Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Kransenedleggelse ved Partisanmonumentet

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen holdt tale og la ned en krans foran Partisanmonumentet ved Skytterhusfjellet onsdag 23. oktober 2019.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen legger ned krans ved Partisanmonumentet. Foto: FD

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære pårørende, kjære venner,

Tjenesten som partisan og radioagent i huler langs Finnmarks-kysten var noe av det hardeste nordmenn deltok i under andre verdenskrig.

Partisanene var sendt ut av sovjetisk etterretning for å rapportere om tyskernes bevegelser.

Først og fremst informasjon om skip som brakte forsyninger til Litza-fronten.

Men også om andre tyske troppebevegelser i Finnmark.

I likhet med alle andre radioagenter var de helt avhengige av store nettverk av sivile hjelpere.

Kvinner og menn som var villige til å ta den enorme risikoen det var å samle opplysninger for agentene.

Vanlig kvinner og menn – ofte med familie.

*

«Skutt blir den» innleder mange av nazistenes forordninger.

Dødsstraff var et av virkemidlene okkupasjonsmakten brukte for å kontrollere befolkningen.

Vi som har vokst opp i fred og frihet kan vanskelig begripe hvordan det var å drive motstandsarbeid.

Særlig her i Finnmark.

Ingen trær å gjemme seg blant.

Et ekstremt klima.

Små og transparente lokalsamfunn.

Flere ganger så mange fiendtlige soldater som lokalbefolkning.

Med en evig trussel om dødsstraff hengende over seg.

Likevel var det svært mange som gjorde motstand.

*

For elleve av partisanhjelperne tok livet slutt her på Skytterhusfjellet.

De ble ikke skutt – de ble hugget ned med spader.

I massegraven de selv hadde gravd ut.

Det er vanskelig å forstå den brutaliteten som avsluttet deres liv.

Som frarøvet familiene sine sønner, ektemenn og brødre.

*

Partisanene og deres hjelpere fikk ingen heder etter krigen.

Tvert imot – de ble mistenkeliggjort og overvåket.

De hemmelige sovjetiske tjenester forsøkte å presse flere av dem til fortsatt tjeneste.

Norske myndigheter overvåket, arresterte og avhørte flere av dem.

Krysspresset var stort.

Det ødela familier og lokalsamfunn.

Ikke før Kong Olav talte i Kiberg i 1983 fikk partisanene den anerkjennelsen de fortjente.

Med Kong Haralds tale i 1992 fikk de og deres familier også oppreisning.

Jeg vil på vegne av det offentlige Norge beklage den behandlingen partisanene og deres familier fikk etter andre verdenskrig. Det er en historie vi må lære av.

*

I dag legger vi ned krans for de elleve som mistet sine liv her utenfor Kirkenes.

Men kransen synliggjør også vår anerkjennelse og takk til alle partisanene og deres hjelpere, som var villige til å ofre alt for vår frihet.

Det er med ærbødighet og respekt jeg på regjeringens vegne legger ned denne kransen.

Til toppen