Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

KA-storkommunekonferanse

Sjekkes mot fremføring

Takk for at jeg fikk komme.

Det er et spennende, men også litt krevende tidspunkt å skulle si noen ord på.

Jeg vet jo godt hva dere gjerne skulle hørt mer om.

Vi er i sluttspurten av arbeidet med ny tro- og livssynsmelding og tilhørende lov.

Det er kanskje noen av dere som tenker "den har jeg hørt før". Det har vært en lang spurt.

For meg har det vært viktig å skynde meg sakte med denne saken. Det er noen krevende avveininger som skal gjøres, og få enkle svar.

Mitt mål er at når man om 50 og 100 år skal se tilbake på de beslutningene som blir fattet nå, vil man si at vi gjorde kloke valg som sto seg over tid.

Bestemmelsene om kirkens ordning skal ikke rokke ved sentrale forhold i Den norske kirke. Det innebærer blant annet at soknene er og blir den grunnleggende enheten og at de videreføres som selvstendige enheter som ikke kan løses fra Den norske kirke.

Hva så med eierskapet til Opplysningsvesenets fond? Og ikke minst kirkebyggene?

Mitt utgangspunkt er at verdiene i fondet tilhører kirken. De skal komme kirken til gode.

Så skal det gjøres mange politiske vurderinger når vi utformer de praktiske løsningene. Om hele fondet skulle tilfalle kirken vil kirken kunne ha stor nytte av verdiene.

Dersom flere milliarder kroner blir overført kirka, kan det samtidig bli stilt spørsmål ved det offentliges ansvar for fortsatt å finansiere folkekirka.

Vi må ha en løsning som skaper ro og langsiktig stabilitet for finansiering av Den norske kirke. 

Det har vært et langt løp og for min del en lang spurt. Men nå er det ikke lenge før sakene legges frem for stortinget. Målet er fortsatt å levere sakene til Stortinget før sommeren.

Oversendelsen til stortinget blir ikke bare starten på en ny fase i den formelle saksbehandlingen, det er også en ny fase i debatten.

Uansett hvilke løsninger vi lander på vil det bli en offentlig debatt der noen for fornøyde og andre ikke er det.

Jeg ser frem til den debatten.

Det blir åpenbart en debatt om saker som:

  • de konkrete løsningene for organiseringen av den norske kirke
  • forvaltningen av OVF
  • finansiering av tro og livssynssamfunn.

Det er viktige debatter.

Jeg håper også vi får benyttet anledningen til å få en god samfunnssamtale om noen overordnede spørsmål.

  • Om troens plass i samfunnet vårt.
  • Hvilken plass religion skal ha ikke bare rundt kjøkkenbordet og ved sengekanten, men i det offentlige rom.

Jeg opplever at det er et økende trykk på å privatisere tro, livssyn og religion.

Disse to typene debatt henger sammen.

For eksempel møter vi i debattene om finansieringsordning ofte spørsmål ved hvorfor vi i det hele tatt finansierer tro- og livssynssamfunn over skatteseddelen.

Vi må ikke se disse debattene som et problem. Tvert imot egentlig.

Det blir en god anledning for oss som samfunn til å samtale om troens plass på fellesarenaene.

Noe av det beste som står igjen etter Stålsettutvalget er begrepet "det livssynsåpne samfunn".

For meg er det et ideal, og jeg er overbevist om at en god offentlig debatt er den beste måten å skape oppslutning om ideen.

Et moment i diskusjonen som kommer blir åpenbart den norske kirkes rolle som folkekirke.

Mitt utgangspunkt er at den norske kirke har og skal ha en sentral rolle i samfunnet vårt.

Det har vært et skille mellom kirke og stat. Det er ikke det samme som et skille mellom kirke og folk.

Jeg vet det noen ganger trekkes opp en motsetning mellom livssynsåpenhet og den norske kirkes særstilling og dominerende rolle.  

For meg er det ingen slik motsetning.

Mange steder i landet finnes det knapt andre organiserte trossamfunn enn Den norske kirke, og det står ikke andre trossamfunn eller livssynssamfunn klare til å fylle tomrommet hvis kirka forsvinner fra små og store lokalsamfunn.

Jeg er mener heller ikke at det er noen motsetning mellom det å være et livssynsåpent og mangfoldig samfunn, og det å anerkjenne hvordan kristne verdier, kristen tro og kirken har formet Norge.

For et par uker siden hadde jeg en debatt med sosiolog Gunnar Aakvaag.

En dyktig sosiolog og samfunnsdebattant, men vi er uenig om noe ganske grunnleggende. 

Han reagerte på at jeg hadde sagt at kristendom er en hjørnesten som har satt sitt preg på dagens Norge.  Han skrev:

År null i det moderne Norge er 1814. Da innledet en liberal embetsmannselite et kollektivt norsk samfunnsprosjekt som gjennom 200 år har skapt det Norge vi i dag lever i,

og videre:

Dette prosjektets kjerne var frihetens demokratisering, og det i en egalitær norsk tapning: Individuell frihet skulle ikke være et eliteprivilegium, men tilgjengelig for alle.

Det er ikke vanskelig å være enig i at 1814 er et avgjørende år i norsk historie.

Det som er vanskelig for meg å forstå er det stor behovet mange har for å late som at disse ideene ikke kom fra et sted.

Vårt moderne samfunn har ikke oppstått i et vakuum.

Våre verdier, ideer og prinsipper kommer fra et sted.

Eidsvollsmennene bar med seg norsk historie, europeisk historie og kristen kulturarv. Om ikke lenge skal vi feire kristenrettens 1000-års jubileum.

Da kristendommen slo rot i Norge skjedde det gjennomgripende samfunnsendringer:

  • Selv de svakeste skulle ha et minimum av rettigheter.
  • Blodhevn ble forbudt.
  • Treller og datidens slaveri ble gradvis avviklet.
  • Innføring av tiende gjorde det mulig for kirken å ta seg av syke og fattige.

Vi fikk et lovverk som bygde på ideen om at hvert enkelt menneskes egenverdi.

En ide som fortsatt står sterkt i hele vårt samfunn, vårt lovverk og måten vi tenker på.

Jeg prøver på ingen måte å si at kristendom er det eneste som har formet det samfunnet vi lever i.

Men jeg kan ikke helt forstå behovet for å underkjenne at det har vært avgjørende.

Å erkjenne dette er ikke noen trussel mot trosfrihet og mangfold.

Tvert imot.

Selve ideen om hvert enkelt menneskes rett til å velge sin tro og utøve sin tro er for meg helt grunnleggende i det kristne menneskesynet.

Som representanter fra de største kommunene er det kanskje sånn at dere i større grad enn mange andre er en del av et mangfold av trossamfunn i deres lokalmiljø.

Mitt perspektiv er at vi skal glede oss over det mangfoldet.

Mye av samfunnsdebatten på feltet fremover kommer nok også til å ta utgangspunkt i andre trossamfunn enn den norske kirke, men likevel kunne få store konsekvenser for tro- og livssynspolitikken.

Det pågår blant annet en debatt om hva som skal til for at staten skal holde statsstøtten tilbake. Hva som blir sagt på aktiviteter for barn og unge, eller kjønnsbalansen i styrende organer blir nevnt.

Mitt utgangspunkt her er at jeg forventer at også trossamfunn forholder seg til norsk lov.

Det er en selvfølge.

Barn, unge og voksne som er del av et trossamfunn må også kunne forvente å ikke bli utsatt for negativ sosial kontroll, manipulasjon og frykt som virkemiddel for lydighet.

Det må også være en selvfølge.

Jeg mener samtidig vi skal være ytterst forsiktig med å regulere innholdet i trossamfunnenes aktiviteter og budskap med politiske virkemidler og straff.

Det er ikke fordi jeg er enig i alt som skjer, eller synes det er ok. Det handler om at det er grenser for hva politikken skal regulere.

Derfor kommer jeg også til å være forsiktig i disse debattene med å for ofte og for sterkt si hva jeg mener trossamfunn bør gjøre og ikke.

Det er viktig at vi ikke kommer i en situasjon der det hver gang det er en debatt om forhold i et trossamfunn skal være en masse politikere som skal avsi dom om dette er akseptabelt eller ikke. Spesielt i rollen som statsråd er det viktig å være forsiktig med dette.

Derfor vil dere nok se at jeg er aktiv i mange av debattene som kommer, men ikke i alle.

Jeg skulle gjerne fortalt mer om hva som kommer, men det håper jeg heller vi kan samtale om neste gang!
Så må jeg få ønske dere lykke til med konferansen.

Dere gjør et veldig viktig arbeid, og jeg gleder meg til å samarbeide videre.

Til toppen