Selvfølgelig ønsker vi en verden uten atomvåpen

Regjeringen har videreført arbeidet med de uakseptable humanitære konsekvensene av kjernevåpen. Vi vil derimot ikke støtte nye resolusjoner som tar til orde for å innlede forhandlinger om et forbud mot kjernevåpen, uten at landene som besitter slike våpen er med i prosessen. En slik støtte har aldri være norsk politikk, verken nå eller tidligere.

Nord-Koreas siste test av langdistanseraketter og kjernefysiske prøvesprengning viser dessverre hvor aktuelt spørsmålet om nedrustning og ikke-spredning er. Men Lennane skaper i sin kronikk et feilaktig inntrykk av at det har foregått et linjeskift i norsk nedrustningspolitikkpolitikk. Dagens norske nedrustning- og ikke-spredningspolitikk er en videreføring av tidligere regjeringers politikk.

At Lennane helst skulle sett Norge utenfor Nato er en ærlig sak, men som medlem av forsvarsalliansen står vi urokkelig ved våre allianseforpliktelser. Det er ikke aktuelt å starte en prosess som ensidig oppgir alliansens kjernevåpen. Norge ønsker, i likhet med våre allierte, en verden uten kjernevåpen. Men så lenge slike våpen finnes, skal Nato likevel beholde kapasiteten til kjernefysisk avskrekking. Regjeringen stiller seg fullt ut bak denne politikken, som også er forankret i alliansens strategiske konsept fra 2010.

Veien til avskaffelse av kjernevåpen vil ta tid, og vil kreve gjensidige og balanserte reduksjoner. Det finnes ingen snarveier til målet om en verden fri for kjernevåpen. Her må det arbeides konkret, langsiktig og langs flere spor.

Den nylige norske bistanden til gjennomføringen av den historiske atomavtalen med Iran er et konkret og godt eksempel på nedrustnings- og ikke-spredningsarbeid i praksis. Norge bidro i desember med å finansiere og transportere store mengder naturlig uran til Iran. Dermed kunne forpliktelsene i avtalen om å uttransporterte anriket uran overholdes. Gjennomføringen av Iran-avtalen vil være en seier for det internasjonale ikke-spredningsregimet, og for internasjonalt diplomati. Det at Norge ble bedt om å yte et bidrag i en kritisk fase av avtalen, er en anerkjennelse av Norge som en solid og troverdig partner på kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning internasjonalt.

Et annet eksempel på konstruktivt nedrustningsarbeid er innsatsen for verifikasjon av nedrustning. Å kunne kontrollere at nedrustningen faktisk finner sted er avgjørende for tilliten til internasjonale nedrustningsavtaler, noe som igjen er avgjørende for å kunne nå vårt endelige mål om en verden fri for kjernevåpen.

Begge disse konkrete eksemplene hopper Lennane elegant over i sin etterlysning av at Norge skal styrke sin innsats for nedrustning.