Fagseminar i Finansdepartementet:

10 år etter finanskrisen: Hva har vi lært - og hvor står vi i dag?

Det er nå ti år siden den internasjonale finanskrisen brøt ut og kollapsen i Lehman Brothers sendte sjokkbølger gjennom hele finansverdenen.

Som finansråden var inne på: Det var mye som gikk galt samtidig.

Brått fikk vi en smertelig påminnelse om at det finansielle systemet og resten av økonomien er tett koblet sammen.

Svikter det ene, så svikter det andre.

Det som begynte som en tillitskrise i én del av verden – med sviktende håndverk i de største finansinstitusjonene - endret seg raskt til en global uro. De dramatiske utslagene i markedene overgikk alt vi hadde opplevd i moderne tid.

Det var krevende å se hvor det bar.

Og like vanskelig å se for seg at Reinhart og Rogoff skulle få rett.

I boka «This time is different» fra 2009 skriver de at det erfaringsmessig tar omtrent ti år før økonomien henter seg inn igjen etter en finansiell krise.

Ser vi utover Europa, ser vi at veksten først nå har tatt seg ordentlig opp, og arbeidsledigheten kommet ned.

Det tok ti år. Også denne gangen.

Hva har vi så lært og gjort i den økonomiske politikken i løpet av disse ti årene?

Er vi beredt til å takle nye runder med uro?

For nye forstyrrelser vil inntreffe, før eller senere.

Og da gjelder det å ha bygget gode forsvarsverk.

Det vil jeg bruke de neste minuttene på å dvele litt ved.

Men jeg vil starte med å trekke frem en ting som jeg mener de siste ti årene har illustrert mer enn noe annet:

Stabilitet i det finansielle systemet er helt avgjørende.

Også for Norge.

Finansmarkedet er i utgangspunktet et motstykke til realøkonomien.

Det ivaretar en av kjernefunksjonene i en økonomi, nemlig å forene de som ønsker å spare med de som ønsker å investere.

I løpet av vår levetid har finansmarkedene blitt stadig mer integrerte.

Det går store kapitalstrømmer til og fra utlandet hver dag. Norske banker henter rundt halvparten av sin markedsfinansiering i utlandet.

Denne utviklingen har gitt store muligheter.

Men i 2008 fikk vi altså se medaljens bakside:

Når finansmarkedet blir frikoblet fra realøkonomien kan det bryte ut kaos, og trekke hele økonomien ned i depresjon.

Kreditten hadde vokst for raskt. Det ble for mye spekulasjon og skjult risiko.

Aktivapriser var ikke lenger forankret i underliggende fundamentale verdier.

Det ble også tydelig at når markedene er sammenvevd, er vi sårbare for smitte fra andre land.

Disse sidene ved finansmarkedet kan vi ikke beslutte oss bort fra. Men vi kan sørge for at sannsynligheten for kriser blir lavere. Og vi kan sørge for at konsekvensene av en krise blir mindre.

I tiden etter finanskrisen har det internasjonale samarbeidet blitt intensivert. Det har ledet til nye standarder og retningslinjer.

Bankene har fått strengere krav til kapital og likviditet, og forbud mot en del aktiviteter som gir for høy risiko.

Tradisjonelt har tilsyn og regulering av banker vært rettet inn mot risikoen i den enkelte institusjon.

Finanskrisen demonstrerte at det ikke holder.

Problemer i én bank kan fort smitte over på andre banker.

Og forsterkes av at bankene låner til hverandre, plasserer hos hverandre, og er eksponert mot de samme markedene.

For at risikoen i banksystemet skal bli lav nok, må vi derfor stille enda strengere krav til kapital og likviditet enn det risikoen i den enkelte bank alene skulle tilsi.

Dette perspektivet; makrotilsyn, er blitt en viktig del av finansmarkedsreguleringen verden over de siste årene.

Målet er å gjøre økonomien i bedre stand til å takle store forstyrrelser i finanssystemet.

En annen viktig lærdom fra finanskrisen er at det er viktig å ha planer for hvordan vi kan rydde opp hos kriserammede banker uten store skadevirkninger.

I 2008 hadde myndighetene begrenset oversikt over bankenes avtaler og motparter. Bankene hadde heller ikke selv full oversikt.

Og det var frykt for at resten av finanssystemet gikk med i dragsuget dersom en bank gikk over ende.

Disse erfaringene har ført til et nytt europeisk regelverk for å forebygge og håndtere kriser i banker.

Vi innfører nå de samme reglene i Norge. Regelverket skal forebygge kriser, og gjøre det lettere å fordele tap til bankenes eiere og kreditorer, uten at banken må stenge eller legge ned.

Det vil også gjøre det mindre fristende for bankene å ta høy risiko, ettersom banken selv må ta regningen hvis det skulle gå galt.

Som medlem av EØS må Norge gjennomføre EUs regelverk på finansmarkedsområdet.

Og fordi vi har hatt god økonomisk utvikling og banker med et godt utgangspunkt, har vi hatt muligheten til å innføre nye krav til kapital og likviditet tidligere enn vi har vært forpliktet til.

EU-reglene gir oss en fleksibilitet, som vi har benyttet.

Vi er blant landene som har kommet aller lengst i gjennomføringen av de nyeste Basel-anbefalingene.

Det har ført til at norske banker har bygget ekstra buffere.

Slik at de er bedre rustet til å tåle tap.

Jeg er ikke i tvil om at mer solide banker er et gode for både låntakere, myndighetene - og for bankene selv.

Blir gjennomføringen av de nyeste Basel-anbefalingene vellykket også internasjonalt, er mye gjort for at bankene skal kunne takle en ny runde med global uro.

Tilliten vil ikke forvitre like fort.

Også på andre områder har det internasjonale samarbeidet blitt styrket etter finanskrisen.

Den gangen var det plassert betydelige mengder kapital i skatteparadiser. Men informasjonen om dette var mangelfull. Dermed ble risikoen i kapitalmarkedene undervurdert.

Og krisen forsterket.

I ettertid har det ført til et vidtrekkende samarbeid internasjonalt om å komme hemmelighold til livs.

I regi av OECD er det blant annet laget et internasjonalt avtalenettverk for automatisk utveksling av finansinformasjon.

Norge har sluttet aktivt opp om dette.

Det er også kommet omfattende regler som skal sikre økt transparens og lavere risiko i handelen med verdipapirer, både på og utenom børser.

Det er godt vi er rustet. For det finnes fortsatt sårbarheter.

Da finanskrisen rammet, hadde Norge et bedre utgangspunkt enn de fleste andre land.

Vi hadde det handlingsrommet i finanspolitikken som de fleste andre ikke hadde.

De hadde - tvert imot - høy statsgjeld som de etter hvert måtte bygge ned ved å stramme inn der de kunne.

Dermed ble ekspansiv pengepolitikk det viktigste våpenet i kampen mot resesjon.

Rekordlave renter ute førte til at også den norske styringsrenten ble satt kraftig ned.

Og nordmenn fortsatte å ta opp stadig mer lån.

I dag har norske husholdninger i gjennomsnitt en gjeld som er mer enn dobbelt så stor som de årlige inntektene.

Det er høyt. Faktisk helt i toppen blant OECD-landene.

En betydelig risiko for økonomien vår.

Høy og voksende gjeldsbelastning er bakgrunnen for at vi har gitt regler om bankenes utlånspraksis.

Boliglånsforskriften bidrar til at husholdningene blir mindre sårbare og bankene mer motstandsdyktige.

Ved å sette noen rammer for størrelsen på det enkelte lånet, kan vi redusere sannsynligheten for at boliggjelden blir for tung å bære for både låntakeren og for samfunnet.

Mitt inntrykk er at det er bred enighet, også blant bankene selv, om at det var fornuftig å videreføre forskriften.

Jeg har lyst til å takke bankene og Finans Norge for de konstruktive innspillene de kom med i den prosessen.

Regjeringen har også iverksatt tiltak for å få markedet for forbrukslån til å fungere bedre.

Etableringen av gjeldsregistre vil gi bedre oversikt og bedre kredittvurderinger.

I disse dager jobber vi også med et forslag fra Finanstilsynet om å forskriftsregulere forbrukslån. Forslaget tar utgangspunkt i dagens retningslinjer.

I tillegg har vi allerede innført strengere regler for markedsføring og fakturering av forbrukslån.

Jeg forventer at bankene følger opp. Gode og grundige vurderinger av nye søknader om lån er særlig viktig.

Og som voksne og frie mennesker, har selvfølgelig hver og en av oss et ansvar for at vi ikke låner mer vi klarer å betale tilbake, også når renten blir høyere.

Som politiker fra et liberalistisk parti, tror jeg i utgangspunktet på at markedene er i stand til å finne de beste løsningene uten at myndighetene griper inn.

Samtidig har vi lært at kostnadene kan bli store og langvarige hvis det først går galt i det finansielle systemet. Derfor må vi finne en balanse.

Vi må akseptere at regulering er viktig for å sikre et stabilt finansielt system, men vi må samtidig være varsomme med å løfte bankenes ansvar over på politikerne. Bankene er bedre egnet enn oss til å drive godt bankhåndverk.

Også andre deler av den økonomiske politikken må bidra for å gjøre oss best mulig rustet til å møte fremtidige kriser. Pengepolitikken, finanspolitikken og strukturpolitikken må alle bidra til å sikre en stabil økonomi.

Den økonomiske politikken har vanligvis til hensikt å oppnå de best mulige resultatene.

Men akkurat for finansmarkedene er målsetningen med politikken snarere å motvirke de verst mulige utfallene.

Og av og til kan det være en avveiing mellom hensynet til best mulig utfall på kort sikt, og hensynet til å unngå de verst mulige utfallene på litt lenger sikt.

Norges Bank har lenge uttalt at å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser har vært et hensyn i pengepolitikken. Banken har veid dette hensynet opp mot hensynet til inflasjon og til realøkonomien.

Da vi moderniserte forskriften for pengepolitikken tidligere i år, tok vi eksplisitt inn målet om å motvirke oppbyggingen av finansielle ubalanser.

Det gjorde vi fordi vi har sett at finansielle kriser nesten alltid følger etter en periode med sterk vekst i gjeld og formuespriser.

Skattesystemet kan også ha betydning for finansiell stabilitet. De siste årene har regjeringen redusert den samlede skattefavoriseringen av å eie bolig.

Vi har senket det alminnelige skattenivået og dermed også redusere verdien av fradrag for gjeldsrenter.

Og vi har økt den skattemessige verdsettingen av bolig nummer to.

Det kan ha bidratt til å dempe spekulasjon i boligmarkedet.

Årene etter finanskrisen har illustrert at også finanspolitikken til tider må ta et stort ansvar og bli brukt aktivt.

Når renten er nær null og det økonomiske tilbakeslaget har sitt utspring i for høy gjeld i privat sektor, blir pengepolitikken mindre effektiv og finanspolitikken mer effektiv.

Sagt med andre ord: Dersom renten er nær null og økonomien befinner seg i en dyp lavkonjunktur, kan det være effektivt å bruke finanspolitikken for å få fart på aktiviteten igjen.

Både vi og andre land har erkjent at finanspolitikken må hjelpe til når forstyrrelsen er spesielt store.

Det var det vi gjorde da oljeprisfallet traff oss med full styrke i 2014.

Og det funket.

Vi kunne bygge på lærdommene fra finanskrisen – vi var godt forberedt.

Det er vi i dag også.

Fondet som de gang var på 2000 milliarder kroner, er i dag på 8500 milliarder.

Det sier seg selv – et større fond gjør oss bedre rustet.

I Norge betyr ekspansiv finanspolitikk at vi tar mer penger ut av oljefondet.

Vi har et stort ansvar for å forvalte formuen slik at den kommer fremtidige generasjoner til gode.

Samtidig skal vi stabilisere konjunkturene.

Hvis vi skal kunne bruke finanspolitikken ved et kraftig tilbakeslag, må vi vise tilbakeholdenhet i gode tider.

I år tar vi ut 2,7 prosent av fondet. Det er 30 milliarder kroner mindre enn 3-prosentbanen.

Selv om vi brukte budsjettpolitikken målrettet da oljeprisen falt, har vi hele tiden brukt mindre enn rettesnoren som er trukket opp for budsjettunderskuddet.

Dette mindreforbruket har akkumulert seg til rundt 500 milliarder kroner.

Det gir oss en viss buffer i finanspolitikken.

Skulle aksjekursene falle kraftig vil rettesnoren bli strammere.

Men hvor mye?

Dersom kursfallet var 25 prosent og vi ville bruke like mye oljepenger som i år, ville uttaket fra fondet stige til omtrent 3,3 prosent. Ikke mer enn det.

Det er håndterbart.

Vi står veldig godt rustet, også i finanspolitikken.

Når finanspolitikken skal bidra til å dempe store tilbakeslag, er det dessuten viktig å velge tiltak som treffer. Og tiltakene må kunne avvikles når tidene blir bedre igjen.

Mens oljeprisen rammet noen regioner i Norge hardt, var det andre områder som merket lite til nedgangen.

Renten virker bredt.

Alle deler av norsk økonomi merket at renten ble satt ned til nye lave nivåer.

Eksportbedrifter over hele landet fikk hjelp av at kronekursen svekket seg markert.

Samtidig fikk vi ny sterk vekst i boligpriser og gjeld.

Det førte til at regulering av bankenes kapital og utlånspraksis ble strammet inn.

Verdien av den norske lønnsdannelsen ble også særlig tydelig etter oljeprisfallet.

Partene i arbeidslivet sørget for en bred forståelse for at lønnsveksten måtte tilpasses de nødvendige omstillingene i alle deler av arbeidslivet.

Bankreguleringen, finanspolitikken, pengepolitikken og lønnsdannelsen har spilt på lag i møte med forstyrrelsene som har truffet oss.

Derfor gikk det bra. Det er en lærdom vi tar med oss videre.

Ser man tilbake, er det lettere å forstå hvorfor finanskrisen brøt ut.

Noen prøvde å advare, men de færreste trodde på dem.

Slik gjentar historien seg.

Neste krise vil mest sannsynlig se annerledes ut enn de forrige.

Ser vi fremover, har det skjedd mye innen finanssektoren. Teknologien er i stadig utvikling.

Det påvirker det finansielle systemet.

Finansielle tjenester kommer i stadig nye former, fra nye aktører og de er tilgjengelig døgnet rundt.

Landegrenser får stadig mindre betydning.

Nesten alle deler av verden har tilgang til finansmarkedene.

Informasjon spres med kun noen få tastetrykk.

IT- og telecom-selskaper beveger seg nå inn i den finansielle verden under fanen «fintech».

Vi mottar finansielle tjenester fra alt fra teleselskaper og bokhandlere til flyselskaper.

Tradisjonelt har bankene levert både finanstjenestene og plattformen de leveres fra. Men nå går vi kanskje i retning av å skille innhold og plattform.

Med digitaliseringen og nye strukturer i finansmarkedene, øker risikoen for tekniske feil og cyberangrep.

Det utgjør trusler som vi må ta på alvor. Trusler både mot betalingssystemene og andre deler av vår digitale infrastruktur.

Finanssektoren har gode forsvarsverker. Til nå har tapene vært små. Men risikoen har økt.

Det er ingen grunn til å tro at endringstakten vil avta i årene som kommer.

Dermed må både selskaper og myndigheter tenke nytt.

Min jobb som finansminister – og øverste ansvarlig for den økonomiske politikken – er å gjøre det jeg kan for å bidra til å forhindre kriser.

Første bud er å lære av historien.

Den viktigste lærdommen av dem alle, er kanskje at finansielle kriser kommer fra tid til annen. Og kostnadene er store.

Som Reinhart og Rogoff viste: Mønsteret gjentar seg gang på gang.

Men hva som vil utløse neste finanskrise vet vi ikke. Antagelig vil den ha sitt opphav i noe annet enn den forrige.

Derfor må vi heller ikke se oss blinde på historien.

 

Vi må se fremover:

Verden har aldri vært mer globalisert.

Aldri har vi vært så forgjeldet som vi er nå.

Den teknologiske utviklingen har aldri gått fortere.

Mer enn noen gang før er vi avhengig av godt samarbeid for å være rustet til å møte det som venter oss bak neste sving.

Vi må samarbeide på tvers av politikkområder, fag og roller.

Og ikke minst på tvers av landegrenser.

Fremtiden kjenner ingen.

Vi må sørge for å være beredt.

Det beste vi kan gjøre er å etablere mekanismer og buffere som gjør at vi tåler overraskelsen når den neste gang kommer.

Til toppen