Verdier verdt å kjempe for

Olsokdagene på Stiklestad, 25. juli 2014

- I 1030 ble det kjempet med spyd og sverd. Skal vi vinne slaget om fremtiden, må det være våre verdier som er våre viktigste våpen, sa utenriksminister Børge Brende - før han presenterte hvilke verdier han mente det var verdt å kjempe for.

Kjære alle sammen,

Det er godt å være på Stiklestad, på historisk grunn, sammen med dere, på en dag som denne.

Slaget som ble utkjempet her formet Norge.

Nesten tusen år senere lever vi i et land hvor like muligheter, respekt for enkeltmennesket, demokrati og ytringsfrihet er bærebjelker.

Når vår trygghet utfordres, som nå, står vi samlet om grunnleggende verdier som frihet og toleranse.

Det gjør oss sterke.

I 2030 vil det være tusen år siden bønder, hærmenn og høvdinger møttes her på Innherred for å utkjempe Norgeshistoriens mest kjente slag.

Kloden har forandret seg siden 1030, og er blitt et mye bedre sted å leve.

La oss arbeide for at den blir et enda bedre sted å leve i 2030. 

Her på Stiklestad møtes kultur og historie, makt og verdier, myter og virkelighet. Dette er i sannhet et sted for refleksjon over Norges rolle i verden.

Slagstedet er blitt en viktig scene for analyse, debatt og utveksling av idéer:

Vi møtes her for å minnes det som skjedde, men også for å diskutere aktuelle spørsmål. 

I god Stiklestad-ånd vil jeg derfor løfte frem utfordringer som Norge og verdenssamfunnet står overfor frem mot 2030, og se nærmere på hva som må til for å få den verdenen vi ønsker oss.  

Mens vi venter på nattens iscenesettelse av slaget som formet Norge:

La oss snakke om slagene som må vinnes for at vi i 2030 skal kunne feire både tusenårsjubileum og seieren i kampen mot global ekstrem fattigdom, klimatrussel, intoleranse og ekstremisme.          

*** 

Det største hinderet for avskaffelse av fattigdom er krig og konflikt.

Krig og konflikt forårsaker umenneskelige lidelser, og kan i løpet av måneder sette samfunn flere tiår tilbake.

I Syria har mer enn ti millioner mennesker umiddelbart behov for tilførsel av mat, medisiner og helsetjenester.

I Sør-Sudan er over en million på flukt.

I Irak er over en halv million mennesker blitt drevet fra sine hjem etter ekstremistenes offensiv.

Ingenting er mer ødeleggende for de verdiene vi kjemper for – og de målene vi ønsker å nå – enn krig og konflikt.

For tre år siden var Syria et mellominntektsland, med brukbart utviklet økonomi, skolevesen og helsetilbud.

I dag står vi overfor en ren humanitær katastrofe i Syria.

I går ble vi igjen minnet om at den farlige utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika kan få betydning også for vår egen sikkerhet. 

Mens utviklingen i Syria og Irak har tatt en ny og dramatisk vending, er motsetningene mellom Israel og Palestina like fastlåst som de har vært lenge.

Da jeg måtte løpe til bomberommet under et besøk i byen Ashkelon i forrige uke, opplevde jeg i et par timer en virkelighet som barn og voksne i Israel og Palestina lever under hver eneste dag.

For Gazas barn haster det med en våpenhvile. For hele Midtøsten haster det med en forhandlingsløsning som fører til varig fred – og en tostatsløsning.

Som leder i giverlandsgruppen for Palestina har Norge hatt som mål å bygge opp et velfungerende statsapparat, noe som er den fremste forutsetningen for å skape arbeidsplasser og skaffe befolkningen skolegang og helsestell.

Gang på gang har vi sett hvordan konflikten hindrer en slik bærekraftig utvikling.  

*** 

På onsdag landet et fly lastet med førti kister i Eindhoven i Nederland. De ble tatt i mot av konge, statsminister og tusener av sørgende.

Ofrene for flytragedien ble endelig møtt med den respekten de ble nektet på markene i Ukraina. Men det var ikke der, i Eindhoven, de skulle lande.  

Barn var på vei til spennende feriemål. Voksne på vei for å løse verdens helseproblemer.     

Den meningsløse nedskytningen var blitt mulig fordi noen hadde valgt å skape en lovløs tilstand i deler av landet hvor Olav Haraldsson søkte trygghet før han reiste til Stiklestad.

I det 21. århundre må det internasjonale samfunnet stå sammen for å løse konflikter der de har pågått lenge.

I stedet har noen valgt å gå feil vei. De skaper ufred hvor det har vært fred, midt i hjertet av vår egen verdensdel.   

Denne vinteren og våren har vi stått opp for det ukrainske folkets rettigheter; for deres mulighet til å skape sin egen fremtid. Dette har vi gjort på Majdan-plassen og i møterommene i Wien, Brussel og Washington.  

Situasjonen i Øst-Ukraina vil være et alvorlig hinder for at det ukrainske folket skal nå sine mål for fremtiden.  

Vi vet fra før: Jo lengre en konflikt varer, desto mer omfattende og fastlåst blir den.

De som har vært med på å skape denne konflikten, må derfor snu nå.

Konflikter fører også til en annen sykdom som hemmer fremtidig utvikling, nemlig sammenbrudd i statsmakten.

Som nærmeste nabo er Russland det siste landet som har interesse av en slik utvikling i Ukraina.  

*** 

Ved tusenårsskiftet satte FNs medlemsland seg ambisiøse mål; ekstrem fattigdom i verden skulle halveres i løpet av 2015. Langt flere skulle få utdanning og bedre helse.

Dette ble kalt tusenårsmålene. Noen av de åtte målene har vi oppnådd – andre ikke. 

Nå forhandler verdens land om nye mål – som en oppfølging til tusenårsmålene.

Fristen for å nå disse målene er – 2030.

Målene handler om hvordan vi skal oppnå en verden hvor barn får gå på skole, hvor menn og kvinner har en jobb å gå til, hvor sykdommer behandles og ekstrem fattigdom utryddes. Hvor klimatrusselen bekjempes.

Vi har lyktes i å halvere fattigdommen, men så lenge det fortsatt er over en milliard ekstremt fattige i verden, kan vi ikke lene oss tilbake.

Så lenge menneskerettighetene er under økende press flere steder, kan vi ikke være tilfreds.

Så lenge krig og konflikt tvinger millioner av mennesker på flukt, kan vi ikke se en annen vei.

Så lenge folkerettens fundamentale spilleregler brytes, til og med på vårt eget kontinent, kan vi ikke sette oss på gjerdet. 

Så lenge det er dyrere å løse klimaproblemet om tjue år enn det er å gjøre det i dag, kan vi ikke sitte stille. Vi må handle.

Det er mye som må gjøres, og vi må gjøre det nå.

*** 

I 1030 ble det kjempet med spyd og sverd. Skal vi vinne slaget om fremtiden, må det være våre verdier som er våre viktigste våpen.

La meg presentere hvilke verdier jeg mener det er verdt å kjempe for.

Her står frihet, demokrati, menneskerettigheter og nestekjærlighet helt sentralt.

For meg er utdanning og gode helsetjenester også viktige uttrykk for slike verdier.

Skolegang og helse er avgjørende forutsetninger for at menneskene skal kunne ta ansvar for egen fremtid.   

Menneskerettighetene er universelle verdier som omfatter alle borgere; men vi trenger også individer som viser mot og vilje til å bruke dem, til å kreve sin rett, si fra når noe er feil og stå opp mot aggresjon og undertrykkelse.

Det kan knapt sies å ha vært religionsfriheten som drev dem som sloss på Stiklestad, men de forsvarte sitt eget og kjempet for det de trodde på.  

Denne evnen til å reise seg og si nei til makthaverne har også senere preget Norgeshistorien. 

*** 

Den som vil følge sporene fra Stiklestad, må reise langt, både i tid og rom.

Slaget var med på å forme det fremtidige Norge. Hendelsene i 1030 regnes som gjennombruddet for etableringen av en norsk statsmakt. 

De dramatiske begivenhetene betydde mye for kristendommens utbredelse - og for utviklingen som fulgte i religionens kjølvann, særlig innen lov og rett.

Kalv Arnesson fra Egge, som skal ha hogget Olav den hellige i halsen her hvor vi nå står, reiste fire år senere til Kiev for å hente hjem helgenkongens sønn. Han ba ham bli Norges konge, som faren hans hadde vært det.

Olavs sønn ble Magnus den gode.

Allerede den gangen var vi formet av strømninger, tankegods og begivenheter i andre land, og vi var selv med på å forme disse begivenhetene.

Impulser fra omverdenen har alltid vært med på å forme vår historie og identitet, noe denne romanske langkirken fra 1180 er et praktfullt eksempel på.

En viktig del av vårt verdigrunnlag stammer fra Olav og andres opphold i utlandet, og fra den tiden menn fra Egge kunne øve innflytelse på verdensbegivenhetene.  

I vår globaliserte tidsalder er påvirkningene fra den store verden blitt sterkere, raskere og mer dyptgripende. 

*** 

Hvilken verden ønsker vi oss i 2030? Hvilke mål er det vi må nå?

Vi ønsker en verden hvor all ekstrem fattigdom er utryddet.

Vi trenger en verden hvor kvinner, menn og barn kan leve i fred og legge sine planer for fremtiden, uten å måtte frykte neste rakettnedslag eller flykte fra sine hjem.

Vi vil ha en verden der alle barn får oppfylt sin rett til utdanning, og settes i stand til å skrive sine egne livshistorier.

Vi ønsker en verden hvor menneskerettighetene respekteres.

Vi ønsker en verden hvor hvor vi får kontroll med klimaendringene. 

Er dette ambisiøst? Utvilsomt.

Er det oppnåelig? Ja, det bør det være.

Troen på at det nytter er en av våre viktigste verdier. 

Halveringen av ekstrem fattigdom viser hva vi kan få til når landene løfter sammen.

Når vi skal nå våre mål for 2030, må vi bygge videre på dette.

I 2050 vil det være nesten 10 milliarder mennesker på jorda – mennesker som trenger mat, vann, energi og jobber.  

Beregninger viser at verden trenger 600 millioner nye arbeidsplasser innen 2020, bare for å holde sysselsettingen på dagens nivå og motvirke sosial uro.

En jobb gir inntekt og mening med livet, men er også en kilde til egenverd og følelsen av å ha innflytelse på egen livssituasjon.

Kombinasjonen av en ung og voksende befolkning og mangel på arbeidsplasser kan være eksplosiv. Vi har på smertelig måte fått erfare at ungdom som ikke er aktive i arbeidslivet kan bli aktivisert på andre og voldelige måter.

Nestekjærligheten og oppfordringen om å hjelpe fattige står sentralt i kristendommen, islam og andre av de store religionene.

Men kampen mot fattigdom handler om så mye mer.

Som Nelson Mandela sa på Trafalgar Square i 2005: «Å bekjempe fattigdom er ikke en gest av veldedighet. Det er en handling i rettferdighetens navn. Det er forsvaret av en grunnleggende menneskerettighet; retten til et verdig liv».

Fattigdom er en kilde til konflikt som også hjemsøker andre enn de fattige.

I en globalisert verden, hvor uro kan eksporteres raskere enn noen gang, er vår innsats for å bistå andre også hjelp til selvhjelp.          

Vi har ikke råd til å la andre deler av verden bli hengende fast i fattigdom.

Størst reduksjon i antallet fattige har man hatt i land som har økt sin handel med andre stater. Dette gjelder ikke minst i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Når vi hjelper andre gir vi uttrykk for en verdi. Vi hjelper andre mest når vi styrker deres evne til å hjelpe seg selv.

Vi vil kalle FNs målsettinger for 2030 bærekraftsmålene.

Bekjempelse av fattigdom skal fortsatt være rettesnoren, men sosial, økonomisk og økologisk bærekraft skal ses i sammenheng. Vi må legge grunnlaget for skaperkraft og medbestemmelse.

Dette er grunnleggende verdier.

*** 

En av de mest inspirerende personene jeg har møtt, er pakistanske Malala Yousafzai.

Malala ble skutt om bord på skolebussen, av menn som føler seg truet av at jenter går på skole.

Hun lot seg ikke kue. Hennes mot vitner om enkeltmenneskets evne til å bevege begivenheter som er langt større enn det selv.

Fordømmelsen av hennes angripere – og av Boko Harams kidnappinger av skolejenter i Nigeria – viser at det er mulig å bygge brede allianser.

Skolegang er en forutsetning for å kunne ta ansvar for eget liv og bidra til byggingen av eget land.

31 millioner jenter verden over går ikke på skole – tenk for et uforløst potensial!

Norsk historie har lært oss hvor viktig utdanning, likestilling og yrkesdeltakelse er for velstand og velferd.

Vår velstand hviler like mye på kvinners deltakelse i yrkeslivet som på oljefunnet i Nordsjøen lille julaften 1969.

Derfor vil Norge føre an i en internasjonal offensiv som skal sikre utdanning for alle.   

*** 

En annen viktig prioritering – og verdi – er helse.

God helse setter mennesker i stand til å lære, arbeide, skape trygge hjem og planlegge fremtiden.

Altfor mange mødre dør som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel.

Altfor mange barn dør av sykdommer som lett kunne ha vært kurert.

Dårlig helsestell hemmer utvikling og sementerer fattigdom.

Siden 1990 er tallet på svangerskapsrelaterte dødsfall halvert. Det er en viktig delseier.

Men målet er ikke nådd. Fremdeles dør altfor mange kvinner og barn på måter som kunne vært unngått ved hjelp av medisiner eller utstyr vi i Norge tar som en selvfølge.  

Det er hjerteskjærende.

Derfor må godt helsestell være et viktig mål også frem mot 2030. Derfor må Norge fortsatt satse på helse i vår egen utviklingspolitikk. 

*** 

Fra vår egen historie vet vi hvor viktig det er med tilgang til energi.

Kraften fra våre fossefall var avgjørende for fremveksten av det moderne Norge.  

Skal vi bekjempe fattigdom, må vi skaffe alle tilgang til moderne energi, samtidig som vi reduserer den globale oppvarmingen.

Dette må stå sentralt i de nye bærekraftsmålene. 

Norge har mye kompetanse å dele med andre land, ikke minst når det gjelder en ansvarlig håndtering av inntekter fra energiressurser.

Hvis vi deler denne kunnskapen med andre land, vil vi styrke deres evne til selv å sørge for vekst.   

Men vi må gjøre mer.

Under klimatoppmøtet i Paris neste år er det helt avgjørende at verdens nasjoner kommer til enighet om ambisiøse og forpliktende klimamålsettinger.

Regnestykket er enkelt: Mange kvier seg for kostnadene ved å sette i gang de nødvendige tiltakene, men prislappen blir høyere for hvert år vi venter med med å handle.

*** 

Det er vanskelig å snakke om verdier her på Stiklestad uten å berøre en annen milepæl i norsk historie. 

For nøyaktig 200 år siden var 112 ledere samlet på en herregård femti mil sør for Verdal.

Eidsvollsfedrene la grunnlaget for det som skulle bli et demokratisk og velfungerende Norge.

De knesatte prinsipper for styret av landet som regjering, storting og velgere følger og nyter godt av i dag: Folkestyre, maktfordeling og borgernes ukrenkelige rettigheter.

De mente de hadde «grepet en flik av den evige sannhet», som Johs Andenæs formulerte det.

De hadde som kjent ikke grepet hele sannheten, men deres gode utgangspunkt gjorde det mulig for senere generasjoner å fylle det som var hullene i teksten fra 1814.

Etter drøye 400 år under utenlandsk herredømme, beskrives Norge anno 1814 som en kasteball. Norge var en brikke i et «stormaktsspill med småstater som innsats», ifølge historikeren Sverre Steen.

Kanskje hadde vi ikke fått noen grunnlov det året hvis ikke Napoleons overmenn hadde overført styret av Norge fra Danmark til Sverige.

Men det som skjedde i 1814 var at norske aktører grep muligheten som åpnet seg som følge av begivenheter andre steder.

Lastet med mot og verdier utnyttet grunnlovsfedrene sjansen til å sikre Norge et solid stykke selvstyre.

Med Grunnloven fikk de satt på plass stigen, slik at vi gradvis kunne ta steget opp til full uavhengighet.

Slik ble vi i stand til å skape vår egen fremtid og stå opp for våre verdier og interesser.

Slik ble Norge en aktør, ikke lenger en brikke.   

Slik ble det norske folk satt i stand til å velge ledere som hadde det folkets velferd som rettesnor.    

Fedrene på Eidsvoll var inspirert av grensesprengende ideer fra revolusjonene i Amerika og Frankrike. 

Idéer og rettigheter som ikke er vestlige av den grunn – de er universelle og gjelder samtlige verdensborgere.

Ingen makthaver kan bortfeie dem som fremmed tankegods og unnskylde de groveste menneskerettighetsbrudd. 

Gjennom århundrene har vi dratt uvurderlig nytte av impulser fra utlandet. Fremveksten av en internasjonal rettsorden har vært avgjørende for vår velstand.  

I en stadig tettere og mer sammenvevd verden har vi derfor et ansvar for å bidra til at andre land kan nyte de samme fordelene.

Vi må lære av fortiden for å bygge en bedre fremtid. 

***

Det er mye vi ikke vet om hvordan verden vil se ut i 2030, men det er også mye vi vet.

Land utenfor Europa og Nord-Amerika vil ha styrket sin økonomiske og politiske innflytelse.

At land i Asia, Afrika og Latin-Amerika styrker sin stilling, er et resultat av at vi har nådd målet om å halvere den ekstreme fattigdommen.

Dette går ikke på bekostning av oss, men utgjør tvert imot en vinn-vinn-situasjon.

Det som skal til for å utrydde ekstrem fattigdom er å sette andre land i stand til å skape bærekraftig vekst.  

Vi skal gjøre det ved å gjøre mer av det som virker. Vi skal handle mer med fattige land og satse på helse, utdanning og godt styresett.

Vi skal gjøre vårt ytterste for at FNs bærekraftsmål nås og en global klimaavtale inngås.       

De valgene vi tar i dag, vil avgjøre hvordan verden ser ut i 2030.

Gjør vi de riktige valgene, kan vi sammen løse disse utfordringene, og de nye utfordringene som vi vet vil dukke opp.

Som vi skal se et eksempel på i kveld, er våre verdier formet av vår hendelsesrike historie. På godt og vondt.

De er formet gjennom krig og katastrofer, gjennom vekst og framgang, gjennom tilfeldigheter og modige valg.

Våre verdier må være kompasset når vi nå tar fatt på slagene som må vinnes for å skape en bedre verden.

Kampen for våre verdier er ikke vunnet en gang for alle. De blir utfordret, og vi må kjempe for dem.  

Skal vi nå våre mål, vil det kreve mye av oss. Men, som Winston Churchill sa:

«Det er ikke nok at vi gjør vårt beste. Noen ganger må vi gjøre det som må til.»

Jeg ser frem til å møtes igjen i 2030.  

Hjertelig takk for oppmerksomheten.