Innlegg på Kontaktkonferansen 2015

Røde Kors Konferansesenter, Oslo 3. februar 2015

- Utdanning er avgjørende for å nå mange ulike mål knyttet til likestilling. Det er selvsagt ikke ene og alene nøkkelen til en likestilt verden, men det åpner noen flere dører, sa statssekretær Hans Brattskar i sin tale ved Kontaktkonferansen 3. februar 2015 i Oslo.

Takk for invitasjonen til å delta på Kontaktkonferansen 2015! 1)

2015 må kunne sies å være et stort likestillingsår. Jubileet for handlingsplanen fra Beijing er det mest sentrale. Handlingsplanen er fremdeles høyst relevant for arbeidet med å fremme kvinners rettigheter og likestilling. De ambisiøse forpliktelsene er fortsatt ikke fullt ut realisert i noe land i verden. Jubileet er en god anledning til å se bakover og gjøre opp status og, ikke minst, til å se framover. Tre store prosesser i 2015

Først, vil jeg se litt framover. I 2015 er det tre store prosesser: arbeidet med de nye bærekraftsmålene, konferansen om Finansiering for Utvikling i Addis Abeba i juli og klimatoppmøtet i Paris til høsten.

La meg si litt om disse prosessene og hvordan kvinner og likestilling er relevant.

Den nye utviklingsagendaen og bærekraftsmålene som FN skal vedta i høst er en velkommen anledning til å sette trykk på utfordringer knyttet til den ufullendte agendaen for reell likestilling. Dette har vært en hovedsatsing for Norge i forhandlingene om post 2015 og vi har i en viss grad lyktes med å få inn ambisiøse delmål på likestilling i det forslag til målsett som nå foreligger. I tillegg til at vi har klart å få enighet om et eget mål om likestilling.

Alle delmålene som nå ligger inne kan sies å være oppfølging av forpliktelsene fra Beijing. Det betyr ikke at vi er helt fornøyd med resultatet. I de pågående sluttforhandlingene om post 2015 vil vi derfor benytte de muligheter som måtte by seg til ytterligere å styrke de foreliggende delmålene på likestilling samtidig som vi må passe på ikke å miste det vi har oppnådd. Mange likesinnede land og organisasjoner for kvinners rettigheter har rettet vår oppmerksomhet mot at det beste kan bli det godes fiende så her gjelder det å trå rett!

Vi må sikre at finansiering for utvikling støtter opp om bærekraftsmålene. Vi vet at kvinner deltakelse i økonomien er svært viktig. Det er anerkjent at kvinners adgang til lån, eiendom ol. har potensial til store utviklingsresultater. Viktige områder for kvinners deltakelse er lovgivning, adgang til utdannelse og et ikke-diskriminerende arbeidsmarked.

Den tredje store prosessen i år er klimatoppmøtet i Paris. De fattigste er mest sårbare for virkningene av klimaendringene – som tørke, flom, ekstremvær og redusert mat- og vannsikkerhet. Majoriteten av verdens fattige er kvinner. Men kvinner spiller samtidig en avgjørende rolle i tiltak for tilpasning og for å redusere klimagassutslipp. Norge støtter derfor tiltak for å styrke kjønnsperspektivet i klimaarbeidet nasjonalt og internasjonalt. Dette gjorde vi i arbeidsprogrammet for «kjønnssensitiv» klimapolitikk som nylig ble vedtatt under Klimakonvensjonen (Lima, desember). Det er også noe vi følger opp i forhandlingene som skal lede til en ny klimaavtale i Paris i desember.          

Så har jeg lyst til å reflektere litt rundt hva som har skjedd de 20 siste årene.

Nye temaer

For det første har vi fått opp en rekke nye temaer knyttet til likestilling på dagsordenen.

Vi kjenner det fra det nasjonale likestillingsarbeidet: Problemstillinger må løftes ut av det private og lukkede rom og over i det åpne og politiske lendet. Det gjorde vi i Norge med blant annet vold mot kvinner. Også internasjonalt og i FN er dette et sentralt virkemiddel. En rekke kvinne- og likestillingsspørsmål må hjelpes ut av skyggetilværelsen og diskuteres i politiske fora.

Et eksempel: For 20 år siden var det nærmest tabu å snakke om æresdrap i FN-møter. Det samme var tilfellet med kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap. I dag, derimot, diskuteres stadig flere temaer knyttet til likestilling åpent i internasjonale fora.

Et annet eksempel er gutters og menns betydning for arbeidet med likestilling. Det er vesentlig større anerkjennelse for betydningen av deres rolle i dag enn for bare 20 år siden.

Alt dette må vi se på som seire.

FNs sikkerhetsråd var et forum der kvinners deltakelse ikke sto på dagsordenen for 20 år siden. Kvinner som relevante aktører i freds- og sikkerhetsspørsmål fikk først den nødvendige anerkjennelse da FN‑resolusjon 1325 ble vedtatt i år 2000. Beskyttelse av kvinner i krig og konflikt, blant annet mot seksualisert vold, har fått økt oppmerksomhet, og i det norske forsvaret anerkjennes kjønnsperspektivet som høyst relevant. FNs resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet har bidratt til økt forståelse av og aksept for betydningen av kvinners deltakelse i fredsprosesser og fredsbygging.

I den forbindelse vil jeg gjerne nevne at regjeringen skal lansere en ny og ambisiøs handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet. Det skjer 16. februar på Litteraturhuset her i Oslo. Handlingsplanen skal bidra til å sikre et integrert kjønnsperspektiv på følgende områder: fredsprosesser og fredsforhandlinger, fredsbygging, internasjonale operasjoner og humanitær innsats. Bekjempelse av seksualisert vold skal inngå i alle de fire områdene. Den røde tråden i handlingsplanen er anerkjennelsen av at kvinner er aktører, ikke bare ofre i konflikt.

Det finnes mange spørsmål og problemstillinger jeg kunne trukket frem i dag. Oppsummeringsvis kan det sies at det har skjedd mye i det internasjonale likestillingsarbeidet. Det er viktig å bryte den første, og kanskje vanskeligste, barrieren, nemlig å diskutere spørsmål åpent. Så er det neste skrittet å lage god politikk og vedta internasjonale forpliktelser. Dette har Norge bidratt til, og det skal vi fortsette med. For vi gir oss selvfølgelig ikke der! Det er en lang vei fra diskusjon og resolusjoner om ulike temaer til samfunnsendring.

Det sivile samfunn har vært, og er stadig, en sentral drivkraft i likestillingsarbeidet, blant annet ved å sette nye temaer på dagsordenen. Samarbeid mellom myndigheter og sivilsamfunn er i så måte svært viktig, både her hjemme og i sør. Jeg vil gjerne understreke at vi setter stor pris på dialogen og samarbeidet vi har med dere for å fremme kvinners rettigheter.

Tverrgående

Et annet utviklingstrekk over de siste 20 år er at kvinne- og likestillingsspørsmål i større grad nå enn før vektlegges i alle større internasjonale prosesser. De drøftes ikke lenger bare på kvinnekonferanser. Dette er noe vi utrettelig arbeider for. Likestilling er et tverrgående tema som hører naturlig hjemme i de globale prosessene.

Likestilling er et tverrgående tema i regjeringens menneskerettighetsarbeid. I den nye meldingen til Stortinget om menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken er «muligheter for alle» selve kjernen i budskapet, det vil si likeverd og like muligheter, individets frihet og medbestemmelse. Her vil jeg trekke en parallell til det statsråd Solveig Horne så treffende sa om kvinner og medier: Hatefulle ytringer rettet mot kvinner er et demokratisk problem. Her blir sammenhengen mellom menneskerettigheter, likestilling og demokrati tydeliggjort.

Samtidig vil jeg understreke at menn har like stort ansvar som kvinner for å drive likestillingsarbeidet framover. Ikke minst gjelder det menn med makt. I Norge har vi erfart hvor viktig og bra likestilling er for både kvinner og menn.

Tverrgående satsing på likestilling følges opp fra regjeringens side med spisset innsats mot jenter og utdanning. Utdanning er avgjørende for å nå mange ulike mål knyttet til likestilling. Det er selvsagt ikke ene og alene nøkkelen til en likestilt verden, men det åpner noen flere dører. Med utdanning får jenter og kvinner større mulighet til å være aktører, til å delta i samfunnet. Men som vi dessverre har sett, velger enkelte krefter å benytte brutal vold for å hindre at dette skjer.

Utdanningssatsingen vil også bidra til å bekjempe barne- og tvangsekteskap, en annen vesentlig utfordring. Det er brudd på menneskerettighetene og manifesterer grov kjønnsdiskriminering. Barneekteskap hindrer utvikling, vekst og velstand. Fra norsk side støtter vi en rekke aktører som arbeidet for å bekjempe barne- og tvangsekteskap, inkludert Unicef, UNFPA og aktører fra sivilt samfunn. Vi ønsker å styrke ytterligere dette arbeidet i tiden som kommer.

Bekjempelse av kjønnslemlestelse er et annet område Regjeringen vil styrke ytterligere. I fjor lanserte vi en ny strategi for styrket internasjonal innsats mot kjønnslemlestelse av jenter (2014 – 2017). Målet er å bidra til at denne praksisen skal avskaffes innen en generasjon. Vi vil blant annet doble støtten til sivilt samfunn og internasjonale organisasjoner som arbeider mot FGM (fra NOK 25 millioner til 50 millioner f.o.m. i år). Vi vil også ha en mer helhetlig og integrert utviklingspolitikk gjennom innsats på FGM som følges opp også i sammenheng med andre områder som utdanning og menneskerettigheter.

Avslutning

FN er en global arena, en arena der politikk utformes. Når det gjelder menneskerettigheter, og kanskje spesielt kvinners rettigheter, kan det vi har oppnådd, ikke tas for gitt. Vi må dessverre kjempe de samme slagene om og om igjen, og litt for ofte dreier kampen seg om å hindre at tidligere vedtatte forpliktelser ikke svekkes. Dette er vanskelig arbeid, ikke minst når det gjelder rettighetsdimensjonen knyttet til seksuell og reproduktiv helse. Der har vi fortsatt en jobb å gjøre for å få internasjonal aksept for seksuelle rettigheter og for retten til abort. Motkreftene bruker argumenter knyttet til religion og kultur for å relativisere menneskerettighetene. Norge bruker mye krefter på å forsvare normative standarder, som handlingsplanen fra Beijing. Vi skal fortsette å være tydelige og verne om det som er oppnådd.

Beijing +20 er et jubileum der vi skal feire framgangen, samtidig som vi tar tak i utfordringene. Vi må fortsette å kjempe for å realisere visjonene og målene i handlingsplanen fra Beijing. Sammen er vi et sterkt lag. Lykke til med Kontaktkonferansen 2015!

*****

 1) Den årlige kontaktkonferansen er en forberedelse til FNs kvinnekommisjon. Konferansen er en viktig møteplass mellom aktører fra sivilt samfunn og norske myndigheter. Den arrangeres av Fokus Kvinner, Barne- og likestillingsdepartementet og Utenriksdepartementet.