Fattigdomsbekjempelse i et kvinneperspektiv

Kontaktkonferansen mellom sentrale myndigheter og det sivile samfunn 29.-30. januar 2014

Statssekretær Hans Brattskars innledning ved åpningen av Kontaktkonferansen mellom sentrale myndigheter og det sivile samfunn 29.-30. januar 2014.

Kjære forsamling,

La meg først og fremst få takke for invitasjonen til å si noen innledende ord til Kontaktkonferansen 2014!  For Utenriksdepartementet er Kontaktkonferansen et viktig bindeledd mellom myndighetene og det sivile samfunn.  Den er også viktig som premissleverandør for den norske delegasjonen som skal til Kvinnekommisjonens møte 10. til 21. mars.

Tema for årets kontaktkonferanse er «Fattigdomsbekjempelse i et kvinneperspektiv». Jeg vil begynne med å nevne noen forhold som kan illustrere mange kvinners liv i fattigdom og hvorfor det derfor er viktig å ha et kvinne- og kjønnsperspektiv i vår globale fattigdomsbekjempelse.  

  • I følge tall for 2010 fra UNICEF og Verdens Helseorganisasjon bruker jenter og kvinner 152 millioner timer daglig på et så banalt men viktig gjøremål som å hente vann.
  • To tredeler av verdens analfabeter er jenter og kvinner.
  • Dersom kvinnelige bønder hadde hatt samme tilgang til ressurser og innsatsfaktorer som menn kunne verdens matvareproduksjon ha økt så mye at antall mennesker rammet av sult kunne blitt redusert med mer enn 150 millioner.
  • 222 millioner kvinner mangler tilgang til moderne og effektive prevensjonsmidler.  Dette fører hvert år til mer enn 50 millioner uønskete graviditeter og over 20 millioner ikke planlagte fødsler.  Det foretas om lag 16 milllioner utrygge aborter årlig – som setter kvinners liv og helse i fare.
  • Vi vet at økonomiske kriser rammer fattige kvinner enda hardere enn menn. Kvinnelige ansatte i uformell sektor faller oftere utenfor arbeidslivet enn menn når krisene rammer. Bortfallet av selv beskjedne inntekter påvirker kvinners helse mer enn menns.
  • Dette er særlig alvorlig for gravide kvinner og nyfødte barn:  I følge  Overseas Development Institute (ODI) og Plan International betyr et prosentpoengs fall i brutto nasjonalprodukt at spebarnsdødeligheten øker med 7,4 pr 1000 for jenter mot 1,5 for gutter.
  • Listen med dystre eksempler kan dessverre gjøres mye lengre.

Tusenårsmålene:

Vi nærmer oss raskt 2015 og dermed målstreken for «Tusenårsmålene».  Disse ble, som kjent, satt av FNs medlemsland i år 2000 for å redusere fattigdommen i verden.  Svært mye positivt har skjedd siden år 2000. Flere viktige delmål er nådd og andre er godt innen rekkevidde. Samtidig er det klart at fleste målene ikke vil nås globalt. Krig og konflikt er en svært viktig årsak til at tusenårsmålene ikke blir nådd.

Noe av det mest oppmuntrende i bildet er, som statsråd Solveig Horne sa i sitt innlegg, at målet om å halvere ekstrem fattigdom regnes for nådd hele 5 år før tiden. Fra 1990 til 2010 ble andelen av befolkningen som lever for mindre enn 1,25 dollar per dag redusert fra 46 til 22 prosent.  Omregnet i antall mennesker betyr dette at 700 millioner færre mennesker lever i ekstrem fattigdom i 2010 sammenlignet med 1990.

Som dere vet er statsminister Erna Solberg en av med-lederne for Generalsekretær Ban Ki-Moons pådrivergruppe for Tusenårsmålene. Gruppen skal bidra til at det settes inn et ekstra trykk for å få fortgang i måloppnåelsen.  Det er viktig av svært mange grunner, og ikke minst fordi kvinner og jenter utgjør størsteparten av de som er blitt hengende etter.  Det viser at den fremgangen som tross alt har skjedd ikke har maktet å utjevne forskjellene mellom kvinner og menn i en fattigdomssammenheng.  Mange vil derfor hevde at fattigdom fortsatt i stor grad er feminisert.

Likestilling mellom kjønnene vil ikke uten videre komme som et resultat av en global fattigdomsbekjempelse. Vi må begynne i den andre enden og erkjenne at likestilling per se er en forutsetning for økonomisk og sosial vekst og utvikling. Blant annet derfor er likestilling mellom kjønnene en prioritet for regjeringen, også i vårt internasjonale samarbeid.

Likestillingens forankring.

Vi er opptatt av at kvinner og menn skal ha like rettigheter og like muligheter.  Kvinners rettigheter er en uatskillelig del av de universelle menneskerettighetene som nesten alle verdens land bekjenner seg til – om enn følger opp i varierende grad.  Dette er ikke relative rettigheter som kan svekkes eller overses på grunn av historie, kultur eller nedarvete tradisjoner.  Kvinners rettigheter er ikke gjenstand for forhandlinger.

Menneskerettighetene må være grunnlaget og rammeverket for jenter og kvinner. Et rammeverk må fylles med lover, regler og institusjoner.  Derfor er det viktig for regjeringen at vi i vårt internasjonale arbeid for kvinner og likestilling kopler dette til økt demokratisering og godt styresett. Tilgang til grunnleggende helsetjenester må være en demokratisk rett som alle nyter godt av. Deltakelse i det politiske, økonomiske og sosiale liv er også en rett som sikres best gjennom en demokratisk statsdannelse og demokratiske institusjoner. Styresettet må være åpent og gjennomsiktig. Vi skal ha nulltoleranse for korrupsjon – som rammer de svake langt verre enn de sterke. Kvinner må ha samme adgang som menn til det sivile samfunn og hele kjeden i verdiskapingen. 

Menneskerettigheter, demokrati og godt styresett kan lett bli fagre men tomme ord dersom man ikke har forutsetninger for å forstå innholdet i begrepene. Derfor vil utdanning være et av de høyest prioriterte satsningsområdene for denne regjeringen, også som en del av vår utviklingspolitikk og fattigdomsbekjempelse. Utdanning er kanskje den beste investeringen vi kan gjøre, ikke minst i jenter og kvinner.

Vi arbeider aktivt i FN systemet og i andre multilaterale organisasjoner for å fremme kvinners rettigheter og likestilling på det normative planet. Gjennom våre ambassader arbeider vi også med temaet på landnivå.  Men vi har kun lykkes dersom vi makter å omsette det normative til praktisk arbeid på bakken – til en innsats som gjør en forskjell for de som trenger det aller mest.  Dette er en formidabel oppgave som vi ikke klarer å løse alene.  Vi som myndigheter er derfor avhengige av et nært samarbeid med de frivillige organisasjonene og deres nettverk for å oppnå resultater.

Det er lange tradisjoner for dette nære samarbeidet og vi ser frem til fortsettelsen.

Jeg ønsker FOKUS og deltakerne lykke til med kontaktkonferansen og ser frem til å motta innspillene til Kvinnekommisjonen etter diskusjonene i dag og i morgen.

Takk for oppmerksomheten!