Innlegg, VG 31. januar

Konsekvensene av rekordhøy innvandring

Innvandringen til Norge det siste tiåret har vært rekordhøy. Siden desember 2015 har et utvalg ledet av Grete Brochmann jobbet for å legge frem en rapport om de langsiktige konsekvensene av høy innvandring. I morgen får vi resultatet.

Følg utvalgets overlevering på nett-tv onsdag fra kl 10:00

Norge fikk 31.000 asylsøkere i 2015, tre ganger så mange som i et normalår.

Om lag 65 millioner mennesker er på flukt i verden. I tillegg lever millioner av mennesker i fattigdom og elendighet verden over. Mange ønsker seg en bedre fremtid og drømmer om å reise til rikere land med lysere fremtidsutsikter. Afrika vil innen 2030 ha vokst med nesten 500 millioner flere mennesker. Flere barn vil vokse opp uten en lys fremtid. I mange land er det fravær av krig, men folket er ikke frie på grunn av fattigdom og fravær av demokratiske rettigheter som vi i Norge tar for gitt.

Vi er i folkevandringens tidsalder, og presset mot Europa vil etter alle solemerker fortsette å øke i styrke i årene som kommer. Verden har blitt like liten som en mobiltelefon.

Menneskesmuglernettverk tjener enorme summer fordi de med penger kan legge ut på lange og farefulle reiser i søken etter et bedre liv. At mange ønsker seg et bedre liv er fullt forståelig. Men trykket mot Europa og Norge er ikke bærekraftig. 

Det er i møtet med denne virkeligheten det er avgjørende at vi fører en innvandrings- og integreringsdebatt på felles faktagrunnlag.

Regjeringen bygger sin innvandrings- og integreringspolitikk på at alle som har lovlig opphold i Norge skal komme i jobb, bli skattebetalere, lære norsk og bli aktive samfunnsborgere. Vi skal ha klare forventninger til de som kommer til Norge og legge til rette for at integreringen går så bra som mulig.

De fleste er enige om at det er en grense for hvor mange flyktninger Norge kan ta imot. Den store tilstrømningen i 2015 skapte uro i befolkningen og alle partier minus SV og MDG ønsket innstramninger i asylpolitikken. Denne stemningen har avtatt ettersom regjeringen har bidratt til å få asyltilstrømmingen til Norge under kontroll. 

Ikke siden 1997 har det kommet så få asylsøkere til Norge som i 2016. Når vi bestemmer hvilken politikk som skal føres på et av de viktigste områdene for Norge i overskuelig fremtid, kan vi ikke føre den basert utelukkende på enkeltsaker og forholdene akkurat nå. 

Vi må tenke langsiktig. For meg handler dette om hvordan Norge vil se ut om ti, 20 eller 30 år frem i tid. Det vi gjør i dag vil ha konsekvenser langt frem i tid også for vår velferdsmodell som møysommelig er bygget opp over generasjoner.

Verden er mer usikker enn noen gang. En rekke områder i verden opplever konflikt, og det er lite som tyder på at verden blir roligere med det første. Regjeringen mener Norge skal ta vårt ansvar, både ved å ta imot reelle flyktninger gjennom FN og sørge for lavest mulig asyltilstrømning til Norge, slik at vi kan bidra mest mulig økonomisk i nærområdene til krig og konflikt der de mange oppholder seg som ikke har penger til å reise til Europa eller andre steder. 

I morgen skal jeg ta imot Brochmann II-utvalgets utredning på vegne av regjeringen. Skal vi sørge for en politikk som både er langsiktig og ivaretar det norske velferdssamfunnet er det avgjørende at vi styrer den basert på et felles faktagrunnlag. 

Brochmann-utvalgets utredning tror jeg vil bli viktig for denne politiske debatten. Tiden for å skyve problemstillinger og utfordringer under teppet er for lengst forbi. Nå kan vi bruke de fakta i Brochmann-utvalgets utredning til å ta diskusjonen videre. Utfordringene går ikke over fordi vi slutter å snakke om dem. 

Tvert i mot som vi har sett i Sverige kan dette være en svært farlig strategi.