Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

Hvordan vinne kampen mot fattigdommen?

Tale ved folkemøte/ Internasjonal Uke i Tromsø, 1. oktober 2003

Check against delivery

1) Innledning

Kjære tilhørere, kjære Tromsø-væringer, velkommen til folkemøte!

"Vi - og de andre?" het et arrangement tidligere i ettermiddag her i Tromsø - en høring for ungdom om verden og tusenårsmålene. Vi - og de andre ...

Det er en viktig og tankevekkende tittel. "Vi" - det er oss, vi her i den vestlige, privilegerte del av verden. Vi som koser oss på toppen av alle levekårsindekser og oversikter over brutto nasjonalprodukt. Og "de andre" - vel, det er de andre. De som strir med krig og konflikter, med barn som dør av helt vanlige sykdommer, som ikke klarer å tilby grunnskole fordi lærerne dør av AIDS, og som ser avling på avling gå tapt i tørke ...

Lett å synes synd på, kanskje, men vanskelig å identifisere seg med?

"Vi lå bak hundrede mile, og hele verden lå gjemt ...", skrev Knut Hamsun.

Følelsen av å være langt borte kjenner vi i Norge. Langt borte fra verdens sentrum - men også langt borte fra forpliktelsene. Fattigdom blir et abstrakt begrep, vanskelig å skjønne. Derfor er det så viktig at det finnes initiativer som denne internasjonale uken i Tromsø. Det er godt at driftige og engasjerte mennesker drar i gang "Verden i Tromsø - Tromsø i verden", for å minne oss på at vi er en del av et større hele. Vi lever ikke bare for oss selv. Ikke noe land i verden er uberørt av det som skjer andre steder. Det er en sammenheng. Hele verden ligger ikke gjemt ...

2) Hva er fattigdom?

Vi har alle et bilde av hva fattigdom er. Kanskje ser man for seg det underernærte flyktningebarnet i Afrika. Kanskje jenta som ikke får gå på skole i Bangladesh, fordi hun må arbeide for å hjelpe til med å brødfø familien. Kanskje gutten som ikke kan bli frisk av tuberkulosen fordi familien mangler penger til medisiner.

Dette er det tradisjonelle bildet av fattigdom. Det stemmer dessverre ganske godt fremdeles.

Men det er mer. Tenk over følgende: Hvert fjerde menneske i verden lever på under en tier om dagen - mange afrikanere på under halvparten, altså i ekstrem fattigdom. Hvert sjuende menneske i verden lider av sult. Ett av seks barn i Afrika dør før de fyller fem. Bare i løpet av en time her under folkemøtet i kveld vil mange hundre barn dø av feil- eller underernæring.

Og slik kan vi fortsette, på område etter område. Verdens fattige mangler det aller meste. De lever på stram line - uten sikkerhetsnett. Slik er de fattige fanget i fattigdommen, med få eller ingen muligheter til et annet liv. Gapet mellom fattig og rik er ufattelig - og urettferdig.

FNs Utviklingsprogram (UNDP) definerer fattigdom som mangel på valgmuligheter – og utvikling som utvidelse av disse valgmulighetene. Det er altså dette det går på: Å gi de fattige valgmuligheter, muligheter til å forsvare de krav de i prinsippet har krav på, muligheter til et annet liv - muligheter til en framtid. Utvikling som frigjøring – development as freedom.

3) FNs Tusenårsmål

Veikartet for å bekjempe fattigdommen heter FNs Tusenårsmål. FNs Tusenårsmål - våre Tusenårsmål - er de helt konkrete målsetningene for å bekjempe fattigdommen som stats- og regjeringsledere fra hele verden gav sin tilslutning til ved tusenårskiftet. Det er nødvendig med felles mål for det nye årtusen. For vi har

- en verden med 1,2 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom.

- vi har en verden der like mange mangler tilgang til rent drikkevann. Urent vann er kanskje den største kilde til sykdom og barnedødelighet. Dobbelt så mange mangler tilfredsstillende sanitæranlegg.

- vi har en verden der de rikeste 1% av verdens befolkning tjener like mye som de fattigste 57% til sammen

- og - med dagens innsatsnivå og tempo vil det ta 130 år før sult er utryddet i verden.

Tusenårsmålene er helt konkrete veivisere for å bekjempe fattigdommen - helt konkrete mål for hva som skal være oppnådd innen år 2015.

Gjennom tusenårsmålene har vi forpliktet oss til at andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom og sult skal halveres inne 2015. Vi har forpliktet oss til at andelen som mangler rent drikkevann skal halveres. Vi har forpliktet oss til at dødeligheten blant fødende kvinner skal reduseres med 3/4-deler og at barnedødeligheten skal reduseres med 2/3-deler. Spredningen av HIV/AIDS skal stoppes og reverseres. Alle barn, jenter og gutter, skal sikres gratis grunnutdanning. Vi er forpliktet til å arbeide for å fremme likestilling og sikre en miljømessig bærekraftig utvikling.

Vi har mye å gjøre - og vi har dårlig tid.

4) Hvordan bekjempe fattigdommen

Det å bekjempe fattigdommen kan se ut som en uoverkommelig oppgave. Omfanget er så ufattelig. Men ved felles innsats kan vi gjøre noe med fattigdomsproblemene i verden! Skal vi klare det, må vi gå til verks langs fire fronter samtidig:

1) For det første må internasjonale rammevilkår for gjeld, handel og investeringer bedres. Mange utviklingsland taper dobbelt så mye på urettferdige handelsvilkår som det de mottar i bistand. Under WTO's ministerkonferanse i Cancun nylig klarte man dessverre ikke å komme fram til et tilfredsstillende resultat. Nå må alle gode krefter jobbe videre for å sikre reelle framskritt. Gjeldsbyrden er også en forferdelig hengemyr for mange land.

I mange år har urettferdige og dårlige rammebetingelser undergravet det man har forsøkt å få til nasjonalt og gjennom utviklingsarbeidet. Det er ikke vanskelig å finne tall og statistikk som viser dette.

2) For det andre må de fattige landene selv lage sin strategi og gjennomføre en politikk som leder til fattigdomsreduksjon . De må selv ta ansvar og holde orden i eget hus. Dette går f.eks. på godt styresett og effektiv forvaltning av egne ressurser. Det går på respekt for menneskerettighetene og sikre demokratiske beslutningsprosesser og økonomiske reformer. Kamp mot korrupsjon er her veldig viktig.

3) For det tredje trengs det både mer og bedre bistand. Bistanden må faktisk fordobles i følge Verdensbanken hvis vi skal klare å nå de viktigste utviklingsmålene. I dag gir OECD-landene ca. 56 mrd. amerikanske dollar årlig som bistand. Vi bør opp i omtrent 100 mrd. dollar i året. Samtidig jobber vi nå for bistandsreform internasjonalt. Å få mer fattigdomsbekjempelse for hver krone.

Regjeringen har som mål at vi innen 2005 skal gi 1% av vår brutto nasjonalinntekt til bistand.

4) For det fjerde må privat sektor og frivillig innsats mobiliseres til kampen mot fattigdom. Også på dette området er det mye mer å hente. Offentlig sektor kan ikke løse alt. De utviklingskreftene som må vekkes, er de som skapes av enkeltmenneskers aktiviteter. Næringslivet må være med, for å spre kompetanse og skape økonomisk vekst. Her har vi i Norge utarbeidet en strategi for næringsutvikling i Sør. De av dere som er spesielt interessert i dette temaet, vil få mulighet til å høre mer om det på næringslivsseminaret i morgen.

Hvert år siden regjeringsskiftet har vi økt tildelingen til de frivillige organisasjonenes utviklingsarbeid. Faktisk er det ingen andre land enn Norge og Nederland som kanaliserer en så stor andel av den offentlige bistanden gjennom de frivillige organisasjonene. Det er fordi vi mener et aktivt og mangfoldig sivilt samfunn er viktig for demokratiet og for fattigdomsbekjempelsen. Og et aktivt og mangfoldig sivilt samfunn - det er dere, det!

La meg framheve særlig to elementer ved det internasjonale samarbeidet – stikkordene er koordinering og sammenheng (coherence). For det første må alle aktører innen utviklingsarbeidet, både FN-systemet, Verdensbanken og bilaterale givere, koordinere sin innsats. Det må ikke være slik at utviklingslandenes ofte svært beskjedne administrative kapasitet skal brukes til å tilfredsstille et utall forskjellige rapporteringskrav og frister fra store internasjonale givere. Da blir det ikke mye tid igjen til å arbeide for egen utvikling. Her må vi få en mer enhetlig holdning.

Og ikke bare må giversiden koordineres seg imellom. Minst like viktig er det at givernes bidrag tar utgangspunkt i og er koordinert med partnerlandenes egne planer for fattigdomsreduksjon.

Likeledes må det internasjonale giversamfunnet sikre seg at de fører en enhetlig politikk. Det må ikke være slik at den bistanden som gis oppveies – og kanskje mer til – av handelspolitiske hindringer. Da blir det vi driver med på bistandssiden å likne mer på avlat. Eller at man i bistandsarbeidet prioriterer kampen mot smittsomme sykdommer, men ikke ser til at det i eget land drives forskning på dette området som kan komme utviklingslandene til gode. Her er vi i Norge i gang med en kartlegging i alle departementer, for å sikre oss at det er samsvar mellom det vi sier vi skal gjøre i forhold til utviklingsarbeidet, og det vi faktisk gjør.

5) De frivilliges innsats

Det vi kaller det sivile samfunn – andre aktører enn myndighetene – er viktig i arbeidet for fattigdomsbekjempelse, og spiller en sentral rolle for å fremme menneskerettigheter og demokrati. En betydelig del av norsk bistand, ja faktisk 1/3 av den bilaterale bistanden vår, går gjennom norske frivillige organisasjoner og institusjoner i samarbeid med tilsvarende organisasjoner i utviklingslandene. Det meste av dette går til helse og utdanning. Her snakker vi om grasrotorienterte prosjekter med god utviklingseffekt. Samtidig har tiltak for menneskerettigheter og demokratiutvikling fått økt betydning de senere år. Her blir de frivillige organisasjonene stadig viktigere partnere.

Når vi i så stor grad velger å trekke på de frivillige organisasjonenes kompetanse i utviklingsarbeidet, er det fordi de har vist at de gjør en god jobb. De har ofte svært god lokalkunnskap, og et tett og godt samarbeid med sine partnere i det enkelte land. Men vi stiller også krav til disse organisasjonene som formidler offisiell norsk bistand: De skal legge mottagerlandets egne planer for fattigdomsreduksjon til grunn for arbeidet, og også sørge for å koordinere seg med andre aktører eller givere. Slik unngår man at det drives en mengde enkeltstående prosjekter som kanskje kan være vel og bra i seg selv, men som ikke bidrar til effektivt bistandsarbeid.

6) Hvilke farer lurer?

Vi må imidlertid være realistiske når det gjelder de farer som truer utviklingsarbeidet. Krig og konflikter er av de mest åpenbare. Men kanskje like truende for utviklingen i mange land er spredningen av HIV/ AIDS. I enkelte områder er HIV/AIDS-epidemien blitt en katastrofe av så store dimensjoner at den truer resultatet av alle tiltak for å redusere fattigdom.

Epidemien står i en særstilling i forhold til Tusenårsmålene. Samtidig som ett av disse målene er å stoppe og reversere spredningen av bl.a. HIV/ AIDS innen 2015, er epidemien i seg selv et hinder for å nå disse målene. Den forsterker fattigdommen. Den reduserer produksjonsevne og produktivitet. Den rammer de fattigste hardest. Den rammer de unge, de som egentlig skulle arbeide og bidra til økonomisk vekst. Og den er en særlig belastning for kvinner og barn.

Noen sjokkerende tall:

• I Afrika sør for Sahara er i gjennomsnitt bortimot 9% av befolkningen smittet
• I Botswana: nesten 40%, i Zambia er tallet over 21% (Malawi 15%, Mosambik 13%)(2002)
• I de verst rammede land vil vi se en reduksjon av BNP på 20% hvis man ikke klarer å snu epidemien 2010

Helse og HIV/AIDS er prioriterte områder innenfor utviklingsarbeidet - og må fortsette å være det. Utfordringene når det gjelder HIV/AIDS er enorme. Men vi kan iallfall være glade for at sykdommen nå står høyt på den internasjonale dagsorden. Det gir seg også utslag i større bidrag til forskning og medisiner, og gir håp for årene som kommer.

7) Men det nytter!

Det er lett å bli pessimistisk i forhold til de utfordringer verdenssamfunnet står overfor i kampen mot fattigdom. Mange vil si: Nå har vi gitt bistand i årtier, og hva har egentlig skjedd? Eller: Hva hjelper det hva lille Norge gjør, om ikke de store landene, de store i verdensøkonomien, følger opp? Ja, i en ideell verden skulle man ønske seg mye annerledes. La meg bare slå klart fast: Pessimisme leder ingen steder. Pessimisme har ikke gitt et eneste menneske i den fattige del av verden et bedre liv. Og det er skjedd bemerkelsesverdige framskritt i kampen mot fattigdom - det nytter. Felles innsats nytter!

- I løpet av de siste 40 årene har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er sosialt sett kanskje det største spranget framover i menneskehetens historie

- I samme periode er analfabetismen i utviklingslandene nesten halvert blant den voksne befolkningen. Det er også et bemerkelsesverdig framskritt.

- Barnedødeligheten i lav- og middelinntektslandene er halvert

- Vaksiner redder årlig 2.5 millioner barn

Av og til drukner det positive i et hav av pessimisme. Men positive finnes i rikt monn, det er viktig å huske på. Det er altså mulig!

8) Avslutning

Det er et utrolig spennende og mangfoldig program som presenteres under denne internasjonale uken. Ikke minst er det flott at så mye kultur fra ulike land presenteres – det er knapt noe som kan bygge broer mellom mennesker bedre enn felles kulturopplevelser. Og la meg få legge til at en av de viktigste utfordringene på kulturfeltet i årene som kommer vil være globalt mangfold. Det internasjonale markedet øver et sterkt markedspress på verdens små språk- og kultursamfunn – og her er utviklingsland med svake kulturelle infrastrukturer i en særlig utsatt posisjon. Desto mer gledelig er det å se at interessen for musikk og dans og mange andre kulturuttrykk fra helt andre deler av verden enn vår egen øker.

Jeg ønsker arrangører, deltagere og hele Tromsøs befolkning lykke til med resten av den internasjonale uken. Og til hver og en av dere vil jeg si: Engasjer dere! Også etter at denne uken er over. Bevar optimismen og troen på at enkeltmennesker kan bidra. Som Winston Churchill sa:

"en pessimist er problemene i enhver mulighet; en optimist er mulighetene i ethvert problem."

Vi trenger dere alle i kampen mot fattigdom. Bevisstgjør omgivelsene, meld dere inn i frivillige organisasjoner, fortsett diskusjonene i skoler, på universitetet og på arbeidsplassen, lær barna betydningen av nestekjærlighet, av å være et medmenneske. Bruk det vell av informasjon Internettet gir oss om verdenssamfunnet og det som skjer innen fattigdomsbekjempelse. Still kritiske spørsmål til myndighetene - det tåler vi og det trenger vi.

Men slutt aldri, aldri å tro at det nytter å hjelpe. For det gjør det!

Takk for meg.