Stortingsmeldingen om kommersiell allmennkringkasting

Allmennkringkasting for en ny tid

«Informere, opplyse og underholde». Det var allmennkringkastingens tre hovedoppdrag da den ble født i Storbritannia på 1920-tallet.

I morgen legger regjeringen fram stortingsmeldingen om kommersiell allmennkringkasting. Endringene vi foreslår vil være med på å bevare det norske mediemangfoldet.

«Informere, opplyse og underholde». Det var allmennkringkastingens tre hovedoppdrag da den ble født i Storbritannia på 1920-tallet. Allmennkringkastingen i Norge ble bygd over samme lest. Og 1. september 1992 fikk disse verdiene et nytt innhold i Norge. Konsesjonen til en kommersiell allmennkringkaster ble en milepæl for norsk mediemangfold. Norge fikk nye og flere stemmer og nye og flere inntrykk. I tillegg fikk vi sikret et tilbud som ble produsert og sendt utenfor Oslo. Med denne endringen ble Norge en kulturelt rikere og smartere nasjon.

Gjennom disse 25 årene har staten brukt ulike virkemidler for å sikre en kommersiell allmennkringkaster. Først ga vi TV 2 i praksis en enerett på reklamefinansierte riksdekkende tv-sendinger. Så ga vi TV 2 formidlingsplikt i kabelnettet på markedsmessige vilkår. Nå er imidlertid verdien av formidlingsplikten lavere enn før. Derfor oppgraderer regjeringen med denne meldingen statens bidrag for at Norge fortsatt skal ha to allmennkringkastere på tv.

For det er det fortsatt tunge argumenter for at Norge skal ha en kommersiell allmennkringkaster. Kanskje er det viktigere enn noen gang. Og argumentene er både demokratiske og kulturpolitiske.

For det første er regjeringen opptatt av å opprettholde mediemangfoldet. Vi skal sikre en åpen og opplyst offentlig samtale. Vi skal gi borgerne gode ytringsvilkår. Å bidra til kommersiell allmennkringkasting er en viktig del av dette.

Vi trenger en slik kringkaster selv om vi har tilgang til en verden av medietilbud. Det er nemlig ikke sikkert om markedet vil tilby allmennkringkastingsinnhold i en riksdekkende kommersiell tv-kanal, langt mindre med lokalisering utenfor Oslo.

For det andre skal vi sikre en reell konkurrent til NRK. Det er svært viktig. I dag utfyller NRK og TV 2 hverandre på gode måter. Den ene får den andre til å strekke seg og levere bedre. Ikke minst sikrer disse kringkasterne sammen innhold og meningsproduksjon av høy kvalitet i et lite språkområde.

For det tredje er det viktig for det norske mediemangfoldet at vi har en aktør som sørger for nyhetsproduksjon utenfor Oslo.

Regjeringen ønsker å fortsette å legge til rette for en kommersiell allmennkringkaster med tilhold utenfor Oslo. Staten skal fortsatt stille krav til en slik aktør. Hovedkontor og sentral nyhetsredaksjon skal ligge utenfor Oslo. Kringkasteren skal ha daglige nyhetssendinger med base i den sentrale redaksjonen. Den skal vise norskspråklige programmer for barn og unge, og den skal formidle norsk film- og tv-drama.

Begge målformer skal brukes, og 50 prosent av innholdet skal være norsk. Dessuten er det viktig at det tilbys programmer for både brede og smale grupper og at programmene har bredde i både tematikk og sjangre.

Disse kravene gir merkostnader, og de skal staten kompensere. Dette er dreier seg om statlig støtte til en kommersiell aktør, og den er begrenset. Derfor er det naturlig å anta at aktøren primært har kommersielle inntekter.

Regjeringen vil begrense avtalens omfang til fem år, for dette skal være et midlertidig tiltak i påvente av en helhetlig vurdering av fremtidens mediepolitikk. Det er nødvendig å se kommersiell allmennkringkasting i sammenheng med resten av Mediemangfoldsutvalgets utredning. Men regjeringen respekterer at Stortinget ønsker fortgang i denne prosessen, og legger derfor fram denne delen av politikken nå.

En annen grunn til at avtalen ikke bør ha for lang varighet, er at tv-mediet og mediebransjen generelt er i så stor endring. Lineær tv er fortsatt utbredt i Norge, mens særlig unge ser tv på andre måter. Derfor stiller vi krav om både lineær og ikke-lineær distribusjon. Det er likevel sannsynlig at lineær har en helt annen posisjon i markedet om fem år. I en slik situasjon kan statlig støtte kan ha en konserverende virkning, noe mediemangfoldsutvalget har påpekt. Når avtalen løper ut, må den derfor evalueres grundig i lys av utvalgets vurderinger.

Vi skal igjennom flere milepæler før ordningen kan iverksettes. Først skal Stortinget behandle meldingen. Så skal vi kunngjøre en avtale. Deretter må vi gi tilstrekkelig tid for interesserte aktører til å utforme et tilbud. Så vil avtalen bli tildelt den søknaden som svarer best på kravene, og denne aktøren må få tid til å sette opp virksomheten sin. Vi legger derfor til grunn at det ikke vil være forsvarlig å iverksette ordningen før 2018.

Vi har mye viktig mediepolitisk arbeid foran oss. Mediemangfoldsutvalget skal levere resten av utredningen sin i mars neste år. Først da vil vi kunne se helhetlig på dette arbeidet. Det er et avgjørende prinsipp når regjeringen nå skal jobbe videre for en moderne og velfungerende mediestøtte.