I alvorets time må vi stå sammen

Vi har blitt vant til en debatt om gjenåpning. Hva er det som står for tur, og når? Hva skal vi prioritere? Den debatten må vi legge på is, nå er det alvor og jeg har en klar beskjed til hele min sektor: nå må vi holde sammen. Oppfordringen om å holde seg hjemme er et slag for kultursektoren, men det viktigste grepet vi kan ta som samfunn. Vi skal fortsatt ha kulturtilbud, men innenfor de nye rammene.

Vi har hatt pandemien over oss lenge. Siden mars har den lagt begrensninger på kultur, frivillighet og idrett, og vi er blitt vant til å se på fotball foran nesten tomme tribuner, vi klarer å holde et sete imellom oss på konsert, teater og kino. Vi har fått det til, og det er svært få smittetilfeller som kan spores tilbake til kulturarrangementer. Heldigvis! Kultursektoren fortjener en stor takk for ansvarligheten som er vist under og etter arrangement. Samtidig ser vi at smittesituasjonen totalt sett betyr at vi må holde oss mer hjemme og omgås færrest mulig, for å stoppe smitten og lette arbeidet med smittesporing. Dessverre er ikke dette en pandemi som følger et gitt forløp, eller ser ut til å belønne oss for å være kreative rundt gjennomføring av arrangementer. Den rammer hardt og eksponentielt, og det eneste vi vet med sikkerhet at fungerer, er å holde avstand til andre.

Smittesituasjonen i Norge er svært alvorlig. Som samfunn står vi midt i en av vår tids store prøvelser, men som statsministeren sa på regjeringens pressekonferanse i dag: "Sammen kan vi snu den skumle utviklingen i smittetallene". Nå må hver og en av oss ta ansvar. Både for oss selv og andre. Det betyr at vi i en tid fremover må gjøre kloke vurderinger når vi bestemmer oss for hvilke aktiviteter vi deltar i, hvor vi beveger oss og hvem vi er med. Vi må forstå at dette ikke kun handler om en selv, men om oss. Det er mange som kommer fra det å bli smittet uten varige mén, men når situasjonen i samfunnet er som den er nå, handler det om solidaritet, medfølelse og ansvar for alle dem i samfunnet vårt som ikke tåler å bli smittet av koronaviruset. De er også oss, de er vi. Nå er det alvor, og det gjelder oss alle sammen.

For kultursektoren vil dagens oppfordringer få utslag, helt åpenbart, og det er en stor bekymring for meg. Kultur, idrett og frivillighet måtte stenge ned da pandemien kom til landet vårt, og er noen av samfunnsområdene som fortsatt har det tungt, uforutsigbart og veldig vanskelig i en tid der deres hovedgeskjeft, det å skape opplevelser for andre, kun kan foregå med strenge smittevernrutiner. Samtidig er vi i en helt annen situasjon nå enn vi var i for bare noen få måneder siden, vi har flere kraftfulle ordninger på plass som kan bidra til noe større grad av forutsigbarhet og trygghet for hele kulturlivet. Kompensasjonsordningene for kultur, frivillighet og idrett gjelder ut året, og stimuleringsordningen for kultur tar høyde for at arrangementer som har fått tilskudd likevel ikke lar seg gjennomføre som planlagt. La meg være helt tydelig på at regjeringen vil gjøre som vi har gjort under hele pandemiens varighet: følge godt med, lytte til sektoren og gjøre nødvendige tilpasninger for å hjelpe flest mulig gjennom krisen.

Det som er viktig nå er at vi ikke fokuserer på å se muligheter for å åpne mer enn hva helsemyndighetene oppfordrer til, eller å sette den ene opp mot den andre. Dette er ikke tiden for å peke på andre og hevde at man er forskjellsbehandlet. Selvsagt skal vi debattere hvordan vi møter pandemien, men nå er det meget viktig at vi kommer sammen i ønsket om å begrense smitten der vi bor og lever. Vi står i den mest alvorlige dugnaden mange av oss noensinne har stått i, og forhåpentligvis den siste vi trenger å stå i av denne sorten. Men det er nå vi må vise karakterstyrke, det er nå festtalene om samfunnets styrke og hva vi er laget av, må komme til uttrykk gjennom faktisk handling. Da er mitt ønske, og min oppfordring til kultursektoren og til deg som publikum at vi står sammen, gjennomfører dugnaden og holder ut. Det blir tungt, det er allerede vanskelig, men jeg tror og håper at det blir lettere hvis vi gjør det sammen – i solidaritet med hverandre. Jeg håper krafttaket vi nå må ta blir kortest mulig, men det er det den enkelte som kan bidra til. Jo flinkere vi er, desto mer kan vi presse smittetallene nedover, og gradvis fortsette veien tilbake mot normalisering.

Dersom alle følger disse reglene, så unngår vi en situasjon hvor vi vil måtte stenge ned ytterligere. 200 i saler med fastmonterte seter gjelder fortsatt, og i går var jeg på premieren av West Side Story på Chateau Neuf. Straks forestillingen var over ble publikum bedt om å bli sittende, og salen ble tømt én rad av gangen. Rundt omkring i landet gjennomføres arrangementer under ansvarlig ledelse, og med et ansvarlig publikum. Mitt ønske er at vi fortsetter med disse gode rutinene, og at kulturlivet fortsetter å gå foran med å vise hvordan man kan kombinere strengt smittevern med kulturopplevelser på ansvarlig vis. Derfor ligger det fast, mitt aktive grep om å dreie de økonomiske krisepakkene til kulturlivet over fra å kompensere det som aldri ble noe av, til å stimulere til faktiske arrangement og skape opplevelser for andre. Jeg står ved stimuleringsordningen for kulturlivet, slik at enda flere skal ha muligheten til å vurdere om og hvordan man kan gjennomføre sitt arrangement, fremfor å avlyse. Vi skal tilbake. Vi trenger kulturen og kulturen trenger oss. Men skal vi komme dit, må vi holde ut og holde sammen. Det er nå det gjelder.