Aftenposten 28. desember 2016:

2017 ved et tros- og livssynspolitisk tidsskille

Avviklingen av det statlige kirkestyret handler selvsagt ikke om å si farvel til historie og tradisjoner.

Romjulen er ofte en tid for ettertanke og refleksjon om det som har vært og det som skal komme. Nyttårsaften markerer i år ikke bare overgangen til et nytt år, men også en avvikling av 500 år med statlig kirkestyre. Det er en god utvikling både for oss som samfunn og for kirken selv.

Inn i en ny tid

Så går vi inn i et nytt år og en ny tid. Vi går ikke tomhendt. Vi har med oss en arv som kanskje nettopp nå, i julen, blir mer synlig enn resten av året.

Julen bringer med seg tradisjoner og skikker som vi gjentar år etter år. Mange tenner adventslys eller feirer Lucia, pynter juletre med engel eller stjerne i toppen eller tar frem julekrybben. Kanskje er det lettere å være tydelig om kristen tro og tradisjon når det er jul enn ellers?

Tydelighet og toleranse

Vi som samfunn kunne tåle mer slik tydelighet ellers i året også – fra alle tros- og livssynstradisjoner. For toleranse er ikke det samme som utydelighet. Tvert om. Den som er tydelig og trygg i sin egen tro og tradisjon, kan med større raushet møte dem som tror annerledes med respekt og åpenhet.

Når vi nå lager et tydelig skille mellom staten og Den norske kirke, handler det selvsagt ikke om å si farvel til eller ta avstand fra historie og tradisjoner, hverken i julen eller ellers i året. Det er heller ikke folks forhold til kirken som skal endres, men statens forhold til kirken. Arven og historien blir med oss inn i en ny tid.

De færreste vil merke at statskirken forsvinner

Selv om det statlige kirkestyret avvikles, vil de færreste merke noe til dette i det daglige. Kirkens selvstendighet kommer som en naturlig konsekvens av 50 års reformarbeid som har gitt den stadig større selvstyre.

Noen vil oppleve tydelige endringer, særlige ansatte som får ny arbeidsgiver, og tillitsvalgte i Den norske kirke som får økt ansvar for økonomistyring og prioritering av oppgaver.

For kirkens medlemmer vil den fortsatt være et midtpunkt i sorg og glede og det vil fortsatt være prester i alle lokalsamfunn. Diakonalt arbeid og trosopplæring fortsetter som før.

Nye fellesskap

Jeg håper også at Den norske kirke – som det klart største tros- og livssynssamfunnet i Norge – også i fortsettelsen tar et særlig ansvar for dialog og samhandling mellom ulike tros- og livssynssamfunn. Og jeg har en positiv forventning til kirkens bidrag for å skape nye og utvidede fellesskap.

Vi ser i Norge i dag et større mangfold – både kulturelt, religiøst og verdimessig. Da utfordres vi til å tenke igjennom hvordan vi forvalter den arv og historie vi har med oss.

Gjennom møter med mennesker fra andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke får jeg også høre fortellinger om de utfordringene som statsreligionen har skapt for mennesker med en annen tro eller livssyn.

Majoriteten har et særlig ansvar for å reflektere kritisk over makt, undertrykkelse og urett i møte med minoriteter og annerledestenkende. Tro og livssyn er blitt brukt for å skape skiller mellom «oss» og «dem», «vi» og de «andre». Slike tenkemåter ødelegger for fellesskap og samhold. Den skaper distanse, underbygger fiendebilder og skaper skillelinjer som fører til utrygghet og frykt.

Statens viktigste oppgave

Jeg ønsker å legge til rette for en tros- og livssynspolitikk som motvirker denne type mekanismer. Jeg håper at vi i fellesskap skal finne frem til en slik politikk basert på det beste fra vår kristne og humanistiske kulturarv, og samtidig tar lærdom av feilgrep fra fortiden og hvordan staten og samfunnet behandlet de «andre».

Nettopp derfor var det viktig for meg å gi tilslutning til at det nå skal utarbeides en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk.

Statens viktigste oppgave på tros- og livssynsfeltet er å beskytte tros- og livssynsfriheten. Jeg tror at vi best gjør dette gjennom å være et samfunn der tro og livssyn har en plass i det offentlige rom. Kristen tro og tradisjon har hatt en tydelig plass i 1000 år, men jeg tror vi som samfunn blir mer robust av at alle tros- og livssynssamfunn har en naturlig plass i fellesskapet. Da kan vi sammen skape det livssynsåpne samfunn.

På Stovner og i Stjørdal

Jeg ønsker at staten skal ha en aktiv støttende tros- og livssynspolitikk som likebehandler alle. Det er ikke uten videre gitt hva dette innebærer når vi har tros- og livssynssamfunn av veldig ulik størrelse og med til dels svært ulike roller, oppgaver og innretninger av sin virksomhet. Dette er noe av det vi må snakke om både i arbeidet med en ny, helhetlig lov og en stortingsmelding.

Det er heller ikke sikkert at det livssynsåpne samfunn ser helt likt ut på Stovner og i Stjørdal. Jeg tror det er viktig at vi ikke bare bruker tid på å snakke om prinsipper, men med hverandre for å finne de gode, lokale løsningene på de spørsmål vi her snakker om og de nye utfordringene som et mer flerstemt samfunn stiller oss overfor.

Derfor er det mitt ønske at arbeidet med stortingsmeldingen om en helhetlig tros- og livssynspolitikk skal være en bred og åpen samtale slik at vi alle kan få mer kunnskap og ha eierskap til politikken på dette området. Jeg ser at spørsmål som berører tro og livssyn engasjerer og skaper debatt. Vi kan ha ulik tro, men felles verdier, men vi kan også ha lik tro, men ulike verdier.

Mitt nyttårsønske

Det er viktig å anerkjenne at mange av oss kan føle på en viss utrygghet i møte med 2017, kanskje særlig en uro for hvilke endringer som vil gjøre seg gjeldende i internasjonal politikk.

Men også her hjemme har det vært mange debatter hvor retorikken synes uforsonlig og hard. Denne retorikken bidrar til hat mot mennesker og grupper som tenker og ser verden annerledes enn det vi selv gjør. Jeg mener derfor at vi nettopp nå må gjøre et poeng av å lete etter det som forener oss og det vi har til felles.

Før jeg avslutter har jeg et nyttårsønske å komme med: Jeg ønsker, og tror, at vi kan finne måter å snakke sammen på som lar oss erkjenne at vi som mennesker ofte er ganske like og har de samme behovene på tvers av tro og livssyn. Da kan vi sammen bygge det livssynsåpne samfunn der alle, uansett livssyn eller tro føler trygghet og tilhørighet.