Tale på Maihaugkonferansen 2018

God morgen – det er en stor ære å få komme hit og åpne Maihaugkonferansen. Og det føles veldig riktig å være i et rom med så mange som jobber med integrering.

Etter denne vinteren og våren står det helt klart for meg: Dere gjør allerede en av Norges aller viktigste jobber. Og dere vil bare bli enda viktigere i årene som kommer.

Noen av dere har kanskje fått det med dere – for tiden er jeg ute på en såkalt integreringsturne. Jeg reiser Norge rundt for å lytte og samle innspill om godt integreringsarbeid – og møte folk som dere – som gjør det mulig.

Jeg har besøkt skoler og barnehager, arbeidsplasser og mottak, men også fotballbaner og frivillige organisasjoner.

Det er flere grunner til at jeg reiser rundt. Det viktigste er å møte folk. Høre hva dere har å si. Hva dere strever med. Hva dere synes fungerer godt, og hva vi sammen kan gjøre bedre.

Jeg samler erfaringer og kunnskap som skal legge grunnlaget for en god integreringsstrategi. Den skal være ferdig før året er omme. Og jeg er sikker på at det dere vil merke endringene.

Men jeg reiser også for å løfte frem de gode historiene. Senere i dag skal dere snakke om hvordan vi kan legge til rette for flere suksesshistorier. Her er vi helt på linje.

Vi skal ikke lukke øynene for utfordringene vi har. De er der. Vi vet hva som ikke fungerer. For mange med minoritetsbakgrunn har for dårlige norskkunnskaper, for lite kompetanse og står utenfor arbeidslivet. Jenter og gutter utsettes for negativ sosial kontroll.

Derfor må vi lykkes bedre i integreringspolitikken. Det er viktig for den enkelte, men også for oss som samfunn.

Men det er også nødvendig å fortelle om det som fungerer.

Jeg tror det blir enda viktigere å vise frem det som virker. For å vise hverandre at mye Tagår veldig bra. Men det er også en annen grunn.  Skal de som kommer til Norge føle seg som en del av samfunnet, er det viktig at de også ser andre som gjør det.  

Forbildene er mange.

For ikke så lenge siden var jeg på Kongsberg. Der traff jeg Cherif Ousman. Han kom til Norge som flyktning fra Togo i Vest-Afrika på 90-tallet. I dag leder han integreringsseksjonen i kommunen.

Etter han kom til Norge, merket han at språket kom i veien. Han ble fast bestemt på å lære og prate norsk - godt nok til å kunne jobbe i et hvilket som helst miljø. Da merket han fort at han måtte bruke språket -- for å lære det ordentlig.

Så da han fikk tilbud om jobb på et høyfjellshotell, takket han ja. Selv om han visste det kom til å bli vanskelig.

I begynnelsen ble det mye misforståelser. Han nikket ofte for å late som han forstod. En strategi flere av oss helt sikkert har brukt.

Men det gikk fremover. Han lærte språket og kodene. Et halvt år etter han ble ansatt, fikk han en ny kollega. En svensk servitør.

Charif ble satt til å lære henne opp.  

En av de første dagene kom hun til ham og spurte om hun kunne få bestikk til en av gjestene. Han manglet en "sked" .

Da måtte han gjøre seg litt streng. Og si til henne: På norsk heter det skjei.

Dere har kanskje fått med dere at integrering nå ligger under Kunnskapsdepartementet. Her hører det hjemme. Barnehage, skole, voksenopplæring og høyere utdanning – det er nøkkelen til å lykkes med integreringen.

Og nettopp på skolene og universitetene våre er det lett å se hvor bra det går i andregenerasjon. At integreringen virker.

Tallene er helt tydelige.

Flere barn med fluktbakgrunn går i barnehage nå enn før.  Det bra. For barnehage er viktig for språkutvikling. Derfor må vi vi jobbe hardt for å få de som ikke har startet til å komme til barnehagen.

Flere fullfører skolen nå enn før. Ta for eksempel fullføring av videregående. Ved siste måling var det nesten ingen forskjell mellom norskfødte med innvandrerforeldre og snittet for elever med norskfødte foreldre. Men for ungdom som har kort botid i Norge, ser vi en bekymringsfull høy andel frafall. Her er det åpenbart behov for en forsterket innsats.

Og på universitet og høyskoler er andelen med innvandrerforeldre faktisk høyere enn snittet i befolkningen.

Vi skal ikke slå oss til ro med bare å se på det store bildet. For det er nok av enkeltskjebner som trenger vår oppmerksomhet og hjelp. Det finnes utfordringer. Det vet dere, og det vet jeg.

For eksempel må vi bli enda flinkere til å bygge sterke lag rundt barn, unge og familier som sliter.  Dagens hjelpetjenester er for fragmentert og byråkratisk, med uklare ansvarsforhold.

Vi må sørge for en dør inn til den hjelpen man trenger, og et lag av tjenester som holder fast og holder sammen. Mange innvandrere mangler tillit til hjelpetjenestene, særlig barnevernet, tilliten må styrkes.

Men husk også at integrering ikke er enveis, det er toveis. Jeg besøkte fargespill i Bergen, et sted hvor unge møtes – synger og danser – og opptrer for andre. En som var der snakket om "da lave forventningers rasisme, og de høye forventningers mirakel". Hans poeng er at vi må ha forventninger til hverandre, vi må stille krav.

Det er å vise respekt.

Norske klasserom har aldri vært homogene. Mangfoldet blant norske elever i sosial, kulturell og religiøs bakgrunn har alltid vært stort, og det vil bare bli større.

Skal integreringen fungere, er det imidlertid helt nødvendig at skolen lykkes både med å gi utdannelse og dannelse. Lære elevene om demokrati, respekt for andres meninger, tro og verdien av kritiske spørsmål.

Heller ikke her skal vi skygge unna de vanskelige samtalene.

I dag er det 8. mai. Senere i dag skal jeg til Jørstadmoen og holde en tale over frigjøringen av Norge. Tenk hvor mye som har skjedd siden da.

Den gang, for snart 80 år siden, var vi okkupert. Våre besteforeldre levde under streng politisk kontroll.

Nå lever vi i et helt annet land. De fleste av oss tar for gitt at vi er fri til å tro hva vi vil. Til å mene hva vi vil. Til å si og tenke hva vi vil. Det er noe av det store og løfterike med dette landet. At denne friheten tilhører alle som bor her.

At den skal gjøre det.

Det er lett å se til fortiden og forstå hva som var rett og hva som var galt. Avstand skaper klarhet. Det er imidlertid underveis, midt i kaoset av hendelser, kampen om samfunnet vårt står.

Fremdeles er det viktig å snakke om frihet i Norge. Om frigjøring.

For eksempel har de skamløse jentene ført an i samtalen som tvang og negativ sosial kontroll. De har min fulle oppmerksomhet og støtte. Disse unge kvinnene og mennene er ikke de første som tar et oppgjør med tvangsekteskap, frihetsberøvelse eller press.

Vår felles oppgave er å sørge for at de som kommer etter dem ikke trenger å gjøre det samme. Enda en gang til.

Det betyr å støtte tiltak som Alnaskolen på Furuset. Da jeg besøkte dem, fikk jeg møte deltakere fra blant annet Fremtidens veiledere. Det er et prosjekt som retter seg spesielt mot ungdom som står i fare for å oppleve negativ sosial kontroll eller tvang.

På Furuset har de over 30 idretts- og ungdomsledere, og de har et svært aktivt miljø av jenter med minoritetsbakgrunn.

Og vi må støtte folk som David Martinez, en tidligere basketballspiller som i 2010 startet Møhlenpris Idrettslag i Bergen. Idrettslaget ble opprettet som inkluderingstiltak, i deler av Bergen med særlige levekårsutfordringer, og mange innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn.

David forteller at ungdommene han får med på fotballbanen kan stå i vanskelige situasjoner. At de opplever krysspress hjemmefra eller fra andre miljøer. Men gjennom idretten og samholdet der, får de oppleve noe annet. "Her bygger vi ledere for fremtiden", sier David.

Jeg tror han har rett.

Og ofte er det fritiden som avgjør. Det du fyller ettermiddagene med. For de offentlige kontorene stenger klokka fire. Da er det viktig at lokalsamfunnet holder åpent. At det finnes en fotballbane. En teatergruppe. Eller et middagsbord.

Integreringen fungerer best når de som skal bli integrert føler at noen trenger dem.

Da må vi lykkes med tidlig innsats i barnehage, vi må lykkes i skolen, og med språkopplæring. Vi må skape små og store fellesskap hvor alle kan bidra på en meningsfull måte.

Flere må komme i jobb. Vi skal forbedre introduksjonsordningen, gjøre den mer målrettet mot arbeid og gi bedre formell kvalifisering som ruster deltakerne for det ordinære arbeidslivet.

Det er litt som jeg hørte i Alta. Du kan godt lære om den norske modellen i de obligatoriske 50 timene med samfunnskunnskap. Men du forstår den først når du selv er en del av den.

Derfor må vi samarbeide med arbeidslivet for å gi flere et innpass. Få flere til å skjønne hvor mye innovasjonskraft som ligger i arbeidstakere med ulik bakgrunn, ulike perspektiver og ideer.

Vi trenger også en helthetlig gjennomgang og reform av hvordan mennesker med fluktbakgrunn i dag blir møtt ute i kommunene.

Jeg må være villige til å se systemet på nytt. Blant annet gjennom øynene til dem som i dag bruker det. I dag er det for store forskjeller mellom kommunene. Noen lykkes godt når det gjelder overgang fra introduksjonsprogram til arbeid, andre lykkes langt fra godt nok. Derfor vil jeg stille tydeligere forventninger til resultater og arbeidsrettede tiltak.

I Vinje hørte jeg om noe de kalte Kjerringråd. En møteplass hvor kvinner møtes hjemme hos hverandre. Der snakker de om barneoppdragelse, matpakkesmøring, skole-hjem-samarbeid, uskrevne regler og norske koder.

Phenecia Doepeoh, en av deltakerne, fortalte at noe av hemmeligheten var å våge å snakke om alt. I Vinje har nettopp åpenheten - også rundt utfordringene – ført til at flere ser verdien av at det lille samfunnet har åpnet seg for verden.

Blant annet har de utviklet noe de kaller Vinje-Ramadam, hvor innvandrermiljøet selv har funnet en balanse mellom de kulturelle og religiøse forventningene, og det å klare å delta på fotballtrening og jobb. 

Og nettopp det Phenecia sa om å våge, det tror jeg er et mål også for integreringspolitikken – og et mål for meg i arbeidet med å reformere den. Du må se mulighetene i folk, du må være tett på og stille tydelige krav. Og det er ingenting vi skal være redde for å snakke om.

Det er også en oppfordring til dere: kom med innspill, kom med tilbakemeldinger, la oss høre hva dere mener fungerer.

For vi er helt avhengig av deres hjelp for å gjennomføre integreringsløftet.

Til toppen