Hva er alternativene?

Kronikk i Dagsavisen, 26. mai 2015

EØS: Samarbeid med EU er ingen smørbrødliste man kan bestille fra, skriver statsråd Vidar Helgesen i denne kronikken.

Norge samarbeider med EU og EUs medlemsland fordi vi deler et felles verdigrunnlag og fordi vi trenger felles løsninger på felles utfordringer. Det vil regjeringen fortsette med, fordi det er i vår nasjonale interesse.

For tiden går en viss debatt, blant annet i Dagsavisens spalter, om norsk utmeldelse av EØS. Den debatten preges av mange feil og misforståelser, men la det ligge. Det som i mindre grad preger debatten, er hva som ville være alternativet til EØS. Det spørsmålet trenger mer oppmerksomhet.

I en utredning fra 2012 som Nei til EU tok initiativet til, listes det opp hele åtte alternativer til dagens EØS-avtale. I den senere tids debatt har noen trukket fram vår handelsavtale av 1973, som et mulig grunnlag for vår tilknytning. Alternativt en noe utvidet avtale mer eller mindre lik det fragmenterte avtaleverket Sveits i dag har med EU, eller den avtalen EU har med Sør-Korea. Felles for disse er at de har det multilaterale regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i bunnen og så kombinerer dette med varierende grad av tillegg, avhengig av hva man blir enige om i forhandlinger.

Jeg ser nå at det er stor tro i tidligere WTO-skeptiske kretser på at WTO-regelverket skal dekke det vi trenger. Men en slik tilknytningsform vil ikke sikre norsk næringsliv likeverdig markedsadgang til det europeiske markedet.

En handelsavtale ivaretar i stor grad markedsadgangen når det gjelder toll på industrivarer. Toll er imidlertid ikke hovedutfordringen i dag, men forskjeller i regelverk som legger rammebetingelsene for næringslivet. Disse rydder EØS-avtalen av veien gjennom å ha like regler, gjensidig aksept av testresultater og, ikke minst: institusjoner som sikrer lik praktisering. En handelsavtale gjør ikke det. Resultatet av en handelsavtale vil derfor bli økte kostnader for eksportørene og svakere norsk konkurransekraft.

Selv om vi for eksempel skulle kopiere EUs veterinærlovgivning, vil ikke fisken vår lenger være berettiget til å slippe inn i EU uten tids- og kostnadskrevende grensekontroll. For en ferskvare som fisk vil slik usikkerhet være ødeleggende: idag går 170 vogntog med sjømat hver dag inn til EU.

Verken WTO eller en frihandelsavtale dekker fri bevegelse av personer. Det gjør EØS-avtalen. Den gir oss alle rettigheter, som arbeidstaker, student, pensjonist og turist - i tillegg til å gi norsk næringsliv verdifull arbeidskraft.

Norge har i dag sterkt voksende aktivitet innenfor skipsfart, reiseliv, konsulenttjenester, finansielle tjenester og ikke minst telekommunikasjon. Dette er viktige fremtidsnæringer for Norge, men de dekkes ikke av vår handelsavtale med EU. Norge ville i EU bli behandlet som et hvilket som helst tredjeland. Norske skips mulighet til å drive frakt internt i EU kunne bli begrenset. På luftfartsområdet vil vi uten EØS ikke ha noen rettigheter, verken for SAS eller Norwegian.

Verken WTO eller vår handelsavtale omfatter investeringer eller etableringer på vareområdet. Det vil si at en norsk bedrift som ønsker å etablere seg i EU for å sikre sin markedsadgang hvis EØS faller bort, ikke kan påberope seg noen rettigheter i så måte, hverken i WTO eller i vår handelsavtale.

Sveits-modellen og EUs handelsavtale med Korea blir trukket fram som eksempler på hvordan vi kan forhandle fram en modernisert utgave av vår nåværende handelsavtale og således bøte på noen av manglene nevnt over. Dette kan gi større grad av fleksibilitet, ved at vi kan velge bort uønskede samarbeidsområder, hevdes det.

Men samarbeid med EU er ingen smørbrødliste man kan bestille fra. Sveits hadde opprinnelig 15 områder hvor de ønsket bilaterale avtaler. Av disse har de nå, 23 år senere, fått til avtaler for omtrent halvparten av områdene. Disse avtalene tok det tolv år å forhandle. I tillegg har de måttet godta avtaler på områder de ikke ønsket et samarbeid på, men hvor EU ønsket en avtale.

For eksempel ble Sveits' ønske om medvirkning i EUs forskningssamarbeid koblet til en avtale om transportrettigheter for EU i Sveits. Etter folkeavstemningen i Sveits, som gav flertall for å innføre kvoter for arbeidsinnvandrere fra EU, har landet ikke lenger adgang til deler av EUs forskningssamarbeid og utdanningssamarbeid.

Samarbeid er å gi og ta, man kan ikke bare velge fra øverste hylle.

Det skal også legges til at lite har skjedd i Sveits' avtaleverk med EU siden 2004. EU har gjort det meget klart at den sveitsiske løsningen som modell ikke lenger er aktuell, og understreket overfor Sveits at en videre utvikling av samarbeidet må innebære institusjonelle reformer som til forveksling likner det som er innenfor EØS i dag.

EØS-avtalen ble fremforhandlet i en periode der Efta var betydelig større og EU betydelig mindre. Nå er balansen forrykket i vår disfavør. Faktum er at EØS, i fravær av en tettere tilknytning til EU, er den avtalen som best sikrer Norge økonomisk. Alt annet blir ønsketenkning uten rot i virkeligheten.

Det å skru tiden tilbake til 1980-årene, før EØS-avtalen trådte i kraft, er ingen god vei inn i fremtiden.