Feiret Europadagen

– Europas fortid må ikke bli Europas framtid, sa den franske utenriksminister Robert Schuman i sin tale 9. mai 1950.

I denne talen inviterte Schuman Tyskland og andre europeiske land til å samle sin kull- og stålproduksjon som et første steg i retning av et europeisk fellesskap. I et Europa fortsatt preget av ødeleggelsene etter 2. verdenskrig var kull- og stål et naturlig første steg i samarbeidet, ettersom det var de viktigste råvarene for rustningsindustrien. Ved å samarbeide om disse ressursene ville disse viktige råvarene være likt fordelt og under et felles samarbeid. Tanken bak dette var at partene ville være gjensidig avhengige og at krig da ville være utenkelig. 

Den 9. mai, ble EU feiret. Ifølge Europakommisjonens nettsider feirer vi ikke bare starten på det europeiske integrasjonsprosjektet, men også varende fred, økonomisk samarbeid og grensefrihet. Som en del av feiringen holdes Europafestivalen lørdag 12. mai. Festivalen har eksistert i 20 år, og består i år av konserter, danseshow, debatter og andre aktiviteter. Festivalen feires over hele Europa. I Brussel vil alle EU-institusjonene holde ”åpen dag”. Les mer om aktivitetene i Brussel eller i andre byer på Europafestivalens nettsider.

Fra krig til fred og fremgang
Det har vært en lang vei fra det rent økonomiske samarbeidet om to råvarer – kull og stål – fram til dagens bortimot altomfattende EU-samarbeid.

– Europa kan ikke skapes på én gang og heller ikke gjennom en enkelt plan. Det kan bygges gjennom konkrete resultater som først skaper en faktisk solidaritet, sa Schuman.

Året etter Schumans oppfordring, 18. april 1951, ble Det europeiske kull- og stålfellesskapet etablert med signeringen av Paris-traktaten. Og 25. mars 1957 ble den neste milepælen passert da seks europeiske land signerte Roma-traktaten om opprettelsen av det europeiske fellesskap. Etter det har ballen rullet videre, og integrasjonen kun blitt sterkere.

En personlig historie møter Europas historie
EUs traktater og historie er velkjent, men mer ukjent og like interessant er Robert Schumans personlige historie. Den illustrerer Europas dramatiske historie på en nesten utrolig måte: Robert Schuman var født og oppvokst i Luxembourg. Etter grunnskolen flyttet han til Tyskland for å studere juss, og han ble der involvert i politikk som bystyremedlem i den da tyske byen Metz.

Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914, ble Schuman innkalt til tysk krigstjeneste som han avtjente sivilt. Etter første verdenskrig hadde grensene flyttet seg, og Metz og Alsace-Lorraine hvor Schuman bodde, var blitt fransk – og Schuman også. Han fortsatte sin politiske karriere, men nå i fransk politikk. Allerede året etter at krigen var over, ble han valgt inn i det franske parlamentet, hvor han også satt da Frankrike i 1940 ble okkupert av Nazi-Tyskland.

Schuman ble etter hvert arrestert av tyskerne, men rømte og ble med i motstandsbevegelsen. Etter å ha overlevd også 2. verdenskrig steg han til topps i fransk politikk som finansminister, statsminister, og altså som utenriksminister da han denne dag i 1950 la fram Schuman-erklæringen.