gjennom å eie en liten andel i et stort antall selskaper og obligasjonslån. Det har tjent oss vel. Fondet har vokst raskt.

Er det noen som vet hvor stort oljefondet er?

Ved årsskiftet var verdien på om lag 8 500 milliarder kroner. Det tilsvarer alt vi produserer i Fastlands-Norge på nesten tre år.

Med et så stort fond, må vi være forberedt på at størrelsen vil svinge. Det vil fra tid til annen være uro i finansmarkedene, slik vi nå opplever. Som en langsiktig investor, med en ansvarlig oljepengebruk, tåler vi svingninger i markedene godt. Vi kan sitte stille i båten. Vi trenger ikke å la svingningene slå ut i bruken av oljeinntekter på kort sikt. Slik fungerer oljefondet som en forsikring mot dårligere tider for oss.

Men, som jeg var inne på tidligere: i årene fremover må vi være forberedt på at statens inntekter fra oljefondet vil vokse langsommere enn det vi er blitt vant til. Vi forventer nå at fondet etter hvert vil flate ut og deretter bli mindre, målt som andel av verdiskapingen i økonomien.

Petroleumsproduksjonen vil gradvis avta på sikt, og oljeprisen vil mest sannsynlig bli liggende lavere enn det høye nivået i årene før 2014. Samtidig ventes våre investeringer ute i verden å gi lavere avkastning fremover. Lavere langsiktige realrenter får konsekvenser. I perspektivmeldingen i fjor justerte vi kartet etter terrenget og nedjusterte det langsiktige anslaget for avkastningen i fondet fra 4 til 3 prosent.

Men disse justeringene endrer ikke det store bildet. Det har hele tiden være klart at bruk av oljepenger ikke kan være svaret på de langsiktige utfordringene vi står overfor med en aldrende befolkning. At bruken av oljeinntekter en dag ville flate ut, har også hele tiden vært ventet.

Alt handler ikke om olje – tvert imot. På lang sikt er nemlig olje ikke så viktig for oss. Det er inntektene fra vår samlede arbeidsinnsats som er avgjørende. Derfor er det mindre viktig at perioden med økt bruk av oljeinntekter i hovedsak ligger bak oss. Det er selvfølgelig god drahjelp at oljepengebruken kan opprettholdes på et høyt nivå i noe tid før den gradvis avtar, men oljeinntektene kan ikke bidra til å dekke opp økte utgifter. Og økte utgifter, det får vi. Det er særlig knyttet til helse og aldring.

Vi lever lenger. Det er godt nytt. Samtidig betyr det at det blir stadig flere over 67 år sammenlignet med dem som er i yrkesaktiv alder. Det skaper noen utfordringer, for de gode norske velferdsordningene er basert på at mange av oss er i jobb.

  • I 1970, da jeg så vidt var født, var det litt under 2 personer over 67 år per 10 personer i yrkesaktiv alder.
  • I dag har det forholdet økt litt, til 2,3 eldre per tiende person i yrkesaktiv alder. Det er ingenting mot de endringene som ligger foran oss.
  • I 2060 vil det være nærmere 4 eldre per tiende person i yrkesaktiv alder. Da er jeg 91 år. Jeg kan håpe at jeg er en sånn 90-åring som går tur i fjellet – men hvis jeg bor på sykehjem, vil jeg ha gode tjenester. Dere begynner da å nærme dere 70 år. Og økningen fortsetter.
  • For at økt levealder ikke skal gi ubalanse i forholdet mellom de som er i arbeid og de som ikke er det, må dere jobbe lengre. I 2060 må mange av dere derfor belage dere på fortsatt å være i jobb, selv om dere er rundt 70 år.

Bedre folkehelse er på mange måter årsaken til denne utviklingen. Levealderen har økt kraftig. For hundre år siden var forventet levealder for en nyfødt 56 år. I dag er den 82 år. Det er en økning på 2,5 år per ti år, eller litt mer enn tre måneder hvert år!

Med den befolkningsutviklingen vi ser for oss fremover, vil levealderen fortsette å øke med rundt 1,5 år per tiår.

Driverne for de langsiktige utfordringene vi møter, er mye mer knyttet til utviklingen i folkehelsen enn den er til olje.

Hvis vi ikke gjør noe aktivt, vil offentlige utgifter øke raskere enn inntektene fremover. Vi får det vi kaller et inndekningsbehov. Etter 2030 anslår vi inndekningsbehovet til 1,7 prosent av verdiskapningen i fastlandsøkonomien per tiår, eller 5 milliarder kroner hvert år.

Som dere ser er ikke dette noe som vil skje langt inn i fremtiden. Det vil mest sannsynlig skje når dere så vidt har kommet i gang med yrkeskarrieren deres.

Tallene tegner et helt tydelig bilde:

Dagens velferdssamfunn er ikke bærekraftig om vi ikke gjør noe for å øke de offentlige inntektene, og/eller redusere utgiftene. Det er så enkelt, og så vanskelig. I årene fremover må vi gjøre ting annerledes.

Så hva kan vi gjøre?

Det finnes flere strategier som kan bidra. Regjeringen legger særlig vekt på to hovedstrategier som kort kan oppsummeres med at: Nordmenn må jobbe mer, og vi må jobbe smartere.

For det første må vi samlet sett jobbe flere timer. Det blir ikke enkelt, men bør være mulig. Flere må stå lengre i arbeid, og flere må jobbe heltid.

Det må også lønne seg å arbeide fremfor å gå på trygd, og flere må fra trygd og inn i arbeid. Vi må sørge for at ikke helseproblemer, språkvansker eller manglende eller utdatert kompetanse hindrer folk i å være i jobb. Og ikke minst må vi gjøre det trygt og enkelt å omstille seg til en ny jobb.

Vi må derfor spørre oss om alle velferdsordningene vi har i dag, er utformet på en fornuftig måte. En slik diskusjon kommer neppe til å bli populær. Men dersom vi skal sikre et bærekraftig velferdssamfunn, er det en diskusjon vi alle må tørre å ta.

En viktig del av denne strategien er å få til en bedre integrering av innvandrere. Høy innvandring kan bidra til å forsterke utfordringene på sikt. Det skyldes at innvandrere er en av gruppene hvor færre er i jobb enn gjennomsnittet.

Både av hensyn til bærekraften i velferdsordningene og den enkelte innvandrer er det viktig at de som skal bli boende i Norge, blir godt integrert i arbeidslivet og blir økonomisk selvstendig. At vi stiller krav, er en forutsetning. For å bli en del av lokalsamfunn i Norge må innvandrere lære seg norsk, tilpasse seg norsk kultur, våre normer og regler.

For det andre må vi få mer ut av ressursene vi bruker i offentlig sektor. Det handler ikke om å løpe raskere, men om å jobbe smartere. Det krever tydeligere prioriteringer av mål, kombinert med klare krav om resultater.

Private kan bidra, slik at vi lykkes godt for eksempel i barnehagesektoren. Ulike offentlige enheter kan konkurrere mer mot hverandre, eller virksomheter kan jobbe mer systematisk med å lære av hverandres erfaringer.

Teknologi gir også store muligheter, ikke minst i omsorgstjenester. Når jeg blir gammel, vil kanskje mye kunne utføres av roboter – og det er ikke sikkert vi kommer til å synes at det er noe problem. Spesielt når vi vet at det kan frigjøre tid for helsepersonell til å bruke mer tid sammen med pasientene. Teknologien skal altså ikke erstatte varme hender, vennlige smil og den gode samtalen.

Mye av arbeidet går ut på små forbedringer fra år til år. Regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform legger et jevnt press på alle statlige virksomheter for å lete etter gode løsninger. Skatteetaten og Statens Lånekasse er eksempler på virksomheter som har lykkes: Digitalisering har gitt bedre tjenester, større effektivitet, mer brukervennlige løsninger og mer fornøyde brukere.

I tillegg er det nødvendig med større forbedringer av forskjellige områder. Regjeringens reformer er en del av en offensiv strategi. Det gjelder blant annet:

  • Den gjør at bedrifter investerer mer i nye næringer, ny teknologi og nye arbeidsplasser. Det er avgjørende om vi skal komme styrket ut av krevende omstillinger, og i fremtiden ha flere ben å stå på.
  • Kommunereformen er viktig fordi den gir større og sterkere velferdskommuner. Det bidrar til at innbyggere over hele landet får gode tjenester både i dag og morgen.
  • Sykehusreformen Nasjonal helse- og sykehusplan er viktig fordi pasientene skal ha den beste behandling av kompetent personell uansett hvor de bor.

  • Opprettelsen av Nye Veier er viktig for å sikre helhetlig og kostnadseffektiv utbygging og drift av trafikksikre veier.

Dette er reformer som styrker konkurranseevnen for næringslivet og gir et bedre offentlig tjenestetilbud. Reformene er viktige brikker i strategiene for å øke arbeidsinnsatsen og jobbe smartere.

Det finnes også andre strategier for å redusere det fremtidige inndekningsbehovet.

Det å la hver enkelt dekke en større del av utgiftene til velferden, er også en mulighet. For eksempel kan vi øke egenandeler på helsetjenester eller innføre skolepenger for høyere utdanning. Vi må kanskje regne med noe større grad av brukerbetaling i fremtiden, men det er ikke en del av regjeringens hovedstrategi.

Det er også flere som har tatt til orde for å øke skattenivået. Det er ikke noe denne regjeringen ønsker. Økt skatt kan gjøre det mindre attraktivt å investere og jobbe i Norge. Det kan svekke grunnlaget for å drive bedrift i Norge. Vi mener det er en dårlig strategi. Når det å øke skattene har negativ effekt på økonomien, betyr det at skattene må økes mer enn det opprinnelige inndekningsbehovet – og dermed blir også de negative effektene enda større.

Analysene i Perspektivmeldingen viser oss at vi står overfor noen krevende beslutninger i årene som kommer. Vi vet at kostnadene til å drive velferdssamfunnet vårt kommer til å øke. Hvordan vi skal håndtere det, blir et viktig politisk tema fremover.

Men jeg er optimist. Norge er godt rustet til å håndtere endringene. Vi har høy yrkesdeltakelse og en høy andel kvinner som deltar i arbeidslivet. I tillegg har vi høy kompetanse, solide statsfinanser, jevn fordeling, høy avkastning per arbeidstime, mye naturressurser og vi har tatt gode valg.

Men vi har også hatt flaks.

Vi kan ikke belage oss på flaks fremover. Men med gode politiske valg, trenger vi ikke det.

Og vi er godt i gang med å iverksette våre strategier:

Når vi prioriterer vekstfremmende skatteletter, infrastruktur, forskning og utdanning, legger vi til rette for økt arbeidsinnsats. Ved å tørre å tenke nytt og gjennomføre reformer, bidrar vi til at Norge jobber smartere. Det styrker konkurransekraften vår og gir oss mer velferd.

Vi er godt i gang, men mye gjenstår. Jakten på de gode løsningene, er et kontinuerlig arbeid. Vi må henge med på utviklingen for å klare å gripe de mulighetene som oppstår.

Den teknologiske utviklingen er enorm. Det vet dere godt.

Jeg er teknologioptimist! For jeg har stor tro på at de mulighetene som kommer med ny teknologi er en viktig del av løsningen på de utfordringene som ligger foran oss. Derfor har regjeringen satset på en storstilt digitalisering av offentlig sektor. Derfor satser vi på kunnskap, på innovasjon og forskning. Slik at dere, og den kunnskapen dere tilegner dere, kan være bindeleddet mellom teknologien og verdiene vi skal leve av i fremtiden.

Jeg skal gjøre mitt for at de beslutningene vi tar i dag, gir dere det beste utgangspunktet.

Dere skal gå et nyskapende, men samtidig inkluderende og trygt, arbeidsliv i møte.

Dere skal overta og ivareta et samfunn med gode velferdsordninger.

Og dere skal ha en anstendig pensjon.

Jeg har stor tro på fremtiden.

På dere.

Jeg tror vi står godt rustet for å møte det som venter oss.

Men hva tenker dere? Har dere kanskje selv noen tanker om hvordan vi kan sikre velferden også i fremtiden? Hva er det som kan gjøre en forskjell? Hvilke løsninger har dere tro på?

Nå overlater jeg ordet til dere.

Til toppen