Statssekretær Øystein Bø:

Innledning til Nasjonal helseberedskapskonferanse 2017

Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet holdt dette åpningsinnlegget på Nasjonal helseberedskapskonferanse 11. oktober 2017.

Helsedirektør, admiral,

Kjære alle sammen,

Takk for invitasjonen. Jeg har sett frem til dette. Jeg har opp gjennom livet vært nært på situasjoner der jeg har sett betydningen av god helseberedskap, så dette er noe jeg er opptatt av.

Beredskap betyr «å være beredt», altså at vi er forberedt på en situasjon. Vi bruker vanligvis dette begrepet om å være forberedt på å møte kritiske situasjoner, slik at vi kan håndtere og redusere skadevirkningene av uønskede hendelser.

Beredskap omfatter organisatoriske, tekniske og operative tiltak som planlegges iverksatt ved en hendelse.

*

Krisen rammer sjelden når vi forventer den. Norge ble invadert av Nazi-Tyskland 9. april 1940; Tsunamikatastrofen i Indiahavet i 2004 rammet andre juledag; 22. juli 2011 ble vi rammet av en ufattelig tragedie – planlagt og gjennomført av én mann.

Felles for disse hendelsene er at de kommer uventet, at de får store konsekvenser for samfunnet – og at de stiller store krav til helsevesenet.

Vi vet altså ikke når vi må finne frem beredskapsplanene, men vi vet at det er overveiende sannsynlig at vi vil få bruk for dem. Og det vi har sett etter noen av de eksemplene jeg nettopp nevnte, er at vi har et helsevesen som har gode beredskapsplaner, som «vet hvor de har lagt dem» og som har vist god evne til å håndtere det uventede. Det er mitt utgangspunkt.

Når det er sagt, så er noe av det mest krevende med beredskapsarbeid å holde trykket oppe – også i lange perioder der det ikke er behov for planene. Derfor er det så viktig med arrangementer som dette, for å minne oss om betydningen av dette arbeidet.

Konferansen har i år to hovedtemaer: Risiko- og sårbarhet i helse- og omsorgssektoren, og sivilt- militært samarbeid. Det ligger nok, kanskje ikke overraskende, nærmest for meg å snakke om sivilt-militært samarbeid på helseområdet, nærmere bestemt Forsvarets støtte til helsevesenet i fredstid, og helsevesenets støtte til Forsvaret ved krig og krise.

Forsvaret har betydelige kapasiteter. Store ressurser kan stilles til rådighet på relativt kort varsel. En del av de kapasitetene Forsvaret har, er det heller ingen andre aktører som har maken til.

Forsvaret er også tilstede over hele landet, med trent og utrustet personell.

Forsvaret kan, og bør, imidlertid ikke ha sitt eget fullskala militære helsevesen – det ville, være svært ressurskrevende, og etter min oppfatning å prioritere feil. Vi trenger ressursene i det ene, gode, helsevesenet vi har.

Forsvaret støtter det sivile samfunn etter behov ved alvorlige hendelser. Samtidig er Forsvaret avhengig av støtte fra det sivile samfunnet i krig og krise. Slik utfyller vi hverandre. Det er bare samfunnsøkonomisk lurt, det er også helt nødvendig.

Beredskap – at vi som mennesker, organisasjoner og samfunn er klare til å møte uventede og uønskede hendelser, krever en god del av oss. Det krever penger: penger til utstyr, øvelser og beredskapslagre. Det krever organisatorisk oppmerksomhet: at vi gjennomfører – og lar våre ansatte delta på – kurs, øvelser og arrangementer, samt at vi har – og oppdaterer – planverk. Ansvars- og oppgavefordelingen må, så langt det er mulig, være bestemt på forhånd. Men ikke minst krever det mental tilstedeværelse og mental forberedelse. Den enkelte må ha tenkt gjennom mulige scenarioer, og sin rolle i å møte dem. Individer og organisasjoner må være samøvd.

*

Som jeg nevnte så er et av hovedtemaene for denne konferansen sivilt-militært samarbeid.

Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren har  fire hovedsatsningsområder: Styrke forsvaret av Norge, styrke NATOs kollektive forsvar, bidra i internasjonal innsats og å videreutvikle totalforsvaret.

Totalforsvarskonseptet innebærer gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Samarbeidet skal omfatte blant annet forebygging, beredskapsplanlegging og krise- og konsekvenshåndtering. Planene skal dekke hele krisespekteret, fra fred via sikkerhetspolitisk krise, til væpnet konflikt.

Totalforsvarskonseptet gir vide rammer for det sivil-militære samarbeidet. Dette gir nødvendig fleksibilitet, slik at sivile og militære ressurser, på beste mulige måte, kan settes inn for å løse utfordringer mot både samfunnssikkerhet og statssikkerhet.

Totalforsvarskonseptet handler i stor grad om å utnytte knappe ressurser så godt og effektivt som mulig.

*

Når vi bruker så store ressurser som vi gjør på Forsvaret, er det også naturlig at Forsvarets ressurser kan komme sivilsamfunnet til nytte, når situasjonen krever det. Forsvaret kan bistå ved naturkatastrofer, store ulykker, når noen er savnet, under væpnede oppdrag og ved terrorhandlinger. Det er selvsagt politiet og andre sivile myndigheter som har ansvaret i slike situasjoner, og Forsvaret har derfor en bistandsrolle.

Slik bistand har hatt høy prioritet, og denne delen av det sivil-militære samarbeidet har fått stor oppmerksomhet de senere årene. Det er gjennomført en rekke tiltak for blant andre Heimevernet, spesialstyrkene og helikopterberedskapen. Regler, instrukser og prosedyrer er blitt forbedret og forenklet. For ikke lenge siden ble ny bistandsinstruks vedtatt. Det er nå mye enklere for politiet å be om, og få, støtte fra Forsvaret når det er behov for det.

Helseberedskapens formål er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp, medisinsk behandling, pleie og omsorg, kan tilbys befolkningen ved krig og kriser og ved katastrofer i fredstid.

Forsvarets og helsevesenets bistand til hverandre er regulert i en avtale mellom Forsvaret og Helsedirektoratet. Avtalen omfatter gjensidig bistand i hele krisespekteret, fra fred via kriser til væpnet konflikt.

I hovedsak vil Forsvaret bistå helsevesenet i fredstid, mens helsesektoren vil bistå Forsvaret i væpnet konflikt. Men totalforsvarskonseptet innebærer likevel gjensidig støtte og samarbeid gjennom hele krisespekteret.

Avtalen omfatter blant annet bruk av Forsvarets ressurser til lufttransport. Det kan være tidskritisk transport av organer eller av kritisk syke pasienter. Forsvarets ressurser skal ikke konkurrere med sivile, men bistå og utfylle der Forsvaret har kapasitet tilgjengelig.

Forsvaret har kapasitet til medisinsk flytransport, både med egne fly og gjennom avtale med et sivilt flyselskap. Disse kan også stilles til disposisjon for sivile myndigheter.

Dette ble gjort under Ebola-krisen i Afrika i 2015. Da stod et Hercules-fly, spesielt utrustet for smitteverntransport, i beredskap. Det var en løsning som kom til i nært og godt samarbeide mellom helsemyndighetene og Forsvaret, og de har siden da sammen arbeidet for å videreutvikle kapasitetene og løsningene for smitteverntransport.

Som en følge av erfaringene fra Tsunamien i Indiahavet, ble det i 2008 etablert helseteam for innsats ved kriser i utlandet. Rutinene omhandler sivilt-militært samarbeid, med rolle- og ansvarsfordeling. Denne løsningen kan også benyttes ved behov for forsterkninger i Norge.

*

Planene «den motsatte veien» - for det sivile samfunnets støtte til Forsvaret ved sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt har imidlertid vært forsømt i mange år. Dette har regjeringen tatt tak i. Startskuddet gikk 29. september 2015, da Forsvarsdepartementet og Forsvaret redegjorde for de andre departementene og Statsministerens kontor om Forsvarets behov for sivil støtte. Behovet er definert med utgangspunkt i nasjonale og allierte operative planer.

Det er særlig tre områder som er av betydning for Forsvaret: Helsetjenester, drivstofforsyning og transport. I tillegg kommer viktige basistjenester som kraftforsyning, IKT og infrastruktur.

Av de tre prioriterte områdene har vi kommet lengst i arbeidet med helsetjenester. Vi har et svært godt sivilt-militært samarbeid i regi av Helseberedskapsrådet, hvor helsedirektøren er leder og sjefen for Forsvarets sanitet er nestleder.

Det er nedsatt arbeidsgrupper for personell, ledelse, materiell, evakuering, masseskade og blodforsyning. Personellgruppen har kommet lengst i arbeidet, og innen utløpet av 2017 skal personelloppsetningene i Forsvarets sanitet være fylt opp med sivilt helsepersonell.

*

NATO vedtok på toppmøtet i Warszawa i fjor sommer syv grunnleggende krav til medlemslandenes motstandsdyktighet. De syv kravene omhandlet leveransesikkerhet og robusthet innenfor ulike samfunnssektorer, som mat og –vannforsyning, kommunikasjon og transport og ikke minst, evne til å håndtere masseskader.

For å følge opp NATOs forventninger har Justis- og beredskapsdepartementet etablert et program for å videreutvikle motstandsdyktighet i kritiske samfunnsfunksjoner og for å utvikle totalforsvaret. Målsettingen er et tilpasset totalforsvar innen 2020. Arbeidet er delt i prosjekter ledet av de ansvarlige departementer. Helseberedskapsarbeidet er følgelig lagt under Helse- og omsorgsdepartementet.

Det heter at øvelse gjør mester. Det er i aller høyeste grad også tilfellet når det gjelder beredskapsarbeid. Øvelser er et av de viktigste verktøy vi har for å bygge kompetanse. Samtidig får vi mulighet til å teste konsepter og planer under kontrollerte forhold. Øvelser er derfor også gode verktøy for å utvikle hensiktsmessige planer. Personell og organisasjoner som er godt samøvet vil fungere bedre sammen i krise og krig.

Øvelse Trident Javelin vil i år være et av virkemidlene for å videreutvikle totalforsvaret. Trident Javelin inngår som en del av forberedelsene til den store NATO-øvelsen Trident Juncture høsten 2018. Trident Javelin vil teste og øve ulike etaters og direktoraters liaisonordninger ved Forsvarets operative hovedkvarter. Trident Juncture 2018 vil være den største allierte øvelsen i Norge på svært mange år, og vil kreve støtte fra en lang rekke sivile instanser. Det vil på mange måter bli en «eksamen» på status i totalforsvaret. Og, når den store nasjonale helseberedskapsøvelsen går samtidig, så bør vi jo se hvordan vi kan dra nytte av det. 

Det er også nødvendig med øvelser på det lokale plan. Ett eksempel er øvelse Njård som skal avholdes i Nord-Hålogaland i 2018. Øvelse Njård ble sist gjennomført i 2014. Da ble omkring 400 av HV-16s mannskaper øvet, sammen med Kystvakten, Luftforsvaret, Hæren, Politiet, Norges Brannskole og Sivilforsvaret. Og – viktigst i denne sammenheng –sykehusene på Gravdal og Stokmarknes deltok også aktivt i øvelsen.

*

Fire prinsipper er grunnleggende i totalforsvarsarbeidet, som i annet beredskapsarbeid: Samvirkeprinsippet, likhetsprinsippet, ansvarsprinsippet og nærhetsprinsippet. Samvirkeprinsippet innebærer at etatene selv har et ansvar for å sikre best mulig samvirke med relevante organer.

Likhetsprinsippet betyr at organisasjonen i krise skal være mest mulig lik det den er til daglig. Ansvarsprinsippet medfører at den som til daglig har ansvaret for et område, også har ansvar for beredskapsarbeidet og utførelsen i krise. Nærhetsprinsippet innebærer at planlegging og gjennomføring ved krise skal gjøres på lavest mulig nivå.

Det sivile samfunnet må kunne yte støtte i fred, sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt. Støtten bør, så langt det er mulig, gis på samme måte gjennom hele krisespekteret. For det første er det vanskelig å gå over til helt andre løsninger ved krise og krig enn de vi bruker til daglig. For det andre er det med dagens hybride trusler ikke nødvendigvis slik at vi vet nøyaktig hvor i krisespekteret vi befinner oss.

Sivil støtte til Forsvaret kan ikke kreves bare fra offentlige aktører. Også private, firmaer, personer og organisasjoner, må støtte Forsvarets virksomhet ved behov i krig og krise. Det er for eksempel allerede inngått avtale med Wilh. Wilhelmsen-konsernet, om logistikk knyttet til Heimevernet.

*

Som jeg var inne på så er denne konferansen et viktig ledd i det kontinuerlige beredskapsarbeidet. Det å arbeide med beredskap krever målrettet innsats over tid. Det krever også tverrsektoriell tilnærming, og ikke minst at nasjonale, regionale og lokale aktører samarbeider, samøver og utvikler gjensidig støttende planverk.

Forsvarets primæroppgave er å sørge for at ingen kan presse oss til å ta valg mot vår vilje eller ta fra oss vår selvstendighet. For å løse denne viktige oppgaven trenger Forsvaret støtte fra sivilsamfunnet. Samtidig skal Forsvarets ressurser være tilgjengelige for sivilsamfunnet når situasjonen tilsier det.

Bare gjennom systematisk, kontinuerlig og målrettet arbeid kan vi utvikle, og ikke minst opprettholde, tilfredsstillende beredskap. Helseberedskapsarbeidet strekker seg fra fred til krise og krig, og er en grunnleggende del av totalforsvarskonseptet.

Forsvaret og det sivile helsevesenet yter gjensidig støtte til hverandre, og vil utvikle og forsterke dette arbeidet gjennom møteplasser som dette.

Jeg ønsker dere alle to gode og utbytterike dager her i Stjørdal. Bruk dem godt, både til å bygge nettverk og til å «suge inn» ny kunnskap.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til med konferansen!