Hvordan skape sameksistens mellom fiskeri- og petroleumsnæring?

Fiskeriminister Elisabeth Aspakers innlegg 3. september under Petro 2015 i Harstad.

Først må jeg si at jeg syns det er veldig hyggelig å bli invitert hit til dere i Harstad.  Det er alltid hyggelig å være i kontakt med miljøene for næringsinteresser i hjembyen min.

 

Jeg har takket ja til å snakke om hvordan vi kan skape sameksistens mellom fiskeri og petroleumsnæringen.  Til dette vil jeg si: Dette næringssamkvemmet er ikke nytt. Oljenæring og fiskeri har delt havet i snart 50 år. Men – smertefritt har det ikke vært. Når oljevirksomheten nå drar seg nordover, er det viktig å høste lærdom av erfaringene fra Nordsjøen.

Oljenæringen hilses velkommen av de fleste i nord. Den har bidratt til vekst og utvikling mange steder langs kysten. Men det skaper også noen utfordringer når nye næringer etablerer seg i vårt viktigste matfat. Det meste av kystfisket og to tredeler av havfisket foregår i Norskehavet og Barentshavet. Det er en virkelighet som oljenæringen må være seg bevisst og ta hensyn til. Men det har aldri vært slik at en næring har kunnet utnytte havet uten hensyn til noen andre.

Og i fremtiden vil det nok kunne komme til flere næringer som ønsker å dele på havet. Skal vi få utnyttet de verdiene vi finner i og under havet, må man dele på plassen.

I kunnskapen om hvordan sjømatnæringen og petroleumsnæringen arbeider side om side, ligger det også viktige erfaringer til bruk for mulige fremtidige havnæringer. *** Tilbake til temaet vårt her i dag – sameksistensen mellom fiskerinæringen og petroleumsnæringen.  Selvsagt er næringene forskjellige, men begge næringene har likevel felles trekk: • Begge er brukere av de norske havområdene. • Begge næringer er av stor betydning for sysselsettingen og bosettingen langs kysten. • Og begge kan vise til betydelige sysselsettingstall og eksportverdier.

Siden jeg regner med at denne forsamlingen antakelig har større kunnskap om petroleumsnæringen enn om sjømatnæringen, vil jeg innlede med å gi dere et bilde av hvilken betydning norsk sjømatnæring har, og vil ha i fremtiden.  Slide 3   Mer enn 90 prosent av sjømaten vår går til eksport. Hvilke volum det dreier seg om, er eksporten til EU et godt bilde på. Se for dere 170 fulle vogntog med sjømat. Dette er sjømat som ruller fra Norge til EU hver eneste dag, hele året. Totalt betyr det mer enn 1,3 millioner tonn sjømat årlig fra Norge til EU. 

Inntil i fjor var Russland det største enkeltmarkedet for norsk sjømat. Da det stengte over natta, oppstod en alvorlig situasjon for norske eksportører.  Jeg må bare si hvor imponert jeg ble over hvor raskt sjømateksportørene våre klarte å snu seg rundt, og finne nye avsetningsmuligheter.

Til tross for fjorårets turbulens ble det satt ny eksportrekord – norsk sjømat for 69 milliarder kroner gikk til forbrukere i mer enn 140 land. Første halvår i år er tidenes beste for sjømaten vår. Norge eksporterte sjømat til en verdi av 34 milliarder kroner, og trenden går bare én vei; etterspørselen etter norsk fisk øker.

 

To tredeler av fjorårets norske sjømateksport skriver seg fra salg av oppdrettsfisk. Derfor vil jeg også fortelle dere litt om norsk oppdrettsnæring. Ikke fordi det har vært konflikter mellom havbruk og petroleumsnæringen, men siden jeg har lovet å tegne et bilde av norsk sjømatnæring, er oppdrett altfor viktig til ikke å nevnes.

Før påske i år ble stortingsmeldingen om forutsigbar og bærekraftig vekst i havbruk lagt frem.  Meldingen er et avgjørende steg i videreutviklingen av den norske laksenæringen.

Regjeringen mener at nasjonen Norge bør åpne opp flere arealer for oppdrettsnæringen.

Kritikerne av næringen mener at det allerede båndlegges for store areal for oppdrett. Havbruksnæringen bruker 21 kvadratkilometer for å produsere laks. Én kvadratkilometer er lik det dobbelte av det utbygde næringsområdet på Stangnes i Harstad. Det betyr at oppdrettsnæringen kun tar i bruk småtterier av vår langstrakte kyst. Derfor bør det være fullt mulig å utnytte mer av sjøarealene uten å komme i konflikt med andre interesser .

Oppdrettsnæringen er allerede i dag svært viktig for mange kystsamfunn.

At oppdrettsnæringen gir stadig flere arbeidsplasser, er godt nytt for Norge, men også for de kommunene som huser laksen, som her i Harstad.

I tillegg til å være petroleumshovedstaden i nord, er Harstad også en flott sjømatambassadør.

Selv om verken Nordlaks, Salaks eller Salmar har hovedkontor i Harstad, har alle disse oppdrettsbedriftene virksomhet på lokaliteter i Harstad.

Oppdrettsvirksomheten betyr betydelig sysselsetting og omsetning i andre deler av næringslivet i Harstad. I 2011 var omsetningen i Harstad fra leverandørindustrien til oppdrettsnæringen på ca. 70 millioner.  Sysselsettingen i leverandørbedriftene rettet mot oppdrett var på 63 årsverk . 

 

Harstad hevder seg også på fiskerisiden. Norges nest største trålerrederi – Nergård Havfiske AS – er lokalisert her. Om lag hundre personer  har fiske som yrke i denne kommunen, inkludert de 15 som har det som biyrke. På Bjarkøy driver AS Sjøfisk med fiskemottak. De er blant de fremste på levendelagring av torsk. På bildet her bak meg ser dere villfanget torsk som lagres. *** Vi snakker om en fremtidsnæring som regjeringen har store ambisjoner for. Næringen er fornybar og utgjør et enormt potensial for næringslivet. Sjømatnæringen er rett og slett til en viktig kilde til verdiskaping for Norge som nasjon. Men jeg vil understreke en viktig forutsetning: Vi må drive bærekraftig og være på parti med naturen.

En moderne fiskeri-  eller oppdrettsnæring er kunnskapsavhengige næringer. De trenger gode rammer for nødvendig ny kunnskap. For to dager siden la jeg frem Masterplan for marin forskning. Den skal danne kunnskapsgrunnlaget for prioriteringer innenfor forskningen på havbruk, ressurs- og økosystem, og nye marine næringer. *** Slide 6   Da skal jeg gå videre til å snakke om dagens tema – sameksistens mellom fiskerinæringen og petroleumsnæringen.

Petroleumsvirksomheten betyr et mangfold av direkte påvirkninger på den praktiske utøvelsen av fiskeriene.

På denne lista står seismikkskyting øverst.  Ennå vet vi for lite om konsekvensene av seismikkskytingen – både for fiskerne og fisken.  Derfor er det utvilsomt behov for økt forskning rundt seismikk.

Den viktigste lærdommen fra sameksistensen mellom oljenæring og fiskeri lenger sør er denne: • Fiskerne må involveres tidlig når petroleumsnæringen planlegger seismiske undersøkelser.

For det enkelte fiskefartøyet er det viktig å vite hvor seismikkskytingen finner sted. Det trenger de for å planlegge hvor de skal fiske. Denne informasjonen har Barentswatch .  Jeg merker meg at havfiskeflåtens organisasjon Fiskebåt ber om at fiskeflåten får tilgang til sporingsdata fra Barentswatch. Fiskebåt mener at konfliktnivået kan dempes på denne måten. Her og nå vil jeg si at vi kommer til å undersøke hvordan vi kan få til dette.

• Når interesser står mot hverandre, er kanskje dialog det aller viktigste. Dialog i forkant og underveis.  Å finne frem til tiltak som kan virke konfliktdempende i begge næringene, er viktig kunnskap. Jeg har lyst å trekke frem et tiltak som er blitt vellykket.

Nemlig ordningen med fiskerikyndige om bord i fartøy som driver med seismiske undersøkelser. Fiskerikyndige har en viktig rolle når det skal skytes seismikk i områder med fiskeriaktivitet.

Jeg vil understreke at ett av kravene for å kunne ha denne rollen, er at den fiskerikyndige selv kjenner fiskeriene fordi han eller hun har drevet fiske. Man må vite hva man snakker om. Det gir legitimitet. Man kan som kjent ”ikke snakke om havet med en frosk som sitter i en brønn”, som et kinesisk ordtak sier.

Hittil er 122 personer godkjent som fiskerikyndige, og både Fiskarlaget og oljenæringen har sagt at de er godt fornøyde.

Forskningskonsernet NORUT som har kartlagt erfaringene til 13 fiskerikyndige, bekrefter at et godt samarbeid over mange år nå har blitt til gode løsninger ute på havet. Slide 7   Vi ønsker gode løsninger for sameksistens, men alt er likevel ikke fiskefartøy og seismikkfartøy side om side ”i vakker soloppgang”, for å si det sånn.

Ofte er det de negative hendelsene som får mest oppmerksomhet i media, mens positive hendelser passerer mer ubemerket.

Dette gjelder også forhold knyttet til sameksistens mellom petroleumsnæringen og fiskeriene.

Vellykkede prosjekt og positiv utvikling kjennetegnes av respekt for og kunnskap om hverandres virksomhet. Med dette som utgangspunkt har åpen kommunikasjon vist seg å være veien til vellykkede løsninger.

Det er ikke sikkert vi trenger flere regler. Noen ganger er utfordringen at seismikk-selskapene ikke kjenner regelverket godt nok.  For å bøte på kunnskapsmangelen har myndighetene utviklet en veileder for gjennomføring av seismiske undersøkelser.

Når det er sagt, vil jeg også trekke fram at oljenæringen selv har tatt fatt i dette.  Norsk olje og gass har utarbeidet retningslinjer. Både Statoil og Shell har før og under flere innsamlinger av seismiske data, hatt meget god kontakt med Fiskarlaget. Statoil bidrar også positivt til forskning på fisk og seismikk.  Likevel er det utvilsomt behov for økt forskning. Særlig fordi vi ennå vet for lite om konsekvensene av seismikkskytingen – både for fiskerne og fisken.

Kort fortalt - for å bedre sameksistensen på havet er det innført krav om sporing av seismikkfartøy, krav om fiskerikyndige om bord på seismikkfartøy, og også tids- og områdebegrensninger for innsamling av seismiske data. Vi arbeider også videre for ytterligere forbedringer i prosessene.

Næringene har med myndighetenes hjelp i de aller fleste situasjoner kommet frem til minnelige løsninger.  Petroleumsloven har derfor særlige regler om erstatning til norske fiskere for økonomiske tap som følger av bl.a. seismikkskytinger. Men med dynamiske næringer vil det alltid dukke opp nye problemstillinger som krever nye løsninger.

Det er derfor ikke aktuelt å konkludere med én løsning som kan bidra til god sameksistens, men det er heller slik at et knippe løsninger kan være til hjelp i de ulike situasjonene som oppstår.

Løpende kontakt mellom næringene er derfor en forutsetning for å opprettholde et nødvendig kunnskapsnivå.

Enkelte interessekonflikter er det i noen grad mulig å forutse. Her kan forpliktende avtaler mellom næringene være veien å gå. Spørsmålet er om næringene selv skal sørge for slike avtaler, eller bør dette være myndighetenes ansvar? Mye taler for at næringene selv bør ivareta slike avtaler, særlig fordi næringene i slike tilfeller selv vil være mye mer” hands on” enn myndighetene.   *** Men bildet av sameksistens på havet som en konfliktsone mellom olje og fisk, er absolutt ikke hele bildet.

Kunnskapsoverføring er et sentralt stikkord mellom næringer som opererer på havet. For eksempel er selve konstruksjonen av en oppdrettsmerder et godt eksempel på grunnleggende forskning utført for en sektor – olje/gass, og som i dag benyttes i oppdrettssektoren. Her ser dere Salmars prosjekt – lakseanlegg til havs.

Et annet eksempel på teknologi som brukes av både olje/gass og fiskeriene, er ekkoloddteknologien som Kongsberggruppen har utviklet. På bildet her er denne teknologien brukt på et oppdrettsanlegg. Ekkolodd er med andre ord svært relevant for alle de tre havnæringene. 

Grunnen er ganske enkel. Næringsvirksomhet til havs har flere felles utfordringer. Enten det er olje/gass, fiskerier eller oppdrett, kan utfordringene antagelig løses ved samme eller beslektede former for teknologi. Derfor leverer fagmiljøene og bedriftene til hele det marine næringslivet.

Sammen med forskning og innovasjon har nettopp denne kunnskapsdelingen gjort Norge til en verdensledende nasjon innenfor leverandørindustrien. Slide 10  

Kjære forsamling, jeg skal runde av.

Det kommer neppe som et sjokk når jeg sier at sameksistens på havet er kommet for å bli. En grunnleggende forutsetning for et fortsatt langt og godt samboerskap er at det etableres fora der representanter fra næringene møtes jevnlig.

Både olje- og energiminister Tord Lien og jeg har tidligere hatt gleden av å møte dialogforumet Ett hav. Jeg mener det er avgjørende at topplederne fra norsk sjømatnæring og petroleumsnæring engasjerer seg og holder linjene åpne i dialogen om sameksistens i norske havområder. Jeg er også veldig fornøyd med at næringene selv finner frem til løsninger på felles problemer. Offentlige rammebetingelser må sikre sameksistens og vekst innenfor petroleum og sjømat.  Da er det viktig at offentlig innsats er koordinert.

Heldigvis ser vi nå en trend i retning helhetlig tenkning. Ikke minst leder næringene selv an med samarbeid og dialog rundt vanskelige spørsmål.

Denne dialogen må fortsette.

Før jeg avslutter, vil jeg understreke at er Norge et foregangsland globalt for næringsvirksomhet på havet. Dette fortrinnet skal vi fortsette å ta vare på.

Ambisjonene for sjømatnæringen er at den blir et av de nye, sterke lokomotivene for verdiskaping og velferd i Norge.

Takk for oppmerksomheten!