SÅNN E' RE BARE!

..er Øystein Sundes svar på hvorfor det meste her i livet er som det er. Eller som man vil si i Brussel: c'est comme ca! Det kan til tider være fristende å svare på en slik måte når jeg gang på gang blir spurt: -&nbsp;Men Norge, hvorfor vil ikke dere være EU-medlem? Det skriver Torbjørn Jagland, som er månedens penn.<br />


Spørsmålet kommer ofte opp på mitt kontor når jeg tar imot kolleger fra fremmede land, ofte med EU-medlemskap som mål nummer én. De ber om norsk støtte og jo vi støtter dem gjerne, vi støtter utvidelsesprosessen og vi bidrar med penger, mange penger til de nye medlemslandene. Bare vi ikke må bli medlem selv. Hvordan kan dette ha seg?

Som seriøs politiker kan jeg, tross fristelsen, ikke nøye meg med et sånn e're bare, men må komme med en noe tyngre forklaring på resultatet av folkeavstemningene våre. Ingen kjenner det bedre enn man gjør i Brussel, nei-suppa er kokt på fisk og landsbruksvarer, og så litt sjølvråderett på toppen. Men idealismen da sa min franske motpart nylig, hva med l'idée européenne? Tja, nei, det er ikke så viktig hos oss, må jeg da si. Vi er liksom litt mer pragmatiske hos oss. Også har dere oljen, sa han så med dårlig skjult sarkasme, ispedd ørlite grann misunnelse, peut-être?

Men, er den europeiske idé i live fremdeles? Mange vil nok argumentere med at nei, den er for lengst druknet, ikke i den hjemlige nei-suppa, men i den grøten som lages her i Brussel. De som kjenner meg vet at jeg ikke tenker sånn. Jeg tror vel nettopp at det er på idéplanet at EU har sin store styrke og må bli enda sterkere, også på å omgjøre idé til politikk. Dette ble bekreftet i mine møter i Brussel nylig med bl.a Europaparlamentets president Josep Borrell, NATOs generalsekretær og min belgiske motpart. Den bærende idé er naturligvis et Europa som bidrar til fred og stabilitet, ikke mellom medlemslandene alene, men også langt utenfor EUs grenser. Jeg tenker i første rekke på Midtøsten og forholdet til den islamske verden.

Jeg er ikke i tvil om at EU må komme på banen i regionen, i mye større grad en det som hittil har vært tilfelle. Ledere i Midtøsten er skuffet over manglende europeisk kraft og engasjement.  Jeg tror at en varig løsning i regionen ikke finnes i en bilateral tilnærming, men i en bred dialog, en konferanse som inkluderer alle sentrale aktører i regionen, og hvor EU spiller en sentral rolle ved siden av USA. Slik jeg ser det er det en tragedie at den felles europeiske utenrikspolitikken brøt sammen før Irak-krigen, med den kunne vi ha fått en ny euro-atlantisk dynamikk med et mye større påvirkningspotensiale enn det vi ser i dag.
 
Jeg er ikke i tvil. EU må bli en enda sterkere, mer samkjørt utenrikspolitisk aktør. Vi burde være med å spille ballen i riktig retning, på banen - ikke fra tribunen. Sånn e're bare!