Med Kina på startstreken

Forholdet til Kina er normalisert. Vi står likevel på startstreken i utviklingen av politisk kontakt og samarbeid.

Normaliseringen i 2016 var et viktig gjennombrudd etter flere år med tålmodig og strategisk diplomatisk arbeid. Vi har dermed fått et godt utgangspunkt. De gjenstående utfordringene og oppgavene bør ikke undervurderes. Det vil kreve innsats over tid å bygge opp igjen samarbeidet med Kina.

Vi står overfor globale og regionale utfordringer som krever at vi har mulighet for politisk dialog med alle de sentrale aktørene på arenaer av betydning for Norge. Som verdens nest største økonomi, global politisk aktør og fast medlem av FNs sikkerhetsråd er Kina en nøkkelspiller nesten uansett hvilket spørsmål man ønsker å drøfte.

For regjeringen var derfor gjenopprettelsen av vårt forhold til Kina en prioritet fra første dag. Det tillitsskapende arbeidet som førte til normalisering legger grunnlaget for det fremtidige samarbeidet. Det dreier seg om viktige spørsmål som global institusjonell arkitektur, miljø og klima, fred og forsoning, handel og økonomi samt internasjonale normer og verdier.

President Xi Jinpings tydelige budskap om frihandel og mot proteksjonisme i Davos nylig var viktig, og støtten til Paris-avtalen likeså. De er uttrykk for hvordan Kina tar ansvar for globalt samarbeid. Dette var viktige signaler med den usikkerheten som preger dagens internasjonale forhold og med det akutte behovet vi har for internasjonalt samarbeid på klimaområdet.

Selv om normaliseringen med Kina var et gjennombrudd, må vi ikke tro at jobben er gjort. Vi er på et startpunkt og ikke ved noen mållinje. Seks år er lang tid. Kina og Norge har endret seg mye i mellomtiden. Vi må i dialog med Kina arbeide målrettet for å fylle vårt forhold med konkret innhold og initiativer. Norge og Kina vil ha stor gjensidig nytte av et tettere samarbeid, men dette vil ikke komme av seg selv.

Arbeidet med å reetablere et bredest mulig forhold til Kina er startet. Nå er det opp til myndighetene, norske samfunnsaktører og norsk næringsliv å benytte seg av mulighetene som nå åpner seg. Samarbeidet må revitaliseres sektor for sektor og område for område. Dette betyr imidlertid ikke at vi starter på null. På viktige områder kan vi bygge videre på samarbeid som har pågått over tid: i konfliktområder som Sør-Sudan og Afghanistan, ansvarlig ressursforvaltning og inkluderende diplomati i Arktis, norsk deltagelse i den kinesiskledede asiatiske infrastrukturbanken, og fortsatt støtte til den kinesiske regjerings rådgivningsorgan for miljø- og utviklingsspørsmål, China Council.

Vi skal også legge forholdene til rette for et økt økonomisk samkvem. Vi ser store muligheter for norsk næringsliv nå som Kina satser mer på tjenesteytende næringer og innenlands forbruk. Mange norske aktører er godt posisjonert for å delta i Kinas store satsing på innovasjon og forskning.

Felleserklæringen mellom Norge og Kina fra desember i fjor stadfester normaliseringen og etablerer en ramme for et fremtidsrettet samarbeid. I bunnen ligger gjensidig respekt og våre respektive nasjonale interesser. Samtidig er det klare forskjeller mellom Norge og Kina i synspunkter og holdninger til flere spørsmål i møte med stormakters politikk og ambisjoner.

Som et lite land er vi avhengige av respekt for folkeretten og de globale rammeverkene for å sikre nasjonale interesser – sikring av egen sokkel og nasjonalt territorium, rammebetingelser for handel, fredsbevarende arbeid, og menneskerettigheter. Disse verdiene ligger fast som en viktig del av vår utenrikspolitikk og som et fundament i dialogen med andre land.

Felleserklæringen begrenser ikke vårt handlingsrom slik enkelte kritikere har hevdet. Det er en stående invitasjon til samtale og dialog. Det vil derfor være viktig å få på plass ordinære politiske konsultasjonsmekanismer, hvor vi kan ta opp alle saker av betydning for forholdet mellom våre land. Dette er ikke tiden for "megafon-diplomati", men for langsiktig og klok politisk dialog.

Norge har tradisjon for å søke dialog også når vi er uenige, det er da vi trenger det som mest. Årene uten politisk dialog med Kina er det utypiske for Norge og norsk utenrikspolitikk. At vi nå har funnet tilbake til normalen gir nye muligheter. Vi må være tålmodige, men disse mulighetene må benyttes og hegnes om.