Klimaløsningen i Afrikas skog

Lukten av bål river i nesen og setter seg fast i klærne når jeg går over hogstfeltet på Bateke-platået utenfor Kinshasa.

Solen ligger lavt over det flate landskapet. Hogstmennene synger en arbeidssang. Skogen er ryddet. Tømmeret er lagt i hauger, dekket av våt jord og satt fyr på. Slik står de i to uker som rykende gjørmehauger og gjør trestokk til trekull.

I forrige uke besøkte jeg Den demokratiske republikken Kongo (DRK). Rundt 16% av befolkningen i har elektrisitet. Matlagingen, også i byene, skjer ved bruk av trekull. Det fører til store miljø- og helseproblemer. Men også selve trekullproduksjonen er en trussel mot skogen, om produksjonen ikke gjøres riktig. Feltet jeg besøkte på Bateke-platået var drevet bærekraftig. I tillegg forsøker bøndene i området å finne nye inntektskilder, som for eksempel honningproduksjon. Men dette er langt fra regelen i et av verdens største skogland.

En reise fra Norge til DRK er også en reise på FNs utviklingsindeks. Der Norge ligger på 1. plass, er DRK nummer 176. Når det gjelder skog er bildet omvendt. Norge er på 45. plass i mengde skog, mens DRK har verdens 6. største skogareal. Karbonet lagret i DRKs skoger tilsvarer om lag 1400 år med norske klimagassutslipp.

Dette illustrerer kjernen i regjeringens klima- og skogsatsing. Verdens skoger binder karbon og kan gi oss rundt 30% av den globale klimaløsningen de neste 15 årene. Samtidig er skogene i land som Indonesia, Brasil og DRK under press fordi en stadig voksende befolkning ønsker bedre liv og økte inntekter fra jord- og skogbruk. Slik blir klima og utvikling to sider av samme sak.

Norge har gjennom Central African Forest Initiative, CAFI, signert en avtale med DRK om et skogsamarbeid for perioden 2016-2020. Målet er at avskogingen i landet skal stabiliseres i 2030. Det er ingen enkel jobb. DRK har utfordringer med styresettet, korrupsjon er utbredt og forholdene for sivilsamfunnet er krevende. Forbedringer på disse områdene ligger inne i avtalen CAFI har signert med DRK. Det er 40 milepæler som må nås for at penger skal utbetales, og disse milepælene inkluderer bl.a. styresettforbedringer, arealplanlegging, avklaring av eiendomsrettigheter og styrking av urfolksrettigheter. En fattig og raskt voksende befolknings bruk av skogen til trekullproduksjon og svedjejordbruk kan kun håndteres gjennom en målrettet, nasjonal reforminnsats.

DRK er et mangfoldig land, i en vanskelig situasjon. FN-styrkene forsøker å stabilisere de østlige delene av landet. Omtrent en times flytur østover, i provinsen Mai-Ndombe, besøkte jeg en stor hogstkonsesjon. Hogstselskapet viste fram en avansert plukkhogst, per hektar skog høster de ikke inn mer enn 1-2 trær. Ifølge selskapet gjennomføres det omfattende økologisk kartlegging før de setter i gang motorsagene. Selskapet driver skoler og gir de ansatte et helsetilbud. Likevel er lønnsomheten krevende fordi bærekraftig produsert tømmer ikke gir bedre pris enn det som hugges ulovlig, samtidig som infrastrukturen og vanskelig næringslivsklima i DRK gjør driften dyr og vanskelig. I Mai-Ndombe drives også prosjekter som har til hensikt å gi lokalbefolkningen økte inntekter uten at det går utover skogen. Tradisjonelt har jordbruket ekspandert ved å rydde en åkerlapp i skogen og dyrke mais eller kassava. Når befolkningen øker, øker presset på skogen.

Selv om vi har en svært krevende oppgave foran oss, har vi ikke råd til å la være. Om ikke skogen i Sentral-Afrika reddes, blir det langt vanskeligere å begrense klimaendringene. Kanskje så vanskelig at målet i Parisavtalen blir umulig å oppnå. Derfor er det en god start at Norge, sammen med andre givere, FN, Verdensbanken, DRKs myndigheter, frivillige og næringsliv nå er igang med en storskala innsats for Kongobassengets skoger.