Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Innlegg på Unios frokostmøte om 8. mars

Statssekretær Marianne Hagen innledet om regjeringens internasjonale arbeid for likestilling og kvinners rettigheter på Unios frokostmøte.

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Tusen takk for muligheten til å snakke til dere om regjeringens internasjonale arbeid for likestilling og kvinners rettigheter.

Tradisjonen med egne frokostmøter om likestilling i anledning 8. mars er en flott mulighet til løfte blikket og gjøre opp status for hvordan det faktisk står til med likestillingen globalt.

La meg starte med å si at 2020 er et helt spesielt år i så måte. I år har vi mye å feire!

Først og fremst markerer vi 25 år med Beijing-plattformen – selve gullstandarden for det internasjonale likestillingsarbeidet. I 1995 dro nemlig delegasjoner fra hele verden til Kvinnekonferansen i Beijing i Kina. Der ble de enige om et sett med solide standarder for kvinners rettigheter og likestilling.

Det var også under kvinnekonferansen i Beijing i 1995 at daværende førstedame Hillary Clinton sa det så klokt, men også så enkelt: Kvinners rettigheter er menneskerettigheter, og menneskerettigheter er kvinners rettigheter.

Siden har Beijing-plattformen brøytet vei for kvinners rettigheter over hele verden. Beijing-plattformen slår fast en gang for alle at kvinners rettigheter er menneskerettigheter, og at likestilling mellom menn og kvinner er en forutsetning for både fred og utvikling.

På Beijing-møtet forpliktet statene seg til å gjennomføre innholdet i plattformen og gi løpende rapporteringer på dette arbeidet til Kvinnekommisjonen. Slike forpliktelser og rapporteringer gjør at vi som stater kan holde hverandre ansvarlige for kvinners situasjon i hele verden.

Det er i år også 20 år siden FN vedtok en egen resolusjon som omtaler kvinners rolle i krig og konflikt, 1325. Resolusjonen ble banebrytende i seg selv og har styrket beskyttelsen og deltakelsen av kvinner i konflikt- og fredsarbeid.

Fremdeles er seksualisert vold svært utbredt i konfliktområder. Og fortsatt er kvinner underrepresentert i fredsarbeid. Dette gjør fredsprosesser skjørere og freden mindre varig enn den kunne ha vært.

Kvinner, fred og sikkerhetsagendaen er i dag en av hovedpilarene i norsk utenrikspolitikk. Norge har blant annet ledet an for å etablere nettverk av kvinnelige meklere. Aldri mer skal menn kunne si at de ikke finner kvalifiserte kvinner til å delta i forhandlinger.  

Vi oppfordrer aktivt parter i konflikt til å inkludere kvinnene i fredsarbeidet før de formelle forhandlingene starter. Og vi gjør det etter at fredsavtalene er inngått, for at kvinner skal være med å bygge opp igjen sine egne samfunn.

Beijing-plattformen og FN-resolusjonen om kvinner, fred og sikkerhet, gjør 2020 til et spesielt år for likestilling. Vi skal også huske at det i år er fem år med bærekraftsmålene, deriblant mål nr. 5 om å oppnå global likestilling mellom kjønnene innen 2030.

Men, i tillegg til å feire, skal vi bruke anledningen til å belyse hvilke utfordringer vi fortsatt står overfor.

Og la meg si det først som sist: Vi ligger langt bak skjema med å oppnå global likestilling innen 2030.

For å gi dere et bilde av hva som særlig gjenstår, vil jeg peke på noen overordnede utfordringer.

***

Den første er kanskje det viktigste, men også ett av det mest betente likestillingsspørsmålene vi i UD støter på internasjonalt. Nemlig spørsmålet om kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

Dette handler om retten til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv. Det handler om alt fra frie og lovlige aborter, tilgang til prevensjon, bekjempelse av skadelige skikker som kjønnslemlestelse og barneekteskap, og trygg og oppdatert seksualundervisning i skoleverket – for å nevne noe.

Dessverre er det fremdeles kontroversielt i noen land at jenter skal har rett til å bestemme over egen kropp, og at hun skal få bestemme selv når hun ønsker å ha barn, eller om hun i det hele tatt ønsker det. Og ikke minst, med hvem.

Samtidig forsøker enkelte land å svekke og reversere det vi allerede har oppnådd. Abort, liberal familiepolitikk, LHBTI og helserettigheter oppleves som det mest kontroversielle for våre motstandere.

For jeg bruker ordet motstandere bevisst. Og våre motstandere vet å forene seg i denne kampen. De har penger, jobber strategisk og finner sammen for å utvanne politikk som fremmer kvinners rettigheter.

Noe som er ekstra problematisk i denne kampen, er USAs rolle. Deres politikk for kvinners rettigheter internasjonalt har stor betydning for globale normer.

I dag fører USA en politikk som struper finansiell støtte til ikke-statlige organisasjoner som jobber for å legitimere eller spre kunnskap om abort. Amerikanernes kompromissløse politikk på dette området er en alvorlig utfordring som kan føre til reelle tilbakeslag for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i store deler av verden.

USA og Norge er allierte i mange spørsmål, men i denne kampen må vi i dag stole på andre. Norge har naturligvis mange støttespillere, og ikke minst i sivilt samfunn, både globalt og i Norge.  Det kreves både list og tålmodighet for å stå imot presset fra våre motstandere. Daglig jobber vi for å «push back the push-back».

Det helt sentrale poenget her er at seksuelle rettigheter og helse legger viktige premisser for kvinners utvikling, frihet og makt. Og fraværet av disse rettighetene hindrer særlig unge jenters deltakelse i samfunnet og deres muligheter gjennom hele livet.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen har forpliktet seg til å gi over 10 milliarder kroner de neste seks årene for å styrke seksuelle og reproduktive rettigheter globalt.

***

Et overordnet problem som vekker dyp bekymring er framveksten av populisme og nasjonalisme, og det voksende presset mot demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter i store deler av verden. Dette skjer i økende grad i våre nærområder og blant våre allierte.

I forlengelsen av dette er det krefter som forsøker å slå ned på såkalte «liberale verdier» og det noen omtaler som «kjønnsideologi». I enkelte politiske miljøer, også her i Europa og i USA, ser man på likestillingen mellom kvinner og menn, og LHBTI-rettigheter, som en trussel mot «tradisjonelle familieverdier», og familien som institusjon.

Her i Norge vet vi jo at likestilling tvert imot styrker familiene og samfunnet som sådan. At likestillingen er til nytte for både menn og kvinner. Og at mangfold er bra og viktig.

Det er jo vanlig å si at Norge ble rike av oljen. Men det er først og fremst en høyst aktiv og kompetent kvinnelig arbeidsstyrke som har tilført Norge den rikdom og velferd som vi nyter så godt av i dag. Og som skal fortsette å gjøre det lenge etter at oljealderen er forbi.

Å utestenge kvinner fra arbeidsmarkedet gir altså tap for samfunnet. Hvem kan egentlig forsvare det?

Og som dere jo vet, gir vi gjennom ordninger som foreldrepermisjon, frihet til både kvinner og menn. Vi tilbyr begge foreldre mulighet til både å jobbe og til å ta seg fri for å tilbringe tid med barna.

Økonomisk likestilling og kvinners deltakelse i arbeidslivet er grunnleggende for staters bærekraft og utvikling. Dette fordrer imidlertid at særlig jentene får tilgang til utdanning, at de fullfører skolen, og at arbeidsmarkedet slipper dem til.

I tillegg til kulturelle barrierer, handler dette naturligvis igjen om familiepolitikk – hva som er aksepterte kjønnsroller, men også hvordan samfunnet tilrettelegger for at jenter og kvinner selv kan bestemme over egen fremtid.

Utenriksdepartementet jobber derfor aktivt i FN, gjennom ambassadene våre og i internasjonale organisasjoner med å beskytte og utvikle normer og rammeverk som bidrar nettopp til å endre kultur og praksis for å slippe flere jenter og kvinner til.

***

Om en knapp uke skulle FNs Kvinnekommisjonen ha gått av stabelen i New York. Kvinnekommisjonen er årets høydepunkt for det internasjonale likestillingsarbeidet, og det nest største arrangementet i FN etter generalforsamlingen. Norge skulle delta med en stor delegasjon ledet av likestillingsminister Abid Raja, og det var ventet rekordhøy deltakelse fra norsk sivilsamfunn.

Dessverre har koronaviruset gjort at Kvinnekommisjonen i år ikke blir gjennomført. Dette legger naturligvis en demper på feiringen av likestillingsåret 2020 og svekker mulighetene for viktig og bred mobilisering. Godt over ti tusen tilreisende fra hele verden hadde sett frem til å dra til FN.

Men, i slutten av forrige uke ble forhandlingene om en ny politisk erklæring om kvinners rettigheter og likestilling avsluttet i FN. Denne erklæringen skal fortsatt vedtas i FN i neste uke. Erklæringen kunne naturligvis vært sterkere for vår del, men vi er glade for at det politiske dokumentet omtaler skadelige skikker, menneskerettigheter, urfolkskvinner, kvinner med funksjonsnedsettelser og kvinners rolle i fredsbygging.

***

Heldigvis er det det mange andre land, over hele verden, som er enige med oss. Norge jobber sammen med Norden, EU og mange likesinnede land i Latin-Amerika og i alle verdens regioner, for å beskytte etablert politikk, rettigheter og verdier. Sammen jobber vi hardt for kvinners rettigheter.

Vi bygger aktivt nye allianser og har et bredt og voksende nettverk av stater. Alliansene bygges kontinuerlig gjennom våre dyktige diplomater på ambassadene og i FN, sammen med sivilt samfunn på bakken i en rekke land og i tett samarbeid med UN Women.

***

Jeg begynte dette innlegget med å si at 2020 er året for feiring. For selv om vi ser et tøffere politisk klima og hard retorikk fra statsledere som angriper allerede etablerte normer, så går det samtidig riktig vei i stadig flere land.

Antallet land som støtter kvinners rettigheter øker. Heldigvis.

Flere og flere jenter tar utdanning og går lenger på skolen. Nesten like mange jenter som gutter går på skolen. Familielovgivningen endres til det bedre mange steder, og flere kvinner deltar i arbeidslivet og i politikken. Dette gir uvurderlige bidrag til velferd og stabilitet for familier og samfunn i hele verden, ikke minst til kvinnene selv.

Verdien av likestilling kan vi ikke snakke om for ofte – og jeg vet at utenriksministeren og utviklingsministeren løfter det opp i sine samtaler med sine utenlandske kollegaer.

Da er det også godt at vi har 8. mars til å minne oss selv på hva som går bra, og hvorfor vi ikke kan senke skuldrene ennå.

Jeg kan love at vi kommer til å fortsette likestillingskampen og jobbe målrettet for å styrke kvinners rettigheter globalt og lokalt. 2020 er i så måte et fantastisk utgangspunkt for å løfte kampen til nye høyder, og jeg håper vi fortsatt kan jobbe sammen i dette viktige arbeidet.

Tusen takk.

Til toppen