Kontaktkonferansen 2019

Kjære alle sammen!

Velkommen til årets kontaktkonferanse.

Hvis dere ser dere rundt her i dag, vil dere kanskje se noen nye ansikter – i hvert fall i denne sammenhengen. Dette er den første kontaktkonferansen hvor instituttlederne er bredt representert. Særlig velkommen til dere!

Lykkeland

Jeg vet ikke hvor mange av dere som ser på NRK lenger, men i som ihuga Stavanger-patriot satt jeg så klart klistra til "Lykkeland".

Serien handler om min hjemby og beskriver endringene oljefunnet på slutten av 60-tallet førte med seg. "Lykkeland" tegner et fascinerende portrett av en sentral periode i moderne, norsk historie.

Men den forteller ikke bare om en tid som har vært. Serien sier også noe viktig om den tiden vi står foran.

For selv om norsk økonomi er sterk, arbeidsledigheten lav og oljefondet verdens største, så må vi også gjennom omstilling.

Det haster. Vi har sluttet oss til Paris-avtalen og FNs bærekraftmål. Det er avtaler og mål vi må holde.

På klimamøtet i Polen før jul ble verden enig om hvordan landene skal gjennomføre Parisavtalen. 1,5-graders rapporten fra FNs klimapanel viser hvor alvorlig situasjonen er.

Den raske teknologiske utviklingen vi står midt oppe i, fører til at produksjon av varer og tjenester her hjemme kan konkurrere med lavkostland. Brukt riktig kan det gi oss grønn næringsvirksomhet og flere kunnskapsbaserte arbeidsplasser over hele landet.

Det vi kan lære av "Lykkeland", er at det handler om å gripe mulighetene. Stavanger og etter hvert resten av landet tok de mulighetene oljen og gassen ga.

Nå vet vi at vi trenger nye næringer, nye bedrifter og nye løsninger. Igjen må vi gripe mulighetene.

Men skal vi klare å gjenta suksessen, er våre viktigste redskap forskning, utdanning og innovasjon. Det er overbygningen når vi møtes her i dag.

Grønt skifte

Årets ene tema er det grønne skiftet. Det angår alle sektorer og bør gjennomsyre hele forskningslandskapet.

Jeg mener universiteter, høyskoler og institutter skal være i front når det gjelder å kutte klimagassutslipp i egen virksomhet og lære kommende generasjoner at bærekraft er viktig uansett hvilket studium og hvilken jobb du velger.

Derfor er det bra at flere universiteter og høyskoler har utviklet egne bærekraftstrategier, og at en rekke universiteter gått sammen i en nasjonal komité for Agenda 2030.

For de beste miljøene hos dere, er også de som vet mest om klima- og miljøutfordringene. Derfor er det naturlig å vente seg en klar sammenheng mellom liv og lære på forskningsinstitusjonene.

Det vil helt klart monne en god del på klimaavtrykket til hele sektoren hvis bare Dag Rune Olsen lærer å bruke Skype – men det er dessverre ikke nok.

Det viktigste UH-sektoren kan gjøre med klima- og miljøavtrykket er å se på hvordan campusene deres påvirker omgivelsene sine.

Hvor energikrevende er et bygg? Hvilke energikilder benyttes? Hvilke transportbehov medfører det og så videre. Finnes det for eksempel en eneste god grunn til at det fortsatt skal være engangsplast på norske campuser?

Så må vi naturligvis huske at mesteparten av sektorens fremtidige bygg eksisterer allerede.

Dette betyr at dersom klima- og miljøavtrykket skal reduseres, må det i hovedsak skje gjennom riktig oppgradering og bedre bruk av det vi har.

Det er mange gode eksempler på at UH-sektoren jobber for å redusere klimaavtrykket sitt:

På Universitetet i Oslo er rehabiliterte Sophus Bugges blitt et miljøsertifisert bygg.

Campus Evenstad ved Høgskolen i Innlandet blir et pilotområde for et nyetablert forskningssenter for miljøvennlig energi, Zero Emission Neighbourhoods. Og administrasjonsbygget der er et nullutslippsbygg.

Og Universitetet i Bergen har forpliktet seg til å kutte CO2-utslippet med 40 prosent innen 2030 og skal være klimanøytralt innen 2050.

Men selv om vi vet at universiteter og høyskoler gjør en innsats for det grønne skiftet, vet vi ikke nok om hvordan UH-sektoren jobber med å overvåke og redusere sitt klima- og miljøavtrykk . Det gjør det også vanskelig å si noe om utviklingen.

Derfor kommer jeg til å ta initiativ til å skaffe mer kunnskap på dette feltet i nær fremtid, med mål om å utvikle nye indikatorer for å synligjøre og overvåke klima- og miljøavtrykket i sektoren.

Det vil gi oss et bedre grunnlag for å vurdere hvilke virkemidler vi har for å bidra til å få ned klimaavtrykket til universitetene og høyskolene ytterligere.

Og klimaavtrykket gjelder også studentboliger. Jeg vil at studentboligene skal bli enda grønnere.

For jeg har nettopp fått rapporten til en nasjonal arbeidsgruppe som har gjennomgått systemet vårt for å forvalte tilskudd til studentboligbygging. De har mange gode forslag – blant annet et par på miljø. Rapporten vil bli sendt på høring i nær fremtid.

Jeg kommer til å sende et ekstra forslag med på høringen når vi vurderer hvilke studentboligprosjekter som skal få tilskudd.  Jeg vil at alle studentboliger som bygges skal være grønne og at vi også skal legge miljøhensyn til grunn når vi bestemmer hvilke prosjekter som skal få støtte.

FoU i næringslivet

Det andre av dagens temaer er forskning og utvikling i næringslivet – som også er et stort satsingsområde i den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Målet vårt er å øke den totale forsknings- og utviklingsinnsatsen i Norge fra to til tre prosent av brutto nasjonalprodukt. Det er ikke noe staten kan gjøre på egenhånd – mesteparten av økningen må komme i privat sektor.

Men skal vi få mest mulig ut av potensialet, er vi avhengig av at akademia og næringslivet samarbeider godt. At de gode ideene fra akademia tilflyter næringslivet. At de viktige problemstillingene og utfordringene i næringslivet gjøres kjent for forskerne. Og ikke minst at næringslivet legger ned en større innsats for å forske selv.

Det finnes mange gode eksempler der ute som viser at det er mulig å få denne flyten til å fungere.

Litt senere skal dere få høre fra næringsminister Torbjørn Røe Isaksen. Nylig tildelte han klyngen Blue Legasea i Ålesund status som Norwegian Centre of Expertise.

Det er et knakende godt eksempel. Blue Legasea består av 42 partnere fra hele den marine verdikjeden: Fiskeriselskap, landbasert prosessindustri, teknologi- og utstyrsleverandører, Sintef og NOFIMA og NTNU.

Denne klyngen samler ressurser, erfaring og kunnskap fra alle deler av den marine verdikjeden, i tett samspill med maritim sektor. Dette gir et unikt utgangspunkt for å utvikle norsk fiskerinæring – og samtidig gjøre Norge til en foregangsnasjon innen bærekraftig verdiskaping basert på 100 prosent utnyttelse av marint råstoff.

Miljøet i Ålesund forsker blant annet på hvordan man kan fileterer norsk makrell til den standarden japanerne ønsker. Slik kan man eksportere ferdig filet og tilbakeføre arbeidsplasser til Norge. Men minst like viktig er restavfallet som da kan brukes til kosttilskudd. Det er potensielt mer verdifullt enn filetene.

Det er når forskning og forretningssans møtes at vi kan skape nye, bærekraftige næringer. Å bidra til bedre kobling mellom akademia og næringsliv blir ett av mine viktigste politiske prosjekter i tiden fremover.

Som nevnt er instituttene fra og med i år godt representert her på Kontaktkonferansen. Og dette temaet passer jo dem som hånd i hanske. Mange av dem har en nærhet til næringslivet som kanskje flere UH-miljøer kan lære av?

Én av de tingene vi prioriterer i langtidsplanen er nettopp å styrke basisbevilgningen til de teknisk-industrielle instituttene.
Bedrifter i nye næringer har kanskje et forskningsbehov, men ikke samme betalingsevne som det etablerte næringslivet. Da gjelder det å sette instituttene i en posisjon til å være en aktiv samarbeidspartner for det nye næringslivet. Slik kan vi gjøre de teknisk-industrielle instituttene til en motor i omstillingen.

Instituttene er her fordi vi vil bli bedre på å se hele forskningssystemet i sammenheng når vi utvikler politikken for den ene eller andre forskningsutførende sektoren.

Akkurat nå pågår det en gjennomgang av instituttpolitikken. Før jul kom en synteserapport fra Forskningsrådet med en del forslag til endringer for de basisfinansierte instituttene. Den inngår som en verdifull del av kunnskapsgrunnlaget for instituttgjennomgangen.

Men jeg har registrert at en liten del av rapporten har skapt en del bølger. Nemlig et forslag om at det minste antallet forskere et basisfinansiert institutt kan ha, skal løftes fra 20 til 40.

Dette størrelseskriteriet fungerer kanskje helt fint for institutter i Oslogryta eller én av de andre store byene.

Men instituttene leverer forskning og utredninger til næringslivet og offentlig sektor over hele landet. De er nyttige støttespillere for nærings- og arbeidslivet og viktige kompetansearbeidsplasser i distriktene.

Det er hva slags og hvor mye forskning som leveres som er det vesentlige, når instituttene skal vurderes. Et mål om 40 vitenskapelig ansatte er ikke i seg selv et godt kriterium å vurdere instituttene på. Derfor kommer jeg ikke til å ta et initiativ til å følge opp dette forslaget.

Mer relevante utdanninger

Så langt har jeg snakket mest om forskning. Studentene er morgendagens gründere, medarbeidere og ledere. Det er dagens studenter som skal løse morgendagens problemer. Det er de som må ta FNs bærekraftmål inn over seg. Det er de som skal gjennomføre det grønne skiftet.

Og det er vår jobb å legge best mulig til rette for dem.

I Kunnskapsdepartementet har vi startet arbeidet med to meldinger der et overordnet mål er å gjøre det studentene lærer mer relevant for nærings- og arbeidslivet.

Vi er nå helt i startfasen med en ny stortingsmelding om samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidslivet, arbeidssamhandlingsmeldingen kaller vi den. Der vil vi legge til rette for at studentene får bedre mulighet til å utdanne seg i takt med samfunnets og næringslivets behov.

Det er fem områder jeg mener meldingen særlig må gå inn på: 

1. Jeg er spesielt opptatt av at du etter endt utdanning skal oppleve det som helt naturlig å ville starte en virksomhet selv.
   På Universitet i Oslo har en student med en gründer i magen en haug med muligheter: Her er det lokallag av Start som gjennom workshops, konkurranser og foredrag skaper et innovasjonsmiljø blant studentene. Her er Insj UiO, et målrettet tilbud til studenter som har en forretningside de ønsker å realisere. Og her er Startuplab som tilbyr studenter deltidsjobb i oppstartsbedrifter, noe som er svært populært både for jobbtrening og innsikt i entreprenørprosessen. Blant mye annet.
   Det finnes liknende tilbud mange andre steder. Men jeg vil at alle breddeinstitusjoner må kunne tilby noe til fremtidens gründere.
2. Vi må utvikle arbeidsmarkedstilknytningen for de utdanningene som har svakest samarbeid med arbeidslivet i dag – som historie, sosiologi og andre typiske disiplinfag. Og vi må bidra til at arbeidslivet inviteres inn og ser seg tjent med et tett samarbeid. Jeg ønsker meg et gjensidig forpliktende samarbeid mellom utdanning og praksisfelt innenfor flere utdanninger.
3. Vi må tenke nytt om flere studieprogrammer og invitere arbeidslivet inn i utformingen av dem. Vi vet at studentene ønsker mer praksis, oppgaver og saker som er hentet direkte fra arbeidslivet og gjesteforskere fra næringslivet. At kontakten deres med arbeidslivet har betydning for gjennomføringen. Jo mer relevant arbeidserfaring kandidatene opparbeider før og under studietiden, jo kortere tid bruker de på å få en relevant jobb etter studiene.
4. Vi må få ut bedre informasjon til både studenter og bedrifter om hvilke muligheter som finnes for samarbeid og praksis. OsloMet er godt i gang med å utvikle Arbeidslivsportalen, som skal forenkle og forbedre samhandlingen med arbeidslivet om studentpraksis, studentoppgaver og rekruttering. Det blir et viktig skritt i arbeidet med å få de riktige systemene på plass som støtter opp under samarbeidet.
5. Vi må finne ut hva som kommer i veien for økt samarbeid med arbeidslivet om høyere utdanning. Er det hindringer som kan ryddes av veien? Rammevilkår, lover og regler som må endres?

Den andre stortingsmeldingen, om internasjonal studentmobilitet, har kommet seg litt lenger ut av startblokka. Hovedambisjonen med denne meldingen er å bidra til kulturendring. Både i universitets- og høyskolesektoren, slik at mobilitet i større grad blir en integrert del av alle norske studieprogrammer.

For verden blir mindre. Vi handler mer med andre land og det er viktigere enn noen gang at studentene kommer ut. Næringslivet sier selv at de trenger den kompetansen, men da må de også bli flinkere til å verdsette den. Og studentene får en unik opplevelse og kompetanse.

Følgende fem områder mener jeg at meldingen må gå spesielt inn på: 

1. Vi skal vurdere å innføre utenlandsopphold som en del av alle grader – med mulighet for å velge det bort. Kanskje det bare er slik vi kan gjøre utveksling til den nye normalen?
2. Internasjonal mobilitet, både for studenter og ansatte, må inngå som en fullt ut integrert del av det strategiske arbeidet for kvalitet og relevans i høyere utdanning. Det innebærer at dere må sørge for klart definert læringsutbytte ved utenlandsoppholdet. I dag viser Studiebarometeret at nettopp den faglig sammenhengen mellom utenlandsoppholdet og studieprogrammet hjemme er det som får lavest score. Dette må vi jobbe mer med.
3. Institusjonene må sørge for at studentene blir tatt godt imot når de reiser ut. Studentmobilitet som del av en grad skal være basert på institusjonelt samarbeid. Dette samarbeidet bør omfatte både forskning og utdanning. Så når dere inngår et samarbeid med et nytt universitet der ute, må dere jobbe både i forsknings- og utdanningssporet.
4. Regelverket vårt skal ikke være til hinder for økt studentmobilitet – mens finansieringsordningene skal stimulere til økt mobilitet.
   Her vil jeg vurdere alle deres forslag til hvordan vi kan gjøre dette bedre. For eksempel har flere foreslått at opphold under tre måneder også bør telle i finansieringssystemet. Da må vi vurdere det skikkelig.
5. Arbeids- og næringslivet må etterspørre og verdsette studenters internasjonale kompetanse. Mye tyder på at det ikke er slik i dag. 

Arbeidet med begge disse meldingene er avhengig av tett dialog med studentene, med universiteter og høyskoler og med både næringsliv og offentlig sektor. Derfor kjører vi helt åpne prosesser.

Til mobilitetsmeldingen har vi allerede fått inn skriftlige innspill, og mobilitet kommer til å bli et viktig tema på mine reiser denne våren. Vi skal også ha skriftlige innspill og innspillsmøter til arbeidslivsrelevansmeldingen.

*

Nå har jeg vært statsråd i ett år. Det markerte Khrono i forrige uke med rektorenes dom over mitt virke. Den saken leste jeg så klart med stor interesse. Det var jo ganske mange … interessante vurderinger der.

Og jeg synes at denne typen service må gå begge veier. Derfor vil jeg gjengjelde tjenesten. Her er mine rektorvurderinger etter ett år:

Nei, forresten.

Jeg tror jeg venter med å ta dem til i kveld ...

Men helt seriøst: Jeg opplever at det er stor takhøyde i denne sektoren. At vi kan være gjensidig konstruktive hva gjelder både forslag og kritikk. Jeg ser mange områder der vi kan forbedre oss politisk i årene som kommer. Men etter ett år i stolen ser jeg ser også at det er områder der dere kan bli bedre – helt uten at det kommer politiske virkemidler fra Kunnskapsdepartementet.

Dette er en hånd. Det er hånden til statssekretær Rebekka Borsch. Og dette er den viktigste delen av hånden akkurat nå. Ja, jeg har kommet til pekefinger-delen av talen.

Den akademiske friheten er en helt grunnleggende verdi i et demokratisk samfunn. Og det følger av den akademiske friheten at universitetene og høyskolene våre skal være autonome institusjoner. Regjeringen skal holde seg på en armlengdes avstand – og vel så det.

Jeg er opptatt av at universiteter og høyskoler skal ha autonomi. Dere har sikkert fått med dere at vi ikke kommer til å gå videre med foretaksmodellen. Så den legger vi bort. I mulighetsstudien pekes på andre og mer hensiktsmessige muligheter, for eksempel ved å gjøre justeringer eller endringer innenfor dagens system.

Det er fortsatt viktig for meg å styrke autonomien til universiteter og høyskoler. Jeg vil derfor vurdere de ulike alternativene nærmere og komme tilbake til hvordan de eventuelt bør følges opp.

Autonomi og faglig frihet fordrer naturligvis at dere tar ansvar. Og skal jeg heve pekefingeren litt her i dag, så må det være for å si at jeg synes dere ikke alltid tar det ansvaret på best mulig måte.

Særlig sett i lys av pengene ikke kommer til å bare renne inn i UH-sektoren i tiden fremover. Det går bra for Norge, og det er selvfølgelig fint. Men det betyr også tiden hvor vi kunne bruke ekstra penger til krisetiltak er forbi. Over statsbudsjettet bruker vi nå én prosent av BNP på forskning. Det er der vi skal ligge, og vi er ikke lenger i en oppbyggingsfase.  Derfor blir en viktig del av ansvaret deres å på hvordan dere bruker pengene – og bli enda flinkere til å omprioritere.

Ett eksempel er studieplasser. Jeg opplever ofte at det blir bedt om penger til nye studieplasser. Men alle utfordringer kan ikke løses på den måten. Det bør være mulig å gjøre endringer internt – og kunne stå i stormen hvis upopulære studier legges ned.

Og når vi først setter av penger til nye studieplasser, som vi gjorde med sykepleie i revidert nasjonalbudsjett – da må vi kunne regne med at de plassene faktisk blir opprettet også.

Et annet eksempel er budsjettøkninger. Hvis jeg skal kunne kjempe for dere i budsjettkonferanser, er det viktig å synliggjøre at dere trenger ressursene dere etterspør. Men et sånt resonnement får seg fort en knekk hvis dere har enorme beløp på bok ved årets slutt.

Et tredje eksempel er den høye bruken av midlertidige stillinger. Det har som vanlig vært flere oppslag i det siste som viser at det i sektoren er over 18 prosent som har midlertidige stillinger. Det er dobbelt så høyt normen i arbeidslivet generelt.

Den nye loven for statsansatte har virket i halvannet år nå. Det er ikke noen nye statlige satsinger eller tiltak som kommer nå for å få ned midlertidigheten. Det er et ansvar dere må ta selv.

Jeg nevnte Dag Rune tidligere og nå kommer han igjen. Og det er fordi  UiB har gjort noe med midlertidigheten. De har satt inn tiltak og fått resultater.  Så ta en prat med han i pausen her for han setter de aller fleste av dere i et dårlig lys. UiB var tidligere en versting på midlertidige stillinger. Men der har de gått fra nesten 19 prosent i 2016 til under 12 prosent i 2018. Går det i Bergen, så går det også alle andre steder.

*

Men når alt dette er sagt, så vil jeg si at vi har hatt et bra år bak oss, alle sammen. Det finnes det mange eksempler på. Og nå kommer det en skikkelig liste - det er bare å starte øverst på kartet:

Samisk høgskole fikk klarsignal til å starte opp sykepleierutdanning.

UiT – Norges arktiske universitet fylte 50 år.

Nord universitet gir nå gass for å bli enda bedre.

På NTNU kom Moser-teamet med et nytt gjennombrudd i forståelsen av hvordan hjernen oppfatter tid.

Molde hadde historisk gode søkertall i år.

Volda var den eneste institusjonen som hadde økt oppslutning under studentvalget.

Universitetet i Bergen fikk en ledende rolle i å oppfylle FNs bærekraftmål.

Vestlandet vant utdanningskvalitetsprisen for nettportalen ePraksis.no.

På NHH får  98,8 prosent av kandidatene relevant jobb.

I Stavanger har antallet kvinnelige professorer økt med ti prosentpoeng siden 2014.

Agder lykkes med sin satsing på kunstig intelligens.

OsloMet startet året med universitetsstatus.

Sørøst ble også universitet.

Innlandet leverte universitetssøknad rett før jul.

Universitetet i Oslo startet byggingen av det nye klimahuset på Tøyen.

Forskere på NMBU oppdaget et nytt antibiotikum

Arkitektur- og designhøgskolen har flest søkere per studieplass.

Kunsthøgskolen i Oslo har fått ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid. .

Norges idrettshøgskole er rangert som nummer 2 av 300 idrettshøyskoler i verden.

Norges musikkhøgskole feiret 40-årsjubileum for musikkterapiutdanning i Norge.

Høgskolen i Østfold fikk i oppdrag å finne ut om det er mulig å lage betong av materialer som allerede finnes på månen.

Det var alle de statlige universitetene og høyskolene. Så får jeg gå gjennom de private institusjonene og instituttene til neste år!

Lykkeland, del 2

Jeg har stor tro på at vi sammen skal gjøre 2019 og de kommende årene til en like stor suksess. At vi skal lykkes med forskningsdrevet innovasjon og skape nye, bærekraftige næringer i tiden fremover. Og at vi kan utvikle studieløp som kan forme morgendagens gründere.

For det er få land som har et bedre utgangspunkt enn oss. Vi har mange verdensledende forskningsmiljøer.

En høyt utdannet befolkning og dyktige fagarbeider. Et velfungerende demokrati og en sterk rettsstat. En økonomi de aller fleste kan misunne oss.

Gjennom å satse på kunnskap, kompetanse og forskning har vi muligheten til å fortsette å være et lykkeland.