"I dag ligger fjorden blank rund Askholmene"

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreides tale i forbindelse med fredningen av Blücher 16. juni, 2016. Fremført av statssekretær Øystein Bø.

 

Tirsdag 8. juni 1937 glir 14 tusen tonn stål ut i havnebassenget ved Deutsche Werke i Kiel.

Den nye krysseren Blücher er et fryktinngytende skue.

Men lufta er varm og dufter av syriner.

Og svalene flyr foreløpig høyt på himmelen.

Også i et Tyskland som ruster opp til krig.

28 år gamle Hans-Erik Pochhammer er lykkelig uvitende om at han har tre år igjen å leve.

#

I Norge går livet sin vante gang.

Aftenpostens forside kan fortelle om åpningen av den store utstillingen i Moss.

Det har regnet mye de siste ukene, og arrangøren er bekymret.

Kanskje er det også været Oscarsborgs kommandant Birger Eriksen tenker på, der han trasker langs grusstien på vei til lunsj.

I nær fremtid skal han komme til å gi ildordren som vil definere startpunktet for da krigen kom til Norge.

Og sende kapteinløytnant Pochhammer i døden sammen med flere hundre av hans medsoldater.

Men det vet han ennå ikke.

Denne tirsdagen går oberst Eriksen i messa intetanende om at han om tre år vil skrive seg inn i historiebøkene som offiseren som reddet konge og regjering da det gjaldt som mest.

#

Den 7. april 1940 legger Blücher fra kai.

Med over 2200 mann om bord, setter hun kursen mot Oslo som flaggskip i «invasjonsstyrke 5».

Hun skulle ikke komme lenger enn hit til Drøbaksundet.

Klokken 04.21 om morgenen den 9. april, gir oberst Eriksen ordre om å åpne ild.

Det første skuddet treffer Blücher ved kommandoplassen hvor kapteinløytnant Hans-Erik Puchhammer står på sin post.

Han hadde rukket å bli 31 år.

Og ble den første som falt.

På kort tid blir Blücher et inferno av flammer og død.

Litt over to timer senere ruller den store krysseren rundt og synker med baugen først.

#

Dødstallene er usikre.

320 soldater ble funnet og begravet, og det antas at minst like mange ble med skipet ned.

Deres skjebne ble forseglet i stål på 90 meters dyp her vi nå står.

#

De dramatiske hendelsene som fant sted her har blitt stående som en av våre hovedfortellinger om andre verdenskrig.

Det er en fortelling om handlekraft og mot.

Om vilje til å beskytte og forsvare.

Og evnen til å stå opp mot urett når det gjelder som mest.

Generasjoner har fått gjenfortalt oberst Eriksens ord:

Visst fanden skal der skytes med skarpt!

#

Men i dag er vi ikke her for å minnes krigen eller angrepet på Norge.

Vi er her for å frede vraket av Blücher.

For historien om slaget ved Oscarsborg er også en historie om frykt, lidelse og død.

Om tapet av unge liv og etterlattes sorg.

Det er for oss en krevende historie å fortelle.

For skal vi minnes og hedre dem som kom for å ta fra oss vår frihet?

Nei.

Norges selvstendighet er ukrenkelig.

Ingen skal få frata oss de verdier vi har tuftet vårt land på:

Demokrati, frihet, toleranse og menneskeverd.

Men det er nettopp i disse verdiene vi også finner styrken og anstendigheten til å lyse fred over den krigsgrav som ligger under oss.

Og sørge for at Blücher, og de hundrevis av unge liv hun tok med seg i døden, blir stedt til hvile.

#

I dag ligger fjorden blank rundt Askholmene.

Og svalene flyr høyt på himmelen.

Ingenting vitner om det som skjedde her i morgentimene den 9. april 1940.

Men under oss ligger Blücher.

Et symbol på den verste krigsmakt verden har sett.

Men også en gravplass og et historisk minne fra et av de mørkeste kapitlene i Norges historie.

Og en påminnelse om at den freden vi bygde på ruinene av krigens grusomheter aldri må tas for gitt.

Derfor er dagens fredning viktig.

For å verne og for å huske.