Internasjonale broer - for trygghet, velferd og gode nasjonale veier

– Det er ikke så mange igjen som har opplevd andre verdenskrig. Lærdommene må likevel bringes videre. At internasjonal samhandel bygger både fred og velstand er like relevant i dag som den gang. På frigjøringsdagen bør vi minne hverandre på denne lærdommen, sa finansminister Siv Jensen (Frp) i sitt foredrag på næringslivseminar på Kongsvinger i dag.

Med forbehold om
endringer under fremførelsen

I dag markerer vi frigjørings- og veterandagen over hele landet. Det er en dag for ettertanke, takknemlighet og feiring. Og vi har mye å feire og sette pris på.

Norge - og de fleste av våre nærmeste allierte - har snart bak oss 75 år med fred og økonomisk vekst.

I fredstid har vi kunnet bygge et velfungerende velferdssamfunn der vi kan benytte ressursene våre på en måte som gagner hver og en av oss.

I fravær av alvorlig konflikt har vi gått fra knapphet til overflod.

Vi har beveget oss fra et samfunn der sykdom, arbeidsledighet eller andre uforskyldte hendelser gjerne var ensbetydende med alvorlige økonomiske vanskeligheter, til en velferdsstat som sikrer grunnleggende velferd for alle.

Vi har opplevd et industrieventyr som gjør at deler av norsk næringsliv er helt i fronten av den teknologiske utviklingen.

Vel har vi hatt nedturer på veien, men det store bildet viser likevel et sprang i utvikling. Gang på gang har FN kåret oss til verdens beste land å bo i. Det reflekterer både høy velstand, høy forventet levealder, høyt utdanningsnivå og små forskjeller.

De fleste vestlige land har fått oppleve mye av den samme fremgangen.

På en dag som denne er det samtidig viktig å minne oss selv på at vi ikke har noen garanti for at vi skal få oppleve tilsvarende fredelig utvikling og vekst fremover.

Sannsynligheten for at vi skal oppleve en storkrig eller en alvorlig økonomisk krise virker lav om vi kun ser noen få år frem i tid. Ser vi lenger fremover, er kanskje bildet annerledes.

For perioden etter andre verdenskrig har vært spesiell.

Det er ikke mange perioder i verdenshistorien som er preget av tilsvarende vekst og stabilitet for så mange land. Og det er ikke mange 50-årsperioder i Europas historie hvor det ikke har vært en alvorlig krig.

Dramatiske hendelser som krig og økonomiske kriser må derfor være med når vi trekker opp de lange linjene i samfunnsplanleggingen.

Finanskrisen i 2008 ble en brå påminnelse oss om hvordan hendelser i én del av verden raskt kan spre seg, ved at vi er tett vevd sammen. Plutselig ble verdensøkonomien rammet av den mest alvorlige nedturen siden andre verdenskrig.

Norge stod godt rustet til å ri av stormen. Vi ble mildere rammet enn de fleste andre land. Likefullt må også vi leve med risikoen for at alvorlige økonomiske kriser og andre forstyrrelser kan ramme oss igjen. 

Vi lever i et lite land, i en stor og stadig mer globalisert verden. Det påvirker oss.

Ikke alle lever i fred og velferd. Akkurat nå er rekordmange mennesker på flukt. Fra krig, konflikt og fattigdom. Høsten 2015 erfarte også Norge at migrasjonspresset kan tilta kraftig på kort tid.

Et annet trekk som kan gi alvorlige konsekvenser på lengre sikt, er klimaendringer. Mer ekstremvær, tørke, vannmangel og flom kan føre til konflikt og folkevandringer.

Samtidig ser vi tendenser til svekket oppslutning om internasjonalt samarbeid. Det er alvorlig. Fordi mange av utfordringene verden står overfor, vil kreve samarbeid. Og det er særlig alvorlig for land som Norge, som har tuftet sin vekst og velstand på handel, samarbeid og dype forbindelser med omverdenen.

Små land som Norge har begrenset mulighet til å påvirke den internasjonale utviklingen. Vi må derfor føre en politikk som gjør at vi bedre kan takle uheldige hendelser internasjonalt.

Det gjør vi på flere måter.

  • Vi fører en forsvarspolitikk som til enhver tid tar høyde for det internasjonale trusselbildet. Vi står sammen med våre allierte i NATO.
  • Og vi fører en økonomisk politikk basert på frie og åpne markeder.
  • Vi deltar aktivt i internasjonalt samarbeid. Multinasjonale organisasjoner som FN, EU, OECD, IMF og WTO – og NATO - er særlig viktige for små land. I slike fora går små og store land sammen om å nedfelle felles spilleregler og øke motstandskraften overfor kriser.

Heldigvis er det ingen motsetning mellom å føre en sunn økonomisk politikk og å bygge motstandskraft gjennom tette bånd til omverdenen. Snarere tvert imot. Som finansminister mener jeg det er viktig å understreke den tette sammenhengen mellom politikk som fremmer økonomisk vekst og handel, og en politikk som har fred og stabilitet som siktemål.

  • For det første, og aller viktigst: Land som handler med hverandre, kriger mindre. Handel og gjensidige investeringer i hverandres markeder gjør land avhengige av hverandre. Når de økonomiske båndene er tette, har land mye å tape på å komme i konflikt. Det er mye enklere å kjøpe tjenestene til et miljø med kreative ingeniører i et naboland, enn å stjele gründerne. Ser vi rundt oss er det åpenbart at land som over tid har bygget bånd til omverdenen gjennom samarbeid, handel og investeringer på tvers av grenser, er land med fredelig utvikling og høye utviklingsnivå.
  • For det andre: Velstand og fred går hånd i hånd. Stabile rammebetingelser, både ute og hjemme, er blant de viktigste vilkår for en vellykket økonomisk utvikling. Samtidig bidrar en sunn og god utvikling i økonomien til å dempe misnøye hjemme og beholde stabile relasjoner til omverdenen. Tilsvarende er det en negativ spiral mellom svak økonomisk utvikling og konflikt.
  • For det tredje: Fred frigjør ressurser. Om de samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske kostnadene ved krig er enorme, er det motsatte tilfelle ved fred. I fredstid kan ressurser flyttes fra militære formål til formål som øker velferden.

Dette dype samspillet mellom sunn økonomisk politikk og fredsfremmende politikk har preget de lange linjer i den vestlige verden i etterkrigstiden. Nettopp på en dag som denne er det verdt å dvele ved denne lærdommen.

Plansje 1: Frigjøringen

Foredrag for næringslivseminar på Kongsvinger 8.mai 2018 - plansje 1

Den 8. mai 1945 var gleden enorm. Den mest omfattende krigen verden hadde sett, var omsider over.

Den hadde satt dype spor – i de fleste deler av verden. Tapene var enorme.

En bekjent av meg beskrev nylig frigjøringsdagen som sitt sterkeste barndomsminne. Hun var fem år og fortsatt ukjent med dimensjonene i internasjonal politikk. Men at krigen var over, forsto hun fullt ut.

Fremover skulle frykten erstattes med fremtidstro, entusiasme og samhold.

Det ble raskt klart at utfordringene i etterkrigstidens Norge ville kreve stor innsats, fra den enkelte så vel som fra politisk hold. Gjenreising av nedbrente byer i Finnmark og bolignød utgjorde akutte behov. Ressursene var knappe. Vareutvalget var begrenset, og folk stod foran ytterlige år med rasjonering av nødvendige varer som mat, sko og tekstiler. Mye av landets produksjon lå nede, og i et krigsherjet Europa hadde handelen kollapset. Samtidig var behovet for å handle til oss nødvendige varer som mat og innsatsvarer til industrien større enn noen gang.

Jeg misunner ikke mine forgjengere den formidable oppgaven de hadde - først Gunnar Jahn, deretter Erik Brofoss- når de skulle sette sammen de første etterkrigsbudsjettene. Behovene var store, men reservene små.

Behovet for å importere bidro til at Norge fikk alvorlige problemer på handelsbalansen. Begrensede dollarreserver ville etter hvert gjøre det umulig å betale for ønsket import. Uten evne til å gjøre opp for oss, ville det bli nødvendig å innføre begrensninger på importen.

Plansje 2: Marshallplanen

Foredrag for næringslivseminar på Kongsvinger 8.mai 2018 - plansje 2

For å avhjelpe den prekære situasjonen i Europa, tok USA initiativet til Marshallhjelpen – et hjelpeprogram i form av økonomisk støtte til å gjenreise Europa på ruinene fra krigen.

Marshallhjelpen gjorde det mulig å importere nok mat, innsatsvarer, kull og olje. Import som helt nødvendig for gjenreisningen og veksten i årene som fulgte.

Som mange kanskje vet var det knyttet vilkår til Marshallhjelpen. Landene som mottok hjelp, måtte blant annet åpne for mer handel med hverandre. Mer åpne markeder og mindre reguleringer skulle bidra til vekst og fjerne grobunn for misnøye og sosial uro. Et gjenoppbygget Europa ville også utgjøre en tyngre motvekt mot kommunismen.  Slik skulle Europa bli fredeligere.

I tillegg til det humanitære, lå det altså større politiske tanker bak Marshallhjelpen. Gjennom handel og internasjonalt samarbeid skulle en vellykket økonomisk utvikling i Europa føre til gjensidige gevinster, også for USA.

George Marshall i 1953 fikk Nobels fredspris for å ha tatt initiativet til Marshall­planen. I takketalen understreket han nettopp sammenhengen mellom fred og demokrati.

Og at ingen av delene kan vokse i en befolkning med sultne mager.

I tiårene som fulgte skulle to ideologiske fronter dele verden. Den kommunistiske og den vestlig-liberale skulle trekke den videre samfunnsutviklingen i svært ulik retning.

Jeg vokste opp med et delt Europa.

I øst isolerte landene seg i stor grad fra omverdenen. Dette skulle vise seg lite bærekraftig. Historien har felt sin knusende dom over den lukkede økonomiske politikken ført under den kommunistiske fane.

I vest rådet derimot tankegodset som lå bak Marshallhjelpen. Tanken om en verden der gjensidig avhengighet og forpliktelser skulle fungere som virkemidler i arbeidet for fred og økonomisk stabilitet. Dyrekjøpte erfaringer fra to verdenskriger og nedgangstidene i mellomkrigstiden hadde demonstrert hva innadvendt politikk og konflikt kunne lede til.

Historien måtte ikke gjentas.

Utviklingen skulle snus.

Plansje 3: Logoene til internasjonale organisasjoner

Foredrag for næringslivseminar på Kongsvinger 8.mai 2018 - plansje 3

Tankesettet la grunnlaget for en rekke internasjonale organisasjoner som har vært med å forme utviklingen i verden frem til i dag. De støttet oppunder internasjonal handel, bidro til et velfungerende valutasystem, fremmet finansiell stabilitet og hjalp land ut av økonomiske vanskeligheter. De økonomiske gevinstene som fulgte av dette, var ønskelige i seg selv. Men like viktig var den grunnleggende tanken om at økonomisk samhandel og velstandsvekst bygger fred og frihet.

Erfaringene med krig og konflikt stod også sentralt da forløperen til dagens EU, den europeiske kull- og stålunionen, ble dannet i 1951. Formålet var både politisk og økonomisk. Betydningen av et forent Vest-Europa hadde sin begrunnelse i et stadig spent forhold mellom Tyskland og Frankrike. Avhengighetsbånd mellom landene skulle fungere som en buffer mot en ny alvorlig konflikt i Europa.

Samtidig var den kalde krigen et faktum. Sovjetunionens enorme ressurser tilsa at Europa måtte forene krefter, også sivilt. Med felles fiende var det mulig for Tyskland og Frankrike å tjene som sentrum for samarbeidet, selv få år etter krigen. De politiske endringene skulle oppnås med økonomiske virkemidler. Nedbyggingen av handelsbarrierer skulle fremme økonomisk samhandling og skape gjensidig avhengighet – og slik slutte opp om de politiske målene.

Slik sett bygget EU på de samme ideer som hadde gitt støtet til annen institusjonsbygging i etterkrigstiden: å bygge fred gjennom tettere økonomisk samarbeid.

To verdenskriger har startet i Europa. Integrasjonsprosessen som har fulgt etter andre verdenskrig, har ført til gjennomgripende endringer.

EU har knyttet Europa sammen, politisk, økonomisk og sosialt. Sett under ett er EU i dag verdens nest største økonomi. Aller viktigst er likevel at ingen EU-land noensinne har gått til krig mot hverandre.

Den gjensidige avhengigheten som oppstår når land handler med hverandre, hviler på at dynamikken i økonomisk samhandel er så kraftfull:

Når konkurransen blir tøffere og vi får tilgang til større markeder – fordi vi handler med hverandre – omstiller vi økonomien i retning av virksomhet med høy produktivitet.

Og med handel og investeringer kan produksjon nettopp foregå der forholdene ligger best til rette. Uavhengig av nasjonale grenser.

Ny og mer effektiv teknologi blir utviklet og sprer seg.

Dette gir økt velstand og flere jobber

En konkurransedyktig og produktiv økonomi løfter både lønninger og avkastning på kapital.

I tillegg får folk flest og bedrifter tilgang til et større utvalg av varer og tjenester til lavere pris gjennom import.

Flere og flere land har valgt å delta i det internasjonale varebyttet. Det har gitt kraftig vekst i verdensøkonomien og løftet flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom.

Norge er blant de land i verden som mest avhengig av internasjonal samhandel og en stabil verden.

Plansje 4: De norske eksportnæringene historisk

Foredrag for næringslivseminar på Kongsvinger 8.mai 2018 - plansje 4

Det er nærmest utenkelig å forestille seg at alle de produkter vi daglig bruker i Norge, skulle vært produsert av oss selv. Eller at vi spiste all fisken selv. Verdien av ressursene våre – fisk, aluminium, olje og gass – ville vært veldig mye mindre hvis vi skulle bruke alt innenfor landets grenser.

Vi er blitt et rikt land fordi vi har kunnet selge først fisk og tømmer, så aluminium, og etter hvert også olje og gass.

Særlig har handelen med olje og gass gitt store velferdsgevinster. Vi har fått store inntekter, og vi har tatt godt vare på pengene. Mye er plassert i Statens pensjonsfond og investert i internasjonale kapitalmarkeder, slik at oljen og gassen skal bli til glede også for de som er unge i dag og de som ennå ikke er født. En god del har vi brukt til å bygge landet – til utdanning, samferdsel og tiltak som skaper vekst i norsk økonomi.

Verdiene på havbunnen og kunnskapen i oljevirksomheten vil være svært viktig for oss i mange tiår fremover. Men olje- og gassressursene er begrenset. Vi kan ikke basere oss på at oljesektoren vil fortsette å trekke aktiviteten i fastlandsøkonomien opp år etter år.

Derfor er det avgjørende at vi lykkes med å omstille norsk økonomi. At vi får flere ben å stå på. Vi har gode muligheter for å klare omstillingen.

Samtidig er det slik at - i en åpen verden - kommer uheldige hendelser oss nærmere. Og de kan ramme sterkere, raskere og på nye måter.

Det gjør det enda viktigere å forebygge og dempe virkningene av dramatiske og kanskje brå hendelser.

Det understreker betydningen av folkerett og internasjonalt samarbeid som styrker vår motstandskraft.

Og av at vi har et velutviklet velferdssamfunn som hjelper dem som rammes når omstillinger kommer.

Vi er et lite land med lang kyst og strategisk viktige ressurser. Det gjør oss sårbare. Forholdet til omverdenen definerer vår skjebne - både økonomisk og strategisk.

Tendenser til mer innadvendt politikk internasjonalt er ikke gode nyheter, verken for verdensøkonomien eller for Norge.

Flere land svarer nå på omstillingsutfordringene som følger av globalisering og teknologisk utvikling med å reise barrierer mot utenlandshandel og -investeringer.

Angrepene på den frie handelen gir grunn til alvorlig bekymring.

Dette har vært forsøkt tidligere. I mellomkrigstiden falt handelen markert som følge av at proteksjonistiske tiltak hadde drevet opp kostnadene ved å handle over grensene. Den økonomiske politikken bidro til en dyp økonomisk nedgangstid. Nød og økende sosial uro la grunnlag for utbruddet av andre verdenskrig.

Det er grunn til stor bekymring når oppslutningen om frihandel har avtar i mange land. I økonomiske nedgangstider er det lett å skylde på urettferdig internasjonal konkurranse når mange mister jobben. Å heve toll og andre barrierer mot handel demper konkurransen, men vil over tid lukke land ute av den internasjonale veksten som oppstår av at produksjon skjer der forholdene ligger best til rette. I en slik situasjon finnes det ingen vinnere. Alle taper.

Dersom oppslutningen om internasjonal samhandel forvitrer, er det også en fare for reversering av samarbeid som det har tatt årtier å bygge opp. Det er ikke bra for videre velstandsvekst, og det vil kunne øke konfliktnivået mellom land. Proteksjonisme og innadvendt politikk er ikke veien til fred..

Utfordringene økt proteksjonisme påstår å svare på, er samtidig høyst reelle. I flere land har den økonomiske veksten blitt skjevt fordelt. Naturlig nok er motstanden mot ytterligere globalisering stor blant grupper som mener å ha tapt på utviklingen. Mest dramatisk ser vi dette i USA der inntekten for den jevne amerikaner nesten har stått stille de siste tiårene.

Plansje 5: Medianinntekten i Norge og USA

Foredrag for næringslivseminar på Kongsvinger 8.mai 2018 - plansje 5

Slik er det ikke i Norge. Hos oss har de aller fleste fått ta del i de siste tiårenes velstandsvekst. Inntektsveksten har stort sett vært den samme både for de med lav og de med høy inntekt. I en internasjonal sammenligning er forskjellene små – økonomisk, sosialt og geografisk.

Vi har lykkes med å føre en politikk som gjør at gevinstene fordeles. Vi har hatt en tilpasningsdyktig økonomi. Folk arbeider i virksomhet med høy produktivitet. Lønnsnivået er tilsvarende.

Fremover må vi fortsette å føre en politikk som gjør at vi kan dra nytte av samhandel med utlandet. Vi må opprettholde vår evne til omstilling.

Det innebærer å

  • styrke utdanning og et arbeidsliv som stimulerer til å delta og videreutvikle sine evner
  • videreføre gode velferdsordninger
  • og sørge for at vi har et sikkerhetsnett som hjelper den enkelte å finne nytt arbeid dersom ledighet rammer.

Det innebærer også å skape gode rammebetingelser for næringslivet. For det er der veksten må komme og omstillingen skal skje.

Velfungerende og effektiv infrastruktur er viktig for dere her på Kongsvinger. Det forstår jeg, og det tar regjeringen på alvor. Og selv om jeg naturligvis ikke kan si noe om hva som kommer og ikke kommer når vi legger frem revidert nasjonal budsjett neste uke, så kan jeg love dere én ting:

Denne regjeringen skal fortsette å prioritere vekstfremmende tiltak. Enten det gjelder skatt, infrastruktur, regelverk eller internasjonalt samarbeid. For det er summen av alt som teller. Alt fra små forenklinger og bedre veier, til store handelsavtaler som sikrer oss avgjørende tilgang til verdensmarkedet.

Slik opprettholder vi små forskjeller og en stabil og solid økonomisk utvikling.

Det gir velferd og velstand.

Det styrker vårt forsvarsverk mot uro og kriser internasjonalt.

Det er ikke så mange igjen som har opplevd andre verdenskrig. Lærdommene må likevel bringes videre. At internasjonal samhandel bygger både fred og velstand er like relevant i dag som den gang. På frigjøringsdagen bør vi minne hverandre på denne lærdommen.

 

Takk for meg.

__________

Plansjene fra foredraget