Regjeringens europapolitikk. Hva betyr den?

Norsk Industri, 7. mai 2014

- Min ambisjon som europaminister er at den norske debatten i større grad skal handle om politikk som skal vedtas enn politikk som er blitt vedtatt. Mer sanntidsdiskusjon, og mindre etterpåklokskap, sa statsråd Vidar Helgesen da han innledet på Norsk Industris industrikonferanse.

Sjekkes mot framføringen

Kjære alle sammen. Takk for invitasjonen. Jeg er glad for å være her. Dere legger grunnlaget for norsk verdiskapning, norske arbeidsplasser og norsk konkurransekraft. Det er vår felles velferd helt avhengig av.

Jeg er også glad for være her som Norges første europaminister. Denne posten er et uttrykk for hvor viktig Europa er for Norge. I Europa er våre naboer, venner og allierte. Og ikke minst: i Europa er våre viktigste handelspartnere. Derfor har utviklingen i Europa avgjørende betydning for oss. Derfor ønsket regjeringen å ta et nytt grep i europapolitikken – og derfor fikk jeg ny jobb.

Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Slik omtaler vi utenrikspolitikken i Sundvollen-erklæringen. Og like viktig er at norsk innenrikspolitikk ofte også begynner i Europa. Jeg pleier å si at denne regjeringen i realiteten har 17 europaministre. Og en av dem er finansministeren som talte her tidligere i dag. Jeg kan bevitne at hun gjør en utrettelig innsats for kongeriket Norge i Brussel - på et område som er i stadig utvikling i EU.

Norge er ikke medlem av EU. Men det finnes ingen annen internasjonal aktør vi samarbeider tettere med. Norge har 74 avtaler med EU, inkludert EØS-avtalen, den største og viktigste avtalen av dem alle. Og kjernen i regjeringens europapolitikk er at vi skal være en engasjert medspiller i Europa. Vi skal vise vilje til å bidra.  Vi skal tenke både norsk og europeisk. Slik at vi både kan fremme norske interesser, og samtidig bidra på en positiv måte til utviklingen i Europa. Det gjelder ikke bare oss på myndighetssiden. Det gjelder vel så mye norske bedrifter og organisasjonsliv – dere her i salen er viktige medspillere i regjeringens europapolitikk.

Feil inntrykk
I den offentlige debatten kan man av og til få inntrykk av at vårt samarbeid med EU innskrenker norske borgeres og bedrifters rettigheter og muligheter. Dette er grunnleggende feil. Ja – EØS-avtalen fastlegger spilleregler innenfor viktige deler av vår økonomi og vårt samfunn. Men det vesentlige er at det dreier seg om et felles sett av spilleregler i Europa, og at norske bedrifter og borgere gjennom EØS-avtalen og andre deler av vårt avtaleverk med EU, får adgang til et større europeisk fellesskap. Dette utvider norske borgeres rettigheter og muligheter. Derfor er det en offensiv norsk interesse å bevare og videreutvikle EØS-avtalen. Derfor er EØS-avtalen er bærebjelke i norsk europapolitikk.

[Eks.  Norges største jordbærbond i Sola, Geir Joa, som ønsker felles regler for å kunne ha to avlinger og selge norske jordbær til 17. mai.]

EØS-avtalen er 20 år i år. Og 2014 er på flere måter et jubileumsår i norsk og europeisk historie. Grunnloven er 200 år. Det er 25 år siden Berlinmurens fall. Og det er ti år siden den store EU-utvidelsen som for alvor forente Europa etter den kalde krigen. De historiske begivenhetene gir oss perspektiver i en tid hvor spenningene på eget kontinent er høyere enn noen gang siden den kalde krigens dager.

Dramaet som utspiller seg omkring Ukraina, minner oss samtidig om opprinnelsen til det europeiske samarbeidet som etter hvert ble til EU. Dette samarbeidet ble utformet ikke minst for å demme opp for ulykkelige utslag av klassisk stormaktspolitikk: Man var villig til å avgi suverenitet for å samarbeide om frihet og fred. Ved Berlinmurens fall i 1989 håpet vi at den form for tenkning var i ferd med å bli alleuropeisk. I dag må vi konstatere at det ikke var hold i dette håpet. Det vi ser i Europa nå, er ikke bare den alvorligste politiske situasjon mellom øst og vest siden murens fall: Det er også et ublidt møte mellom to verdensanskuelser og tilnærmingsmåter til internasjonalt samarbeid. I valget mellom nullsumspill og samspill skal det ikke være tvil om hvor vi hører hjemme.

I denne sammenheng er det også verdt å minne om at i 1989 hadde Polen og Ukraina jevnstore BNP per capita. I dag er Polen dobbelt så stort som Ukraina. Det henger ikke minst sammen med noe annet og viktig som skjedde i 1989, dette skjebneåret for Europa. 1989 var nemlig også året da Jacques Delors lanserte idéen om å etablere et europeisk økonomisk område med fire friheter – fri bevegelse av kapital, tjenester, varer og personer.

EØS-avtalen knytter oss til det indre marked og de fire friheter. Unnfanget på 80-tallet, født på begynnelsen av 90-tallet – et barn av sin tid. Og langt fra perfekt. Men jeg ønsker å understreke dette: EØS-avtalen har fungert godt og fungerer fortsatt godt. Den hadde som mål å sikre at Norge kunne fortsette kursen vi satte gjennom mye av det tjuende århundre: Tett integrasjon i europeisk handel og vandel. En åpen økonomi. Aksept av frihandel som prinsipp. Det har vi lykkes med. Og det ser vi resultater av hver dag: i hverdagslivet, i arbeidslivet og i næringslivet. Til tross for sultne tigre i øst: rundt 80 prosent av norsk eksport går til EU. Over 60 prosent av norsk import kommer derfra. Mye av eksportindustrien ligger i distriktene, derfor har EØS-avtalen også bidratt til å sikre næringsgrunnlaget der.

Men er ikke bare næringslivet som nyter godt av EØS-avtalen.

Forskning og utdanning
Tusener av nordmenn har siden begynnelsen av 1990-tallet deltatt i utveksling og samarbeidsprosjekter på forsknings- og utdanningsområdet. Etter finanskrisen satser EU nå mer offensivt enn på lenge på forskning, utdanning og innovasjon. Forsknings- og utdanningsprogrammene Horisont 2020 og Erasmus+ er viktige virkemidler. Norge deltar, og det dreier seg om mye penger (ca. 23 milliarder kr. 2014-2019). Regjeringen er derfor opptatt av at norsk deltakelse utnyttes på best mulig måte. Vi må sørge for at lærere, studenter, forskere og bedrifter over hele landet er godt kjent med mulighetene for å få EU-finansiering til sine prosjekter, og hjelpe dem til å nå opp i konkurransen om midlene. Slik bidrar vi både til å styrke kvaliteten på norsk forskning og utdanning og slik bidrar vi til å styrke norsk konkurransekraft og verdiskapning.  Vi kan aldri være billigst i Norge, derfor må vi være smartest. Derfor vil regjeringen investere i kunnskap, forskning og innovasjon. Deltakelse i EUs programmer er en del av dette arbeidet.

Jeg har også lyst til å nevne et annet område hvor EØS-avtalen tjener oss vel: arbeidsinnvandring. Prinsippet om fri bevegelse av personer og ikke-diskriminering basert på nasjonalitet er en bærebjelke i et velfungerende indre marked. At hver og en av oss har frihet til å søke arbeid i et fellesskap av 31 land og 500 millioner mennesker, med like rettigheter.

Norge er blant de land i hele EØS-området som i forhold til folketall har tatt imot flest arbeidsinnvandrere fra Sentral-Europa etter utvidelsen østover av EU – og EØS – i 2004.  

[1. januar 2014 var det i Norge bosatt om lag 170.000 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra Sentral-Europa. I tillegg er mange her på korttidsopphold, ca. 30.000 fra Sentral-Europa. 21 prosent av lønnstakere på korttidsopphold jobbet i bygge- og anleggsnæringen, 21 prosent innenfor utleie av arbeidskraft og ti prosent i industrien.]

Dette har bidratt til økt aktivitet og lønnsomhet i næringslivet og kommet distriktsnæringer som landbruk, fiskeindustri og verft til gode. I denne forsamlingen er dette et velkjent faktum. I den overordnede debatten om EU og EØS, er dette et mer eller mindre fraværende perspektiv. Et illustrerende eksempel: På forsiden på avisen Fiskaren fra 27. november i fjor stod det ‘Arbeidsinnvandring holder liv i Kyst-Norge.’ Og for å sitere lederen: ‘takket være svensker og baltere er det lys i husene på norskekysten’.

Utfordringer for et anstendig arbeidsliv
Like før påske besøkte jeg Norges vestligste kommune; Solund i Sogn og Fjordane: Av 800 innbyggere er 80 fra andre EØS-land og halvparten av de 40 ansatte på hjørnesteinsbedriften. Disse menneskene har kommet hit fordi det finnes arbeidsmuligheter her. I morgen kan det være nordmenn som har behov for – eller ønske om – å finne arbeid i andre land. Med fri bevegelse er det enkeltmennesket som bestemmer, ikke jeg som sitter i regjeringen. Slik bør det være. I bunn ligger prinsippet om likebehandling.

Arbeidsinnvandringen har samtidig ført til økte utfordringer med å sikre et anstendig arbeidsliv og reiser spørsmål om velferdsstatens bærekraft. Vi opplever utfordringer og problemstillinger knyttet til useriøse virksomheter og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår i enkelte næringer og bransjer. Videre åpner EØS-reglene for at arbeidsinnvandrere får rask tilgang til eksporterbare velferdsgoder. Dette kan øke presset på mange av ordningene.

Dette er utfordringer som regjeringen tar på alvor og som vi arbeider med å finne gode løsninger på – innenfor EØS-regelverket. Samtidig skal vi heller ikke overdrive utfordringene. For eksempel er samlede trygdeutbetalinger til utlandet anslått å utgjøre rundt 7,5 milliarder kroner per år. Av dette er pensjoner drøyt 6,8 milliarder kroner. Det meste av utbetalingene er altså opptjente pensjonsrettigheter, som i stor grad går til norske pensjonister som ønsker å tilbringe tid i sydligere strøk.

EU har nylig avsluttet forhandlingene om nytt håndhevingsdirektiv. Direktivet skal sikre at arbeidstakere som er utsendt i forbindelse med tjenesteyting i andre EØS-land får den beskyttelsen de har krav på. Et viktig resultat er at det er enighet om regler som skal klargjøre hvilke situasjoner som regnes som utsending av arbeidstakere. Det bidrar til å motvirke misbruk og omgåelse av reglene.

Utvidelsen av EU har ikke bare fått konsekvenser for oss på arbeidslivsområdet.  EU-samarbeidet har endret karakter etter at de opprinnelige tolv land i vest ble til 28 i hele Europa. Med så mange rundt bordet er det vanskeligere for oss å bli hørt, og det er færre land med EØS-hukommelse. Fordi vi er ute av syne, er vi også ofte ute av sinn. Slik er EØS. Og jeg er opptatt av at det er vår oppgave å bøte på det. Skal vi bli hørt, må vi delta på de arenaene avtaleverket åpner for. Og skal vi bli hørt, må vi ha gode argumenter som andre kan slutte seg til. Skal vi påvirke, må vi medvirke. Og gjennomslagskraft er størst når vi engasjerer oss i politiske prosesser på et tidlig tidspunkt.

Ny strategi
Nettopp behovet for tidlig medvirkning er ledetråden for regjeringens europastrategi, som legges frem om kort tid. Strategien skal gjelde frem til stortingsvalget i 2017. Den skisserer regjeringens hovedprioriteringer europapolitikken og hvordan vi skal arbeide for å nå dem. I strategien fremhever vi at tidlig medvirkning forutsetter åpenhet og debatt på et tidlig stadium i politikkutformingen i EU.

Et viktig saksområde som regjeringen ønsker å løfte, er energi og klima. Den seneste tidens begivenheter i Ukraina har blant annet bidratt til å løfte energisikkerhet enda høyere opp på den europeiske dagsorden. Som en betydelig energileverandør i Europa, har Norge både bidrag å gi, og interesser å ivareta. Det gjelder både fornybar og ikke-fornybar energi.

Regjeringens arbeid knyttet til EUs klima- og energirammeverk fram mot 2030, er et eksempel på hvordan Norge har kommet tidlig på banen. Her har vi kommet med to innspill om hvordan vi mener denne politikken bør utformes, ett før toppmøtet i desember og ett før toppmøtet i mars. Tilbakemeldingen fra Brussel er at våre synspunkter er relevante. Og forslagene som nå drøftes i EU, er på mange punkter sammenfallende med våre synspunkter. Det legges blant annet vekt på et ambisiøst mål for å redusere utslipp av klimagasser med et styrket kvotehandelssystem som viktigste virkemiddel. Og det legges økende vekt på integrerte og godt fungerende energimarkeder.

Et annet eksempel er samferdselsministerens initiativ overfor EU i spørsmålet om arbeidsvilkår for de ansatte i en stadig mer globalisert luftfartsindustri. I dette tilfellet er det Norge som har satt agendaen.

Poenget er at om man har vettuge argumenter og er tidlig nok ute, blir man lyttet til. Min ambisjon som europaminister er at den norske debatten i større grad skal handle om politikk som skal vedtas enn politikk som er blitt vedtatt. Mer sanntidsdiskusjon, og mindre etterpåklokskap.

I dette arbeidet ønsker vi bidrag og synspunkter fra berørte parter og norsk næringsliv. I dette arbeidet ønsker vi innspill fra dere her i salen. Til det beste for norsk industri, for norsk verdiskapning i stort og for norske borgere. Norsk europapolitikk er et lagarbeid. Jeg er glad for at dere er en del av laget.