København-avtalen gir nye muligheter

Det er ikke hver dag verdens toppledere setter seg sammen rundt et bord og snekrer et politisk kompromiss. Klimaavtalen de kom fram til i København, er utilstrekkelig, men det er så langt verden er villig til å gå akkurat nå. Det finnes ingen ankeinstans, skriver miljø- og utviklingsminister Erik Solheim som er vår månedens penn i januar.

Klimatoppmøtet på Bella-senteret i København var en tankevekkende opplevelse for meg som miljø- og utviklingsminister. Det var store forventninger til møtet på forhånd, selv om de riktignok var blitt tonet noe ned utover høsten. Ingen ventet en juridisk bindende avtale, men Norge var ett av landene som trodde på en politisk bindende avtale med ambisiøse mål.

Etter ti dager i København hadde de formelle forhandlingene i FN-regi låst seg fullstendig fast. Jeg erfarte det selv da jeg sammen med Singapores miljøvernminister skulle forsøke å finne en løsning for utslippene fra internasjonal skipsfart og luftfart. Ingen var villig til å rokke ved sine posisjoner. Slik var det også i de andre gruppene som det danske formannskapet hadde nedsatt for å prøve å bringe prosessen et skritt videre under høynivådelen.

I denne situasjonen var det en lettelse at noen av verdens viktigste statsledere tok over, selv om det skjedde litt på siden av de formelle klimaforhandlingene og selv om ikke alle land var med. USAs president Barack Obama, Kinas statsminister Wen Jiabao og Indias statsminister Manmohan Singh representerer noen av de største og viktigste utslippsnasjonene i verden, ikke minst når man tenker på hvor utslippene må forventes å vokse. EU var representert blant annet ved Tysklands forbundskansler Angela Merkel, britenes statsminister Gordon Brown og statsminister Fredrik Reinfeldt fra det svenske formannskapet. Norge hadde også fått en plass, sammen med blant annet øystaten Maldivene.

Den siste natten med forhandlinger i København var en absurd opplevelse. Noen få land motsatte seg avtalen – ikke fordi de var uenige i innholdet, men fordi de protesterte mot prosessen. De brukte formalistiske argumenter, ikke politiske. Som følge av innbitt motstand fra blant andre Saudi-Arabia, Venezuela og Sudan var det ikke mulig å få et felles vedtak om dokumentet som statslederne hadde forhandlet fram.

I stedet for å kalle København-møtet en fiasko, vil jeg se på mulighetene. Alternativet var et fullstendig sammenbrudd. Det ville satt innsatsen for å bekjempe klimaendringer langt tilbake.

Det som først og fremst mangler i avtalen, er klare utslippsmål for industrilandene, et mål om at utslippene på jorda skal halveres innen 2050 og en erklæring om at avtalen skal bli juridisk forpliktende i 2010.

Det som er bra, er målet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke skal stige med mer enn 2 grader. Avtalen er et gjennombrudd for finansiering av klimatiltak i utviklingsland, med konkrete pengesummer. Innsatsen mot avskoging i u-land skal styrkes og de rike landene skal hjelpe de fattige landene med å tilpasse seg tørke, flom og andre konsekvenser av klimaendringene. Ikke minst er avtalen et vesentlig skritt mot å inkludere store utviklingsland som Kina, India og Brasil på en forpliktende måte.

Avtalen ble utformet av en representativ gruppe på 29 land der både de fattigste utviklingslandene og øystatene var representert.  Samtidig skal jeg ikke underslå at Kina og USA spilte hovedrollen og avgjorde resultatet. I beste fall kan avtalen gjøre det lettere for president Obama å få vedtatt sin klimalovgivning i kongressen, slik at USA kan forplikte seg sterkere ved neste korsvei. Det kan igjen gjøre det mulig for Kina å komme med flere innrømmelser.

EU har vært en drivkraft i klimaforhandlingene, men i København så vi anslaget til en ny økonomisk verdensorden der store utviklingsland som Kina, India og Brasil viste sin styrke. Jeg tror EU nå må ta en diskusjon om hvordan de kan utnytte sin maktposisjon i verden bedre.

Klimaforhandlingene må opp på politisk toppnivå hvis vi skal ha håp om framdrift. Samtidig vil jeg argumentere sterkt for å beholde FN som den viktigste arenaen for klimaforhandlingene. Det er ikke minst viktig for å ivareta interessene til små og fattige land. Det avgjørende er at det den mindre gruppen av statsledere kommer fram til, bringes inn igjen til de felles FN-møtene.

Veien videre fra København-møtet er i øyeblikket litt uoversiktlig, men vi har ingen tid å miste. Målet må være å få en juridisk forpliktende avtale under møtet i Mexico i desember.  Mexico har ett ben i utviklingslandene og ett i den industrialiserte verden, og har dermed gode forutsetninger for å gjenoppbygge tilliten mellom rike og fattige land. Det er helt nødvendig hvis vi skal ha håp om å nå fram til den forpliktende, ambisiøse klimaavtalen som verden trenger.