Inn fra tribunen

Innlegg i Dagbladet 13. november 2013

Får du aldri prøvespille for en fotballklubb, blir du tribunesliter. Gjennom midlertidige ansettelser kan folk som ellers hadde havnet på trygd, ”prøvespille” i arbeidslivet. Hvorfor blir mange så opprørt over dette, spør arbeids- og sosialminister Robert Eriksson.

Midlertidige ansettelser kan være den helt avgjørende døråpneren inn i arbeidslivet for de som av ulike grunner ikke klarer å få seg en fast jobb. Det er ikke slik at alternativet for mange av disse enten er fast jobb eller midlertidig jobb. Alternativet er ofte midlertidig jobb eller ingen jobb. Jeg vil at flest mulig skal få realisere drømmen om å delta i arbeidslivet med de ressursene hver enkelt har.

Sammenlignet med andre land har Norge relativt lav arbeidsledighet. Men enkelte grupper – blant annet funksjonshemmede, nyutdannede, etniske minoriteter og unge arbeidstakere – står i alt for stor grad utenfor arbeidslivet. Dette er en ond sirkel: De som blir holdt utenfor, får liten eller ingen arbeidserfaring. Det igjen reduserer sjansen for å lykkes i arbeidsmarkedet.

At midlertidige jobber kan være en døråpner, har jeg selv erfart. Det var på den måten jeg i min ungdom fikk et bein innenfor. Jeg startet i midlertidig stilling i bergverkindustrien, i bedriften Verdals Kalk. Jeg ble behandlet godt, og det var ryddige og ordnede forhold. I tillegg jobbet jeg ekstra på ulike gårdsbruk i perioder da det var spesielt travelt på gårdene. Arbeidet ga meg nyttig arbeidserfaring. Muligheten til å høste verdifull erfaring fra arbeidslivet er noe flest mulig bør få.

Ryddig arbeidsliv
Regjeringens ønske om mer bruk av midlertidige ansettelser har skapt debatt på den politiske venstresiden og i deler av fagbevegelsen. I forrige uke presenterte LO et notat om midlertidige ansettelser, hvor det advares mot et arbeidsliv der bedriftseierne kan skalte og valte med arbeidstakerne. La meg derfor først legge den største ballen dø: Fast ansettelse skal fortsatt være hovedregelen i norsk arbeidsliv, la det ikke herske noen tvil om det. Regjeringen vil ha en oppmykning, ikke revolusjon.

Dessuten er jeg ikke enig i premisset fra venstresiden når dette temaet diskuteres. Det er ingen grunn til å mistenke at arbeidsgivere misbruker arbeidskraft. Det finnes selvsagt unntak, men hovedregelen er at bedriftene opptrer seriøst. Norge har i det store og hele et velfungerende og ryddig arbeidsliv, og vi skal ha klare lover og regler som hindrer de useriøse aktørene i å vinne frem.

Mens representanter fra arbeidsgiversiden tidligere har signalisert at de ønsker en oppmykning av regelverket, er jeg inneforstått med at det blir en krevende dialog på områder der det er betydelig politisk avstand mellom regjeringen og fagbevegelsen. Men jeg har stor tillit til alle parter i arbeidslivet. Vi skal finne gode løsninger, og jeg er opptatt av å ha ryddige og gode prosesser med både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Så er det viktig å understreke at min hovedoppgave er å gjennomføre regjeringserklæringen. Norske velgere har gitt landet en ny regjering, og forventer at vi skal gjennomføre politikken som ble fremforhandlet på Sundvolden.


Innbytter på A-laget

Kritikerne av midlertidige ansettelser advarer ofte mot faren for et permanent A- og B-lag i arbeidslivet. Frykten er overdrevet. Lite tyder nemlig på at de midlertidig ansatte jevnt over blir gående i årevis med usikkerheten hengende over seg. Statistikk fra arbeidskraftundersøkelsene (AKU) dokumenterer at omlag 2/3 av de midlertidige ansatte har vært mindre enn ett år hos sin nåværende arbeidsgiver. I rapporten Labour Market Mobility in Nordic Welfare States kommer det fram at kun 5 prosent av de som går i midlertidige stillinger er arbeidsledige ett år etter. Halvparten er i fast jobb på samme tidspunkt.

I arbeidslivsmeldingen Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv – som den forrige regjeringen la frem for Stortinget i 2011 – vises det til at om lag halvparten av de midlertidig ansatte ønsker en fast stilling. I den samme meldingen slås det fast at flertallet av de midlertidig ansatte i løpet av en toårsperiode vil ende opp med fast ansettelse.

Det er fristende å trekke paralleller til fotballen: Veldig mange spillere høster erfaring på B-laget og som innbytter på A-laget før de tar steget opp og etablerer seg fast på A-laget. Uten den erfaringen, hadde veien frem for de fleste vært mye lengre. I verste fall ville tribunen vært alternativet. På samme måten kan en midlertidig stilling gi deg kompetansen du trenger for å avansere; du får muligheten til å vise deg frem. Alternativet er ofte arbeidsledighet.

Det er i dag større adgang til midlertidig ansettelse i staten sammenlignet med privat og kommunal sektor. Mens rundt 6 prosent av arbeidsstyrken i privat sektor er ansatt i midlertidige stillinger, er det tilsvarende tallet for offentlig sektor i overkant av 11 prosent. De som ønsker å begrense omfanget av midlertidige stillinger må altså først og fremst rette skytset mot det offentlige, ikke næringslivet. Regjeringen ønsker at reglene for privat sektor blir mer like reglene i staten.

Totalt uakseptabelt

Det er totalt uakseptabelt at grupper av mennesker blir holdt permanent på utsiden av arbeidsmarkedet. Én ting er at samfunnet går glipp av verdifull arbeidskraft – arbeidskraft som sårt trengs hvis vi skal lykkes i å møte de store utfordringene velferdsstaten står overfor i fremtiden. Det er et faktum at mange små og mellomstore bedrifter i privat sektor får oppdrag der man er avhengig av mer arbeidskraft i kortere perioder. For å ta unna toppene, er det avgjørende å ha lett tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Det verste er likevel at tusenvis av mennesker ikke får oppfylt drømmen om å jobbe. Arbeid er ikke bare et middel til å være økonomisk selvhjulpen. Forskning har også for lengst dokumentert sammenhengen mellom jobb og sentrale verdier som god selvfølelse, lykke og det å kjenne seg betydningsfull. Et av mine fremste mål som statsråd er å ta et krafttak for de som i dag ikke er med i det gode selskap.