Historisk arkiv

Internasjonal krisehåndtering under og etter Libya

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

- Jeg vil reflektere over Libya-operasjonen som et uttrykk for mer varige trekk i våre sikkerhetspolitiske omgivelser, sa forsvarsminister Espen Barth Eide på Luftmaktseminaret 2012.

Luftforsvarets Luftmaktseminar 31. januar 2012, Trondheim
«Internasjonal krisehåndtering under og etter Libya»
Av forsvarsminister Espen Barth Eide

Sjekkes mot fremføring

Forsvarsminister Espen Barth Eide på talerstolen på Luftmaktseminaret 2012 (Foto: Asgeir Spange Brekke, Forsvarsdepartementet)

(Asgeir Spange Brekke, Forsvarsdepartementet)

Innledning
Takk for invitasjonen til årets Luftmaktseminar.

La meg først av alt slutte meg til gratulantene av det norske Luftforsvaret som i år feirer 100 år for norsk militær luftmakt. Det er 100 år med pionerånd, pågangsmot og innsats. Og det er 100 år med en teknologisk utvikling vi knapt kan fatte omfanget av.

Det er nærliggende å velge fugleperspektivet for å betrakte utviklingen av norsk luftmakt over tid. I så fall ser vi at norsk luftmakt tradisjonelt har dreid seg om avskrekking. Sammen med land- og sjømakt har det vært vårt fremste politiske verktøy som skulle forhindre at den totale freden ble forstyrret av den totale krig. Det var forsvar av vår suverenitet og territorielle integritet. Dette er slik jeg ser en varig og grunnleggende dimensjon ved norsk luftmakt. 

I disse dager tror jeg også vi er tjent med å huske at norsk luftmakt er mye mer enn kampfly. For meg er luftmakt summen av en hel rekke systemer som må fungere sammen i et nettverk skal et land ha et troverdig luftforsvar.

Det er det vi på deres språk kaller luftmakthjulet. Her gjelder ikke minst en godt velutviklet kommando-, kontroll- og varslingsorganisasjon – ryggraden i ethvert luftforsvar. Dette er grunnleggende fordi det gir politiske og militære beslutningstakere en nødvendig situasjonsoversikt og operasjonsledelse. Videre snakker vi om et solid luftvern. Vi snakker om kapasiteter for transport og redning til sjøs og på land. Vi snakker om overvåking og informasjonsinnhenting. Og vi snakker om kompetanse- og utdanningsvirksomheten, slik som Luftkrigsskolen i Trondheim.

Det er summen av disse kapasitetene vi utøver i det daglige forsvaret av Norge. Det er kapasiteter vi anvender for å hevde vår suverenitet. Heri ligger Luftforsvarets daglige bidrag til å bygge en «konfliktforebyggende terskel». Det handler om å bygge en terskel som gjør at det skal være lite fristende å utfordre oss militært, eller påføre oss en politikk gjennom trusler eller bruk av vold og militærmakt.

Forsvar av norske områder, verdier og befolkning er den primære begrunnelsen for at vi har et Forsvar. Det er begrunnelsen for at vi ønsker å videreutvikle et sterkt og moderne Luftforsvar. Både for å kunne møte den sikkerhetspolitiske situasjonen her hjemme, og for kunne delta i det kollektive forsvaret av NATO-alliansens medlemsland. De nye kampflyene er viktige. Sammen nye transportfly, nye maritime helikoptre, moderniserte overvåkningsfly, tidsriktige kontroll- og varslingssystemer og baseforsvar vil de få viktige roller i vårt framtidige forsvarskonsept. Dette er kapasiteter som må kunne virke sammen hvis vi skal være i stand til å løse våre oppgaver. Og la meg understreke – først og fremst hjemlige oppgaver.

Jeg minner om dette all den tid tyngdepunktet i mitt innlegg i dag er rettet utover. Og siden jeg er bedt om å snakke om Libya og fremtidige utfordringer, la meg også helt innledningsvis si noen ord om arbeidet med kommende langtidsplan som nå er inne i sluttfasen.

Jeg kom nettopp med hurtigbåten fra Ørlandet, der jeg har vært siden i går som en del av en serie med møter og besøk jeg har med Luftforsvarets avdelinger. Igjen slo det meg hvor tilfreds folk i Forsvaret er med arbeidsplassene sine, og hvor glade kommunepolitikerne rundt dem er over å ha forsvaret som gjest. Dette er gledelig å høre. Det gjør meg overbevist om at det vi gjør er riktig. Vi skal huske at inneværende langtidsplan - som vi nå har oppfylt ett hundre prosent - er vellykket ikke fordi den bevarte all eksisterende struktur og geografi. Den er vellykket fordi den har gitt de endringene vi i dag begynner å høste resultatene av. Og jeg kan rapportere om et Ørlandsmiljø som er svært innstilt på å være en del av det moderne, fremtidige luftforsvaret. Det er liten tvil om at utsiktene til at vi allerede om bare seks små år vil kunne motta våre nye F-35 kampfly har skapt optimisme og framtidstro i det norske kampflymiljøet.

Vi vet at omstilling er krevende og kostbart. Det er en kjensgjerning at omstilling alltid smerter. Kostandene ved starten av omstillingen er alltid store.  Det er kun gjennom et langt blikk effektene av omstilling vil oppnås.

Vi er privilegerte i Norge som kan vise til stigende forsvarsbudsjetter. Vi er privilegerte som har lagt de største omstillingsgrepene bak oss. Og vi er privilegerte som omstiller ikke fordi vi må, men fordi vi ønsker å skape et bedre Forsvar. Dette gjør vi i en tid da flere europeiske land uten et omstilt forsvar, tvinges til store kutt i sine forsvarsbudsjett. 

Videre omstilling av Luftforsvaret er som denne forsamling jo vet, særlig viktig i denne langtidsplanen. Vi skal anskaffe nye kampfly og vi skal om få uker konkludere rundt Luftforsvarets fremtidige basestruktur! Dette kan jeg love dere at jeg tenker mye på om dagen. Konklusjonen kommer når jeg legger fram langtidsplanen ved påsketider. Men jeg har allerede sagt at det ikke er aktuelt å tenke seg en delt løsning mellom Bodø og Ørlandet. Vi snakker nå om enten enebase Bodø, enebase Ørland med spredningskonsept, eller en kombinasjon av hovedbase Ørland og en underavdeling et sted i nord.

Med dette i bakhodet vil mitt innlegg i dag som nevnt omhandle noen lærdommer fra fjorårets operasjon i Libya. Jeg vil drøfte vår deltakelse her i lys av omstillingen av Forsvaret. Jeg vil reflektere over Libya-operasjonen som et uttrykk for mer varige trekk i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Avslutningsvis vil jeg si noe om den fremtidige anvendelse av Forsvaret i internasjonale operasjoner.

Libya i et omstillingsperspektiv
La meg starte med et lite personlig tilbakeblikk. Jeg har deltatt mange ganger på dette tradisjonsrike seminaret. Blant annet deltok jeg under Luftmaktseminaret i 1997 - altså for halvannet tiår siden. Den gang med forskerblikk fra NUPI. Dette var en periode da Luftforsvaret fortsatt lette etter sitt raison d´être etter den kalde krigens avvikling. Dette var en brytningstid for Luftforsvaret og det var en brytningstid for å reflektere mellom nasjonale og internasjonale prioriteringer. Det var et oppbrudd fra en vanetenkning om at artikkel fem hadde gyldighet bare en vei. Vi skulle motta hjelp, og kun i prinsippet yte hjelp. Det var en tid da vi ikke lenger kunne snakke om at hensikten med å være sterk var å ikke bli anvendt. Verden rundt oss var i endring.

Den gang var det gryende diskusjoner om manøverkrigens stilling innen forsvarsgrenen. Det var utviklingen av et nytt doktrinært grunnlag. Fleksibel og bevegelig, reaksjon og forflytning, var datidens «new speak». Jeg husker godt daværende generalinspektør Smedsvig sitt åpningsinnlegg Han snakket om at omstilling ville utgjøre normalsituasjonen i fremtiden. Luftmaktseminaret 1997 grep tidsånden godt og tegnet et realistisk fremtidsbilde. I 2012 da en ny langtidsplan skal besluttes, påligger det oss å fange tidsånden like godt.

For Smedsvig fikk rett: I jubileumsåret for norsk luftmakt kan vi se tilbake på ti år med omfattende omstilling i det norske Forsvaret. Vi har gått fra gammelt til nytt forsvar. Vi har gått fra et statisk nasjonalt innrettet forsvar som kun ga sikkerhetspolitisk relevans i ett definert scenario, til å bli en etterspurt kapasitet i NATO. Vi ser i dag et Luftforsvar som bidrar nasjonalt og internasjonalt hver eneste dag. 

Luftforsvaret har omstilt seg mye allerede. Ja, går vi igjen tilbake til 1997 så var antallet stasjoner i Luftforsvaret omtrent det dobbelte av hva det er i dag. Vi er likevel ikke i mål. Vi skal videreutvikle og optimalisere en basestruktur som er tilpasset fremtidens behov.

Dette gjør vi fordi vi ser at omstillingen viser seg rett. Vi ser at den operative evnen øker - og det betraktelig! Vi ser at omstilling nytter. Vi ser en forsvarsgren som ikke er til å kjenne igjen fra få år tilbake.

Fremfor alt har deltakelsen i utenlandsoperasjoner endret dramatisk karakter. Luftforsvaret har tradisjon for å delta i internasjonalt fredsarbeid. La meg minne om operasjonene i Kongo på 60-tallet og helikopterstøtten til UNIFIL, som var viktige bidrag. Dette var likevel noe annet. Dette var en tid da vi utviklet et forsvar som skulle kunne håndtere en høyrisiko i forsvarskrig hjemme, og lavrisiko i operasjoner ute. Et tidlig unntak fra hovedregelen var våre helikopter- og transportflybidrag til UNPROFOR i Kroatia og Bosnia. NORAIR fikk stor honnør for å fly britiske spesialstyrker i viktige og krevende operasjoner, og til tider var det norske transportfly som var livslinjen inn til Sarajevo, ofte under tung fiendtlig ild. Derav navnet Maybe Airlines.

Vi vil samtidig huske at for om lag 15 år siden var våre F-16 fly kun i stand til å gjennomføre luft-til-luft operasjoner. Langt inn på 90-tallet vet vi også at verksteds- og støttefunksjoner ikke var i stand til å følge flyene ut i operasjoner. Våre flybaser var stasjonære. Det eneste som flyttet på seg, var flyene selv.

Under vår deltakelse i Allied Force i Kosovo, ble disse og andre svakheter avdekket. Vi så at vi manglet fleksibilitet, at vi manglet flere av de kapasitetene som var etterspurt. I sum viste Luftforsvaret å mangle sikkerhetspolitisk relevans. Norge stilte bakerst i rekken av allierte som var etterspurt. Vi husker også at NATOs evaluering av Luftforsvaret ga dystre resultater. Vi holdt ikke mål.

Erfaringene fra Kosovo var en viktig katalysator for den omstillingen av Forsvaret som ble igangsatt kort tid etter. Vi så ganske raskt merkbare fremskritt i Luftforsvaret. Vi så et Luftforsvar som stilte med en helt annen tyngde og profesjonalitet i Afghanistan. Vi så kampfly, helikoptre og transportfly med økt relevans og kraftig styrket operativ evne. 

Dette er et bilde som de senere år har festet seg. Vi har sett det ikke minst gjennom deltakelsen med NAD i Afghanistan og deltakelse med Orion-fly i NATOs operasjon Ocean Shield. Dette er begge små og sårbare, men faglig sett svært sterke kompetansemiljøer. Jeg lar meg imponere av den måten disse oppdragene er håndtert. For meg er disse to operasjonene skoleeksempler på det nye Luftforsvaret.

I et omstillingsperspektiv, skiller vårt bidrag til Libya-operasjonen seg likevel ut. Den skiller seg ut først og fremst på grunn av tidsaspektet. Fra den politiske beslutningen om å delta forelå, gikk det kun to dager til de norske flyene var på vingene. Fem dager etter Paris-møtet deltok de norske flyene i aksjoner over Libya. Dette er eksempel på en unik politisk og militær samhandlingsevne. Det er eksempel på en unik leveringsevne.  
Norge var blant de første land på vingene som stilte seg klare til å følge opp en FN-hjemlet operasjon. Vi husker at i operasjonens første og mest intense del sto danske og norske fly for en meget stor andel av presisjonsbombingen av Gaddafis stridsmidler.

Militært fikk vi vist at innsatsforsvaret fungerer. Våre F-16 fly viste evne til samvirke med store allierte innenfor NATOs kommandosystem. Vi fikk vist at vi ikke står tilbake for noen europeisk alliert med hensyn til kvaliteten og kvantitet på vårt bidrag. Som nevnt: Under operasjon Allied Force i Kosovo var ikke Norge blant dem som stilte i fremste rekke med våre F-16 fly. Nå gjør vi nettopp det. Ja, derfor fremstår vår deltakelse i Libya som et tegn på vellykket omstilling.

Jeg er stolt av det vi fikk til i Libya. I Libya-operasjonen sendte vi våre flyvere og spesialister ut i et meget skarpt oppdrag. Våre mannskaper viste seg fort blant de aller dyktigste i en bred koalisjon. Aller mest stolt er jeg over hvordan våre soldater omhyggelig kvalitetssikret sine mål for at vi ikke på en utilsiktet måte rammet sivile. Vi vet at det var situasjoner der piloter avbrøt oppdrag fordi det underveis ble oppdaget at målet var noe annet enn det man trodde det var da oppdraget ble planlagt. Våre offiserer som satt i sentrale posisjoner i kontrollsenteret i Italia, gjorde ikke minst en formidabel innsats. 

Det understreker for meg at vi omstiller mer enn materiell og struktur. Det handler også om hoder og ferdigheter – om å utvikle mennesker kjennetegnet av en unik kombinasjon av profesjonalitet og klokskap. Det handler om modenhet og gode holdninger. Dette handler om å ta de riktige valg. Tilbakemeldingene fra NATO om Norges innsats har vært usedvanlig gode. Det gjør meg trygg på at det vi har gjort og fortsetter å gjøre er riktig.

I følge Thomas Schelling er «voldsutøvelse, spesielt i krig, en forvirrende og usikker aktivitet, den er meget uforutsigbar og den er beroende på avgjørelser fattet av feilbarlige mennesker organisert i ufullkomne styringsorganer som igjen er avhengig av feilbarlige varslings- og kommunikasjonssystemer og av uprøvd maskinell og menneskelig ytelsesevne». 

Schelling peker på det alvor og den usikkerhet som ligger i å anvende militærmakten. Det er denne usikkerheten og ufullkommenheten som påhviler oss alle å arbeide for å minimere. Det påhviler et stort ansvar på den politiker som velger å anvende militærmakt.

Ethvert våpen, men kanskje særlig kampfly, med sin effektivitet og sine potensielle utilsiktede skader på sivile, krever et tydelig politisk lederskap. Det krever at de som utfører oppdraget vet at oppdragsgiverne stiller seg bak dem. Det er viktig for meg i dag å formidle at dette var forhold som denne regjering aktivt forholdt seg til i forkant av beslutningen om å delta i Libya-operasjonen.  

Fra de tilbakemeldingene jeg har fått fra norske offiserer som deltok, vet jeg hvilket tungt alvor som preget hvert eneste oppdrag. Dere i Luftforsvaret visste hva som sto på spill og hvilke konsekvenser en feilbombing ville kunne få.

Som forsvarsminister vil jeg i dag gjenta at dette er et ansvar ikke bare jeg, men hele regjeringen deler. Vi føler på det ansvaret det er å sende slik strategisk luftmakt inn i en krevende og til tider uoversiktlig situasjon. La det derfor ikke være tvil: Det er vi som politiske beslutningstakere som skal stå fremst i rekken og svare dersom noe går galt.

I Norge - i motsetning til en del andre land - er det regjeringen, ikke Stortinget, som fatter vedtak om deltakelse i internasjonale operasjoner. Men enhver norsk regjering vil, på tross av dette formelle ansvaret, søke bred støtte i Stortinget når vi engasjerer forsvaret internasjonalt. Dette gjorde vi da også denne gangen. Utenriks- og forsvarskomiteens leder Ine Marie Eriksen Søreide vil si mer om dette i morgen, og jeg kan allerede nå for ordens skyld fortelle at hun og jeg er helt enige om hvordan dette henger sammen. Dette bør så vidt jeg kan forstå være betryggende å vite for dere som av og til blir sendt ut i skarpe oppdrag.

La meg legge til at det er nesten utenkelig at en slik operasjon kan skje uten feilskjær og sivile tap. Det betyr ikke i seg selv at det har skjedd noe kritikkverdig. Vårt mål må hele tiden være å holde oss innenfor humanitærretten. Det mener jeg vi med ettertrykk kan si at vi gjorde i Libya.

Bruk av militær makt er aldri en ønskelig løsning. Men noen ganger er det den eneste utvei. Ghadaffi hadde allerede varslet et massemord på sin egen befolkning. Han sa han ville rense Benghazis gater. Da reagerte FN. Tiden var knapp da regimets tropper nærmet seg utkanten av Benghazi. Jeg ledsaget selv statsministeren til det avgjørende Paris-møtet 19. mars. Møtet ble holdt mot et svært dramatisk bakteppe, der Gaddafis styrker kom stadig nærmere Benghazi. Mer enn noe annet ble dette et møte preget av en følelse av et ”nå eller aldri”. Fordelen med luftmakten som middel hadde vi først og fremst så lenge hans styrker var ute i ørkenen; dersom de ville komme inn i selve Benghazi by måtte vi ha lagt helt andre begrensninger på maktanvendelsen i den intense, innledende fasen.

Det var i siste stund at Norge tok til våpen. Våre F-16 fly bidro til å stoppe et varslet blodbad. Måten luftforsvaret gjennomførte denne operasjonen, var slik sett forbilledlig. General Bouchard, NATOs generalsekretær og president Obama er blant dem som har lovprist Danmark og Norge helt spesielt for vår innsats i Libya. 

Vårt innsatsforsvar leverte på kortest mulig tid. Forsvaret viste at det planlegger for det det uventede. At det er rede til å stille når utviklingen i omgivelsene krever det. Hvorfor lyktes vi fra norsk side så godt i Libya? Dette er mer eller noe annet en konsekvens av vårt konstante, høye fokus på trening på krevende scenarier hjemme i Norge. Ikke minst kan vi trekke fram Øvelse Nordavind i og rundt Bandak som et godt eksempel på slik trening. Det å holde Artikkel V-forsvaret i god skikk gir oss derfor en svært god plattform for å delta også i helt andre typer scenarier. Jeg har i mange år argumentert for at vi må beholde evnen til å kjempe i den øverste enden av krisespekteret også, og ikke tro at Afghanistan-type bidrag alltid vil være normen. Dette selv om det er dyrt, og selv om mange allierte har nedprioritert denne dimensjonen ved sin forsvarsplanlegging.

Libya i et sikkerhetspolitisk perspektiv  
Nettopp omgivelsene rundt opptakten til Libya-operasjonen skal vi huske var ganske spesielle. Det var en dynamikk utenom det vanlig. La meg si litt om dette og om enkelte overordnede sikkerhetspolitiske refleksjoner i lys av Libya-operasjonene.

For det første må vi erkjenne at vi igjen ble overrumplet. Verden bekreftet sin uforutsigbarhet. Og Forsvaret leverte!

Få om noen ved sine fulle fem, ville i begynnelsen av 2011 forutse at vi i løpet av året skulle starte og avslutte en omfattende militær operasjon i et nordafrikansk land. Ja, at militæraksjonen i Libya i det hele tatt fant sted, var ganske utenkelig gitt den generelle situasjonen i verden.

Vi skal huske at sikkerhetspolitiske bakteppe i fjor var den samme som står ovenfor oss i dag: En dyp og vedvarende finansiell uro. En verden der Vestens tradisjonelle politiske og økonomiske dominans er på vikende front. En utvikling med nye og revitaliserte stormakter, og en maktforskyvning fra Europa mot Øst-Asia og Stillehavsregionen.

Nettopp mot en slik bakgrunn var det få som kunne forutse et FN-vedtak om å beskytte sivile med militærmakt og at NATO til slutt måtte ta på seg et lederansvar. 

Jeg tror vi for det andre må konstatere at vi sto ovenfor en del unike omstendigheter i Libya som ga dette utfallet. Her tror jeg Gaddafi-regimets beslutning om å anvende omfattende militær makt mot egne demonstranter og innbyggere, var et slikt tilfelle.

Dette brøt med hovedmønsteret fra den positive utviklingen vi så i nabolandene Tunisia og Egypt. Gadaffis beslutning ledet ham og regimet inn i en isolasjon. Siden så vi en rekke skjellsettende begivenheter.

Den arabiske liga tok et viktig regionalt lederskap. Suspensjonen av Libya fra deltakelse i Ligaens møter kombinert med at en rekke afrikanske land markerte politisk avsky, gjorde inntrykk på en hel verden. 

Som svar på Gaddafi-regimets økende voldsbruk kom FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1970 til anvendelse. Denne gjorde det mulig med våpenboikott, beslagleggelse av finansielle verdier, reiseforbud og ”anmeldelse” til den internasjonale straffedomstol (ICC).

Utsiktene til en forestående massakre åpnet for Sikkerhetsrådsresolusjon 1973. Mandatet åpnet for bruk av alle nødvendige midler for å beskytte sivilbefolkningen, vel og merke uten å engasjere en ”fremmed okkupasjonsstyrke”.

Resolusjonene ved Libya-krisen og den forutgående krisen i Elfenbenskysten var historiske. De bekreftet at bruken av militær makt mot egen befolkning utgjorde en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Vi så at FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding ble satt til side til fordel for prinsippet om «Responsibility to Protect» (R2P).

En annen unik side som påvirket utfallet, var etter alt å dømme geografi. Nærheten til Alliansens områder var for enkelte land viktig av geopolitiske årsaker. Dette betraktes flere allierte som Alliansens nærområder. Dernest ga geografien gode praktiske forutsetninger for å gjennomføre en operasjon. Hvor ofte er det vi har kunnet fly rett inn fra eget alliert luftrom? Mye av logistikken var allerede på plass. Muligheten til å nærme seg libysk luftrom var relativt sett oversiktlig og god. Vi sto også overfor store områder med ørkensand som gjorde målutvelgelsen relativt sett enklere.  

Jeg tror nettopp summen av en rekke unike omstendigheter, gjør at vi skal være varsomme med å konkludere at NATO igjen vil involvere seg i tilsvarende operasjoner i Nord-Afrika eller Midtøsten. I en tid da verdens øyne er rettet mot Syria og Iran, skal vi huske på at to situasjoner sjelden er like.

At det var mulig å gripe inn i én konflikt, bør slik jeg ser det ikke brukes som argument mot å gå inn i en annen. Vi skal fortsatt ha en meget høy terskel for å intervenere militært i interne konflikter. Politiske endringer i et land bør, så langt som mulig, skje organisk og innenfra, ikke gjennom utenlandsk innblanding.

Å velge militær inngripen er alltid et dramatisk valg. Kun i helt spesielle tilfeller mener jeg dette er det riktige valget. Da må man også mene at det militære bidraget har en reell evne til å utgjøre en positiv forskjell. I Libya sto vi i en slik situasjon da regimets tropper sto i utkanten av Benghazi. Situasjonen i Libya var ekstrem – det internasjonale samfunn stod ovenfor en mulig massakre. Igjen, passivitet fra vestlig side kunne ikke tillates.

Et tredje viktig poeng vi skal huske på, er den spesielle dynamikken som oppsto. I en kritisk fase var det som om Presidentpalasset i Paris var åsted for en styrkegenereringskonferanse. Jeg minner om at dette var en politisk beslutning fattet av FN. Norge gikk inn i Oddysey Dawn. Dette var altså i utgangspunktet ikke noen NATO-operasjon, men en koalisjon direkte under FN. Først etter flere uker kom NATO på banen, da det ble klart at når USA ikke er klare til å ta ledelsen, må vi bruke de felles ressursene vi har bygget opp i NATOs kommandostruktur. Noe egentlig alternativ til dette eksisterer ikke i dagens Europa.

Sett med norske øyne, skal vi være tilfreds med at intervensjonen brakte FN i en helt sentral rolle. Som småstat har vi særlig interesse i en velfungerende internasjonal rettsorden. Gjennom vår innsats i Libya bidro Norge til at bruk av militærmakten forankres i FN-pakten og gjennomføres i fellesskap. Da FN igjen satt i førersetet for det internasjonale samfunnets svar på utviklingen i Libya, var det i Norges interesse å være der.
 
For oss er betydningen av regional forankring også vesentlig. En viktig lærdom fra Afghanistan er nettopp dette. Det at den arabiske liga uttrykte ønske om etablering av en flyforbudssone, var symbolsk og politisk meget viktig. Like viktig var det at Nigeria, Libanon, Gabon og Sør Afrika som medlemmer av Sikkerhetsrådet, stemte for resolusjonene.   

Den rollen FN spilte var en viktig påminnelse til dem som mener at FN har utspilt sin rolle. Likevel, det er grunn til å mane til realisme. Jeg tror neppe det er grunnlag for å tolke resolusjon 1973 som et endelig gjennombrudd for multilateralismen og folkeretten. Også andre forhold av mer realpolitisk karakter gjorde seg gjeldende. Det var som nevnt allierte som hadde et tydelig behov for å ta en lederrolle i eget nærområde. Bak de russiske og kinesiske avståelser lå frykten for å komme på feil side i forhold til eventuelle nye makthavere, i et land hvor ikke minst Beijing har sterke kommersielle interesser.

Ja, vi så ulike realpolitiske motiver. En ting jeg tror forente alle medlemmene i Sikkerhetsrådet var redselen for å ”stå til ansvar” for folkemord ved å legge ned veto. Her er kjente nok flere et ansvar.

USAs rolle i operasjonen understreker at USA under president Obama er i endring på den internasjonale arena. Vi så et USA som var mindre opptatt av alenegang i sikkerhetspolitikken. Og vi så et USA som for første gang på lenge søkte en mer tilbaketrukket rolle. USA ønsket et Europa som gikk i front. USAs tilbakeholdenhet ble derfor en viktig prøvestein for de europeiske allierte. Og det det ble en viktig indikasjon på skjevheten i byrdefordelingen i NATO.

Det hører med her at europeiske allierte hadde en ulik politisk tilnærming til intervensjonen. En samlet Allianse stilte seg likevel bak å stille NATOs kommando- og kontrollapparat til disposisjon. De konkrete bidragene ble stilt av et knippe land, inkludert Sverige. 

Uavhengig av dette tror jeg likevel vi kan slå fast: Libya-operasjonen demonstrerte at de europeiske allierte på enkelte områder er helt avhengig av USA. Få av oss overraskes av dette. Vi skal huske på at USAs andel av alliansens totale forsvarsutgifter er på om lag 75 %. Det har økt de senere årene.

Bildet fremover tegner til å forsterke dette ytterligere. Flertallet av de europeiske allierte opplever store budsjettunderskudd. Dette tvinger fram kutt i forsvarsbudsjettene. Det tvinger fram prioriteringer når det gjelder deltakelse i operasjoner slik som i Libya.

Jeg tror det er viktig å erkjenne at det er de multinasjonale organisasjonene ved FN og NATO der Norge har sitt sikkerhetspolitiske ankerfeste, som rammes. For EUs krisehåndteringskapasitet er situasjonen sammenlignbar. For første gang siden EU Battle Group ble etablert i 2007, har det i første halvår av 2012 ikke mulig å stille to stridsgrupper på beredskap.  
Vi ser at byrdefordelingen og de transatlantiske bånd utfordres. Dette skjer samtidig som USA selv foretar større kutt forsvarsbudsjettet. Og det foregår samtidig med at stadig mer av de militære kapasitetene flyttes mot Asia. Dette gir forskyvninger som er alvorlige for Europa og for NATO. Samlet sett ser vi en redusert oppmerksomhet mot vårt eget kontinent. Men enda viktigere; vi ser at den kollektive forsvarsevnen er redusert.

Ja, vi står overfor et Europa som er betydelig dårligere stilt enn for få år siden. Og - vi står ovenfor en Allianse som etter mange år med out of area operasjoner, opplever at kjernekompetansen forvitrer.

Dette så vi senest under NATOs årlige krisehåndteringsøvelse i fjor. Øvelsen viste at kompetansen, prosedyrene og rutinene for håndtering av Artikkel V i NATOs kommandoapparat må bedres. Ja, øvelsen bekreftet våre bekymringer – det store operasjonstempoet har redusert alliansens evne til å vedlikeholde sine kjerneoppgaver.    

Vi trenger å vite at NATO kommer hjem og at artikkel fem står på solid grunn. Dette er også et perspektiv vi må ha med oss når vi vurderer fremtidige internasjonal krisehåndtering. La meg derfor med dette som bakteppe avslutningsvis dele noen tanker om det vi ser foran oss.   

Libya i perspektiv av fremtidig internasjonal krisehåndtering
Det er ikke tvil om at den økonomiske krisen tvinger oss til å tenke nytt. Det tvinger oss til å se etter felles løsninger, mer flernasjonalt samarbeid og mer forsvar for hver krone.

Jeg er glad for å kunne slå fast at Norge ligger langt framme. Ikke bare har vi tatt de omstillingsgrepene som flere nære allierte har utsatt. Vi har også vært toneangivende innen flernasjonalt samarbeid. Dette har over flere år kjennetegnet Luftforsvaret, ikke minst innen rammen av European Participating Air Forces (EPAF-samarbeidet).

Nettopp dette samarbeidet har vært instrumentelt viktig for at våre F-16 fly i løpet av 2000-tallet tok teknologiske syvmilssteg. Innenfor rammen av EPAF oppnår vi mer enn hva vi kunne klart alene. I internasjonale operasjoner har dette gang på gang vist seg å høste gode resultater. Anskaffelsen av F-35 vil ta dette partnerskapet videre.

Tilsvarende er det min ambisjon at det nordiske samarbeidet fortsetter å styrkes. Dette samarbeidet gir oss unike øvingsmuligheter til en billigere penge. Det gir oss et velsmurt apparat raskt tilgjengelig for innsats hjemme og ute. 

Den økonomiske krisen stimulerer til økt samarbeid og smartere løsninger. «Smart defence» og satsning på flernasjonale kapasiteter er viktig for å bevare NATOs troverdighet. Allierte må fortsette å bidra i NATOs samlede aktiviteter, kommando og styrkestrukturer. Og vi trenger en mer bærekraftig byrdefordeling i NATO-ledede internasjonale operasjoner.

For Norges del er bidrag til NATO-operasjoner grunnleggende viktig. Blant annet slik styrker vi NATO. Vi styrker vår egen sikkerhet. Målet om høyere deltakelse i FN-operasjoner ligger fast. Det handler om å ta et internasjonalt medansvar. Vi ønsker å videreføre vår støtte til FNs innsats for fred og stabilitet i verden med større tyngde enn i dag, også militært.

Forsvaret er et av de sentrale verktøyene i vår internasjonale innsats. Norsk deltakelse i utenlandsoperasjoner skal derfor fortsatt være utvetydig forankret i FN-pakten. Dette er det politiske grunnlaget som har ligget fast siden Stoltenberg I regjeringen.

Den arabiske våren og operasjonen i Libya bekrefter behovet for å planlegge for det uforutsette. Ingen kunne forutse terrorhandlingene 22. juli. 2011. Vi må planlegge for at strategiske sjokk kan inntreffe. Derfor må vi ha styrker som kan stilles til rådighet på kort varsel. Derfor må vi ha styrker med høy mobilitet, ildkraft og egenbeskyttelse. Utholdenhet ser vi fortsatt er et gyldig krav. Vi må dessuten planlegge for å delta i hele spekteret av fredsoperasjoner.
 
Det er vanskelig å spå hvordan neste operasjoner vil se ut. Vi kan likevel se noen trender. Hovedbildet preges av en gradvis avvikling av NATOs engasjement i Afghanistan fram mot 2014. Inntil da vil ISAF være meget ressurskrevende. Situasjonen etter 2014 er mer åpen.

På kort sikt tror jeg vi neppe vil se operasjoner på størrelse, lengde og med samme intensitet som den vi har hatt gjennom ISAF. I møte med mine kolleger merker jeg en krigstretthet, etter snart 10 år i Afghanistan og Irak. Mange vestlige land ønsker seg trolig en pause etter Afghanistan. Finanskrisen forsterker dette.

Libya-operasjonen kan peke mot en ny type operasjon der oppgavesettet og ambisjonsnivået er mer avgrenset og tydeligere definert. Tilsvarende gjelder dette for anti-pirat operasjonen utenfor kysten av Somalia. Geografisk sett sprenger disse operasjonene nye grenser for Alliansen. De reflekterer samtidig noe basalt: NATO har ikke globalt ansvar, men utfordringene er i økende grad globale. Jeg tror dog - som tidligere sagt - at man skal vokte seg vel for å tro at neste krise ligner på den forrige. Det gjelder også for eksempelet Libya.

Samtidig som vi styrer mot ansvarsoverføring i Afghanistan, oppfyller president Obama sitt løfte om å trekke amerikanske styrker ut av Irak. De siste amerikanske soldatene kom hjem til jul. Jeg tror disse to tingene til sammen kan tyde på at de store, lange, intense og landtunge operasjonenes tid nå kan være over, i hvert fall for en god stund. Dette er faktisk et tydelig signal fra amerikansk hold, og ble ytterligere understreket da med Pentagons nye Defense Strategic Guidance. Amerikanske styrker skal ikke lenger dimensjoneres for å kunne gjennomføre storskala stabilitetsoperasjoner, heter det i forsvarsstrategien som ble presentert tidligere i januar.

Samlet sett peker derfor mye mot en ny situasjon for internasjonal krisehåndtering.  Mens vestlige operasjoner de siste 20 årene stort sett har vært knyttet til å ta og holde territorium, kan vi gå mot en tid der ledende vestlige land i større grad begrenser seg til luftens og havenes domener.

Hvis dette er riktig, må vi innstille oss på en tid der vi ikke lenger er kontinuerlig i operasjoner i NATO-rammen slik vi er blitt vant til. Men la meg ile til med å advare her; vi har alltid en tilbøyelighet til å forsøke å planlegge for neste krig basert på den siste. Det kan like godt være at Libya historisk sett vil vise seg som unntaket.
Forsvaret vi utvikler må derfor være scenarierobust.

Jeg tror vi kan stå overfor en tid med færre landtunge oppdrag av langvarig karakter i operasjonsteatre langt hjemmefra. Det kan igjen bli tale om å stille med nisjekapasiteter, nøkkelkapasiteter, som etterspørres av FN. Det betyr også at vi må sørge for at kompetansen om FN-operasjoner styrkes, ikke forvitrer.

Det høye operasjonstempoet i Afghanistan har gjort noe med hvordan vi tenker om Forsvaret og hvordan det tenkes internt i Forsvaret. Vi må i større grad enn i dag styre personell- og kompetanseutviklingen i Forsvaret. Vi må se på hvordan vi rekrutterer. Vi må vurdere nærmere hva vi gjør i en situasjon der trening og øving hjemme blir regelen fremfor jevnlige rotasjoner i utenlandsoperasjoner.

Og vi må huske på at det er de nasjonale oppgavene og NATOs kollektive forsvar som er og forblir dimensjonerende for Forsvaret.  Militære styrker, kompetanse og materiell kan ikke improviseres eller bygges opp hurtig. Det er i dag vi må legge forutsetningene for å kunne håndtere krevende situasjoner i framtiden.

Et avsluttende perspektiv
Forsvarets hovedoppgave er å beskytte vårt eget territorium og befolkning. Samtidig er det viktig at Norge ikke blir seg selv nok. Vi ser utviklingstrekk i verden som er nye og som kommer stadig tettere på også oss. Norge har et internasjonalt medansvar for internasjonal fred og sikkerhet.

Samlet sett kan vi siden midten av 1990-tallet se tilbake på en solid norsk deltakelse i internasjonal krisehåndtering. Hovedbildet fremover preges av ulike trender. Vi må derfor planlegge og forberede oss med høy grad av usikkerhet om hvordan fremtiden vil se ut. Luftforsvaret har gjennom de siste ti årene vist at det kan dette. Libya-operasjonen viser i praksis at omstillingsmålene er nådd.

Vårt innsatsforsvar er i første rekke innrettet for å kunne forsvare Norge. Med en troverdig forsvarsevne bygger Norge en konfliktforebyggende terskel. Sammen med en fornuftig utenriks- og sikkerhetspolitikk skal NATO og Forsvarets krigsforebyggende terskel bidra til stabilitet i vårt eget nærområde.

Jeg tror det innsatsforsvaret vi har i dag, ytterligere styrket av de nye kampflyene, vil være et meget moderne, teknologitungt og stridsdyktig forsvar. Det vil være et Forsvar som er klar til å møte kjente og ukjente utfordringer hjemme og ute. Det vil være et Forsvar som bidrar til ro og stabilitet i våre nærområder. Det vil være et Forsvar som gjør at vi kan ta vårt globale medansvar for internasjonal sikkerhet på alvor. Det vil være et Forsvar som kan bidra til at Norge underbygger både NATO og FNs troverdighet.

Et slikt Forsvar styrker norsk sikkerhet. Ja, det er dette vår innsats i Libya handlet om.