Historisk arkiv

Ja, vi elsker de forblåste plassene!

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Norge består av over 400 kommuner. Men Norge består av flere tusen steder som innbyggerne er stolte over og glade i.

I kronikken "Æ elske den forblåste plassen her" den 10. oktober savner geograf Morten Mediå ved Nord Universitet tanker om menneskers tilknytning til steder i debatten om kommunesammenslåinger. Han skriver at "det er lett å avfeie folks sterke tilknytning til steder, kommuner og fylker som irrasjonelle følelser som politikere, storting og regjering ikke kan ta hensyn til".

Mediå setter fingeren på noe viktig. De aller fleste av oss er stolte over hjemstedet vårt. Enten det er en by, et tettsted eller landlige områder. Selv er jeg fra Moseidmoen, i bygda Vennesla. Det sies at du kan ta venndølen ut av Vennesla, men aldri Vennesla ut av venndølen. Selv mange år etter at jeg flyttet fra Vennesla, holder jeg på dialekten min, som venndøler flest.

De siste årene har vi hatt en kommunereform i landet. Et av målene har vært å få mindre kommuner til å slå seg sammen. Noen steder har det utløst usikkerhet blant innbyggerne. Hvorfor må vi slå oss sammen med nabokommunen? Er ikke mitt hjemsted bra nok?

I denne prosessen har kanskje skillet mellom steder og kommuner blitt litt for lite tydelig. Kommunereformen gjennomføres ikke for at vi skal slå sammen steder. Reformen skal slå sammen kommunenes organisasjoner. Slik at barnevernet får samlet ressursene sine. Slik at kommunene får et kraftfullt miljø som kan lage gode digitale løsninger for innbyggerne. Slik at kraften til å bidra med næringsutvikling og samfunnsplanlegging blir større.

Men selve stedene skal jo fortsatt bestå. La meg ta ett eksempel: Også på 1960-tallet ble det gjennomført en kommunereform i Norge. Skogn i daværende Nord-Trøndelag ble en del av Levanger kommune. Men stedet Skogn finnes jo fortsatt. Skogningene kaller seg fortsatt skogninger. Det er fortsatt barnehager, skoler og andre tjenestetilbud i Skogn selv om de er en del av Levanger kommune.

Ikke overraskende heiet jeg på dem som ønsket at Vennesla skulle slå seg sammen med nabokommunene, deriblant Kristiansand. Jeg fryktet ikke for venndølenes identitet. Vår identitet handler ikke om tilknytningen til herredshuset, eller administrative grenser. Vennesla er verken et lite sted eller en liten kommune i norsk målestokk, men vi er en mindre kommune i en tett sammenvevd byregion. Som del av Nye Kristiansand, kunne vi vært med på å bestemme hvordan byregionen vår skulle utvikle seg.

Politikerne i mindre kommuner som Kvalsund, Lardal og Jondal har vedtatt sammenslåing med nabokommuner fordi de er glade i hjemstedene sine, ikke fordi de vil legge dem ned. De vil ha sammenslåinger for å gjøre hjemstedene til enda bedre steder å bo. Stedene vil bestå og utvikle seg som del av en større kommune.

Det er kort tid siden kommunesammenslåingene ble vedtatt, og det vil ta noen år før man ser hvordan de nye kommunene utvikler seg. Jeg tror vi vil få se flere positive effekter fremover, men noen ser vi allerede.

I Svarstad i gamle Lardal kommune har sammenslåingen med Larvik gitt både jordmortilbud og utvidet servicetilbud på det gamle rådhuset. Et oppsving i boligmarkedet ble også forklart med kommunesammenslåingen.

I Nye Kristiansand er det allerede blitt grenseløs kulturskole. Ventelistene er blitt betydelig kortere i alle deler av kommunen og det er kommet ny pianoklasse i Søgne kommune. Det gir elevene i alle tre kommunene et bedre tilbud.

Fra 2020 får Norge 356 kommuner. Men fortsatt vil halvparten ha under 5000 innbyggere. Nå håper vi positive erfaringer fra små og store steder i de nye kommunene vil overbevise flere om at gode steder kan bli enda bedre når de blir del av en sterkere kommune. Det fortjener innbyggerne på alle de elskede, forblåste plassene.

Lenke til kronikken i Nationen.