Norges syn på det multilaterale samarbeidet

Utenriksminister Ine Eriksen Søreides innlegg på Hanalys-seminaret 2020 om Finland, Sverige og Norge i det multilaterale samarbeidet. Hvordan kan vi sikre dette samarbeidets legitimitet? Hvilke tendenser gjelder globalt og i Europa?

Kjære Gunvor, kjære Pekka og Ann, dear Michelle

Takk for invitasjon til Hanalys! Og en spesiell takk for at dere for første gang har invitert Norge inn i dette veldig gode selskapet. Dette temaet – multilateralt samarbeid under press – er og må være høyt oppe på den nordiske dagsorden.

Da Sverige nylig var i Sikkerhetsrådet, når vi prøver å bli valgt inn i juni i år og når Finland søker en plass i FNs menneskerettighetsråd – da er vi alle der for hverandre og støtter opp om hverandres kampanjer. Denne gjensidige støtten er helt avgjørende for oss alle. Og nettopp disse to organene, FNs sikkerhetsråd og FNs menneskerettighetsråd, må kobles tettere sammen. Vi må diskutere menneskerettighetsspørsmål i Sikkerhetsrådet oftere.

Internasjonalt samarbeid er avgjørende for våre lands sikkerhet, økonomi og velferd, og for å løse de store globale utfordringene.

Uten effektivt multilateralt samarbeid er det ikke mulig å nå bærekraftsmålene, få verdenshandelen til å fungere, sikre menneskerettighetene, eller løse utfordringer som klimaendringer, forsøpling av havene eller nye sikkerhetstrusler. Det er viktig å huske utgangspunktet: Det multilaterale systemet ble bygget på ruinene av to ødeleggende verdenskriger. Verdens ledere innså at samarbeid var helt nødvendig.

Samtidig ser vi daglig at dette samarbeidet og normene det bygger på er under press.

Presset kommer fra flere hold: Fra fremvoksende makter som tar større plass enn før og fyller samarbeidet med nytt innhold, og fra stater som har båret mye av samarbeidet siden 2. verdenskrig, men som nå trekker seg tilbake.

Men presset kommer også fra krefter innad i Europa, fra politiske strømninger som stiller spørsmål ved verdien av internasjonalt samarbeid.

Dette peker mot to sentrale utviklingstrekk i vår tid: På den ene siden behovet for å finne felles løsninger på felles utfordringer, og på den andre siden et krav om økt nasjonal suverenitet i spørsmål som defineres som indre anliggender.

Her i denne forsamlingen er det neppe vanskelig å enes om betydningen av multilateralt samarbeid. Men vi gjør en alvorlig feil hvis vi velger å ikke ta denne motstanden og dette presset på alvor.

La oss være ærlige: Multilateralt samarbeid er ikke svaret på alt. Noen spørsmål løses best bilateralt.

Multilateralt samarbeid har også en pris. Det å finne løsninger sammen med andre innebærer at vi må akseptere kompromisser. Og kjernen i det multilaterale samarbeidet er at vi må forplikte oss utover våre direkte egeninteresser. Som Nato-medlem bruker jeg gjerne Nato som eksempel: I ytterste konsekvens er vi villige til å risikere våre egne soldaters liv for å forsvare andre.

Når vi velger forpliktende internasjonalt samarbeid, er det fordi det multilaterale samarbeidet har tjent oss vel og ivaretar våre verdier og interesser.

Som politiske ledere må vi i dag, sterkere enn noen gang, «make the case for multilateralism». Vi kan ikke ta for gitt verken at samarbeidet fungerer som før eller at velgerne ser hvordan det internasjonale samarbeidet tjener deres interesser nasjonalt.

Det er bakgrunnen for at jeg tok initiativ til en stortingsmelding om utfordringer og muligheter i det multilaterale samarbeidet og Norges rolle og interesser i det. Meldingen setter kursen for Norges multilaterale innsats de neste årene.

Den har et viktig realpolitisk utgangspunkt: Hvordan verden faktisk ser ut, ikke hvordan vi skulle ønske at verden så ut. Og vi må huske at våre politiske valg fortsatt kommer til å bety noe. Begge disse poengene er viktige når vi diskuterer de to hovedtemaene for dagens seminar – rettsstatsprinsipper og SRHR-agendaen.

Rettsstat

Realiteten er at i dag utfordres liberale verdier og grunnleggende normer og rettigheter over hele verden. Ifølge International Ideas Global State of Democracy-rapport som kom i november, har vi det siste tiåret sett en økende tendens til gradvis og villet svekkelse av kontroll- og maktfordelingsmekanismer, og innskrenkninger i sivile rettigheter og friheter.

De som ikke rammes direkte ser gjerne ikke de langsiktige konsekvensene av at lovlig valgte regjeringer samtidig styrker sin egen posisjon på bekostning av rettsstatlige prinsipper og rettssikkerhet.

Dette gir grunn til bekymring. Rettsstaten utgjør ryggraden i det demokratiske systemet. Når den forvitrer, faller til slutt hele strukturen. Minoritetenes rettssikkerhet er særlig utsatt når rettsvesenets uavhengighet svekkes.

Også den nye demokrati-indeksen som The Economist Intelligence Unit la frem for et par uker siden tegner et dystert bilde av en uthuling av demokratiske rettigheter i mange land. Dette skjer samtidig som de samme landene faller på Transparency Internationals korrupsjonsindeks.

Og vi trenger ikke se lenger enn til vår egen verdensdel, Europa. Utviklingen i flere europeiske land er svært bekymringsfull når det gjelder rettsstat, demokrati og menneskerettigheter.

Verden over observerer vi at flere politiske ledere utnytter sin flertallsposisjon til å innføre lovendringer som utfordrer eller bryter internasjonale forpliktelser. Men vi må ikke tenke at dette bare gjelder innføring og endring av formelle lover. I mange land endres selve samfunnet, og sivilsamfunnsorganisasjoner og aktivister opplever et slags angiversamfunn. De politiske lederne i disse landene synes imidlertid å bry seg mindre om kritikk enn tidligere. De går også i enkelte land langt for å minimere handlingsrommet for kritikk og kontroll. Dette gir samlet sett en svekket rettsstat, som åpner for eneveldig styre og statlig korrupsjon.

Det internasjonale samfunnet har få effektive mekanismer for å aktivt imøtegå utviklingen. Den politiske kostnaden ved å bryte etablerte normer og folkerettslige forpliktelser, inkludert menneskerettigheter, har åpenbart blitt mindre. Tvert imot er det slik at det å bryte normer og forpliktelser – og angripe og undergrave menneskerettighetene – brukes til å høste politisk gevinst.

Respekt for rettsstatsprinsippene og uavhengige domstoler er ikke bare en forutsetning for et fungerende demokrati og den enkeltes rettssikkerhet. Rettsstaten er også en forutsetning for at det indre marked skal fungere, og avgjørende for samarbeid på justisområdet.

Norge støtter derfor EUs forsvar av rettsstaten, og vi bidrar til å holde europeiske stater ansvarlige for forpliktelser de har påtatt seg. Det gjør vi i bilaterale møter, og gjennom samarbeid med våre nordiske naboer både i EU/EØS-sammenheng og i relevante fora som Europarådet, OSSE og FN.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til å styrke sivilt samfunn og justissektoren i mottakerlandene, i tråd med prinsippene om rettsstat, demokrati og godt styresett. Giverne har ett viktig vilkår knyttet til EØS-midlene som går til sivilt samfunn: Midlene skal forvaltes uavhengig av myndighetene i mottakerlandet. Vi har inngått avtaler om midlene i 14 av 15 mottakerland. Det tok tid med Polen, men vi fikk på plass en avtale i desember 2017. Det er ett land vi ikke har noen avtale med, og det er Ungarn. 

SRHR-agendaen

I dagens situasjon med press mot liberale verdier, globale normer og rettigheter, er kvinners rettigheter ofte det første som blir angrepet. Ikke minst kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. For meg er det nesten ufattelig at jenters og kvinners selvsagte rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv skal være så kontroversielt.

Arbeidet med å styrke kvinners rettigheter har aldri vært lett, men gjennom systematisk og møysommelig arbeid i flere tiår har det gått i riktig retning. Vi har oppnådd framgang og bred oppslutning om likestilling globalt. Inntil de siste par årene.

Nå bruker vi mer tid på å forsvare etablerte rettigheter og normer og hindre tilbakeskritt enn på å oppnå nye fremskritt. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje i min tid som utenriksminister. Jeg mener det er alvorlig når vi må tenke at ingen med fornuften i behold ville finne på å gjenåpne konvensjoner i 2020 om menneskerettigheter fordi vi da risikerer at språket svekkes i stedet for å styrkes eller at det vi har oppnådd viskes ut.

Populistiske og religiøst konservative krefter har fått større innpass når nasjonale posisjoner på kvinners rettigheter meisles ut.

Stadig oftere blir kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter satt opp mot tradisjonelle familieverdier. Det males et bilde av vestlige verdier som presser på og truer nasjonale tradisjoner og slik utgjør en fare for samfunnet.

Denne retorikken kan være høyst effektiv på hjemmebane.

Angrepene mot etablerte normer kommer også fra likesinnede og allierte land. Det bekymrer meg, for globale normer og omforente resolusjoner er ikke bare ord og tomme tekster. Disse ordene betyr noe. Og når ordene svekkes eller fjernes, rammer det jenter og kvinner i fattige land hardest. Jenter som må slutte på skolen, kvinner som dør i barsel.

Norge kan ikke og vil ikke sitte stille og se på denne utviklingen. Sammen med de andre nordiske landene har vi en viktig rolle å spille i forsvaret av kvinners rettigheter.

Men skal vi lykkes med dette i multilaterale fora, må vi også danne nye partnerskap, på tvers av regioner og tradisjonelle blokker. Vi må samarbeide med land vi ikke nødvendigvis er enige med alt om. Vi må også tenke ut over våre aller mest likesinnede hvis vi skal oppnå endring. Jeg pleier av og til å si til mine utmerkede diplomater i Utenriksdepartementet at å bare vende seg til våre nærmeste, er «diplomatisk latskap». Og det er sagt i aller beste mening, fordi vi må tenke og jobbe annerledes og kreativt hvis vi skal få til noe. Slik kan vi greie å forsvare og utvikle viktige rettigheter, viktig språk og viktige normer. Det har vi vist blant annet i arbeidet med resolusjoner om menneskerettighetsforsvarere i FN.

***

I en tid med økende stormaktsrivalisering og geopolitisk ustabilitet må de nordiske landene stille opp og ta sin del av ansvaret for å støtte en internasjonal orden som har tjent oss vel.

Vi må bidra til at internasjonalt samarbeid fylles med innhold som samsvarer med våre verdier og interesser. Vi har selv vært med på å skape dette systemet. Nå er tiden for å forsvare og videreutvikle det.

Takk for oppmerksomheten.