Historisk arkiv

Kulturbasert næringsutvikling

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Kultur- og kirkedepartementet

Innlegg til Landstinget til Landssamanslutninga for nynorskkommunar (LNK) Rauland Vinje 27.april 2005

Statssekretær Yngve Slettholm

Kulturbasert næringsutvikling


Innlegg til Landstinget til Landssamanslutninga for nynorskkommunar (LNK) Rauland Vinje 27.april 2005

Takk for invitasjonen om å komme hit til Rauland for å presentere stortingsmeldingen om kultur og næring. Dette er en god anledning til å legge fram hovedinnholdet i meldingen for et større utvalg av norske kommuner.

”Ingen ting er så gale at det ikkje er godt for noko” skal ifølge programmet være tittelen på innlegget mitt i dag. Jeg må få presisere at dette ikke er en tittel jeg har valgt selv, men en tittel som arrangøren har bestemt – og det lenge før stortingsmeldingen om kultur og næring ble lagt fram!

Det kan i denne sammenheng være grunn til å understreke at feltet kultur og næring er et svært omfattende felt som krever innsats og strategier på tvers av en rekke sektorer og forvaltingsnivå. Det eksisterer i dag mange muligheter og virkemidler som har innvirkning på feltet – og som man både på lokalt og regionalt nivå kan gripe fatt i og utvikle i takt med egne forutsetninger. Å påpeke dette, samt å bidra til å øke kunnskapen om kultur og næring, er etter min mening slett ”ikkje gale”, men så avgjort ”godt for noko”, og dessuten nødvendig for å øke presisjonsnivået omkring dette temaet.

Stortingsmeldingen om kultur og næring er en oppfølging av kulturmeldingen – St. meld. nr. 48 (2003-2004) Kulturpolitikk fram mot 2014, som ble behandlet i Stortinget for ca. et år siden. Stortinget vedtok da å be regjeringen legge fram en stortingsmelding om kultur og næring. Vedtaket hadde først og fremst bakgrunn i kulturmeldingens analyser av levesett, teknologisk utvikling, internasjonalisering, forbruksmønster og at kultur og næring i økende grad får gjensidig innvirkning. Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 25 (2003-2004) Økonomiske rammebetingelser for filmproduksjon, vedtok Stortinget i tillegg å be regjeringen legge fram en gjennomgang av ulike tiltak som kan bidra til at flere utenlandske filmer blir produserte i Norge.

Kultur og næring er et felt som er vanskelig å avgrense og som griper inn i mange politikkområders ulike målsetninger, virkemidler og effekter. Meldingen har derfor fått en sektorovergripende karakter og har også hatt som mål å presentere og integrere ulike politikkområders innfallsvinkel til kultur og næring. Meldingen har derfor kommet i stand gjennom et samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet og en rekke andre departementer som Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet.

Meldingen er utarbeidet på kort tid og reiser en rekke spørsmål som vil kreve ytterligere drøfting i tiden som kommer. Målet har vært å gi en mest mulig samlet oversikt basert på tilgjengelige grunnlagsdokument. Det har ikke vært rom for å sette i gang ytterligere utredninger eller bestille rapporter om emnet. Meldingen bør derfor regnes som en plattform for det videre ordskiftet, blant annet om hvordan man kan fremme veksten i de kulturbaserte næringene og i hvilken grad staten bør stimulere til økt samarbeid mellom kulturliv og næringsliv.

En viktig målsetting med meldingen har vært å koble kultursektoren nærmere opp til innovasjonspolitikken, med tanke på at kulturbaserte næringer kan få større oppmerksomhet og aksept som verdiskapende næringer. Det har også vært et mål å synliggjøre kultursektorens viktige rolle i et lokalt og regionalt utviklingsperspektiv, og å peke på at samarbeid mellom næringslivet og kulturlivet kan bidra til vekst både i næringslivet og i kulturlivet.

Kulturbasert næringsutvikling og samarbeid mellom kultur og næring er temaer som er i vinden over hele landet. Vi kan kanskje snakke om en trend? Over hele landet blir kultur sett i sammenheng med innovasjon, nyskaping, næringsutvikling, regional utvikling, by- og tettstedsutvikling, turisme og reiseliv. Flere kommuner og fylker oppretter egne fond for kultur og næring. Mange kommuner og fylker ønsker å satse på opplevelsestilbud som en viktig del av den fremtidige næringsutviklingen. Samarbeidet mellom næringslivet og kulturlivet får økende oppmerksomhet. Sponsing og andre former for samarbeidsavtaler mellom næringslivet og kulturlivet er etter hvert blitt en omfattende aktivitet.

Vi bør vel likevel erkjenne at kulturbasert næringsutvikling ikke er et ukomplisert regnestykke, og det finnes ingen enkel og entydig oppskrift på hvordan man kan utnytte det potensialet som kulturbasert næringsutvikling har. Det er viktig å peke på mulighetene innenfor dette feltet, men det vil være galt å spenne forventningene for høyt eller lage falske forhåpninger til dette feltets næringsøkonomiske utviklingspotensial i årene som kommer. Det kan heller ikke være noe mål at alle kommuner skal satse på det samme. Det er derfor viktig med en helhetlig og balansert tilnærmingsmåte, slik at man ikke generaliserer utviklingstrekk og satser ensidig.

Det er dessuten viktig å få forståelse for at næringsutvikling og økonomisk verdiskaping ikke er kjerneområder i kulturpolitikken. Kulturpolitikken har likevel viktige næringsmessige implikasjoner for en rekke mennesker, både i og utenfor kulturinstitusjonene. Kulturens innvirkning på et samfunns kreativitet og konkurransekraft skal heller ikke undervurderes, selv om det som nevnt er vanskelig å sette opp eksakte regnestykker.

Kulturpolitikken er forankret i kulturens egenverdi og har som formål å fremme kulturelle verdier. I et samfunn som i økende grad er preget av konkurranse og kommersialisering, er det særlig viktig å føre en offensiv kulturpolitikk som sikrer en uavhengig og mangfoldig kultursektor. Kulturelle verdier og kulturell verdiskaping kan ikke måles i markedsverdi, men må være gjenstand for kvalitative vurderinger. Satsing på kultur bør generelt ha et langsiktig perspektiv – uten krav eller forventinger til raske, kortsiktige gevinster.

Næringspolitikken har derimot som formål å styrke økonomisk verdiskaping. Med et slikt næringspolitisk utgangspunkt vil det stå sentralt at det er lønnsomme næringer som evner å omstille seg i markedet, det skal legges til rette for. I et næringspolitisk perspektiv har verdiskaping på kort sikt først og fremst å gjøre med at de ressursene som er tilgjengelige i økonomien blir nyttet og blir nyttet der de kaster mest av seg. På lengre sikt er verdiskapingen avhengig av den evnen aktørene har til å omstille og innovere, det vil si å finne fram til andre og nye bruksmåter for ressursene.

Både fra et kulturpolitisk og et næringspolitisk ståsted er det flere grunner til å se nærmere på forholdet mellom kultur, næringsutvikling og innovasjon.

Meldingen viser at kulturnæringene i stor grad er økonomiske vekstnæringer, med relativt stor innvirkning på norsk økonomi. Departementet har tatt utgangspunkt i Østlandsforskings rapport. nr. 10: 2004 Kartlegging av kulturnæringene i Norge – økonomisk betydning, vekst og utviklingspotensial. Østlandsforsknings operasjonalisering av kulturnæringene er annonsen og reklamevirksomhet, arkitektur, bøker, aviser og blad, design, film, foto og video, musikk, utøvende kunst, tv og radio, bibliotek og museum.

Begrepene kulturbasert næringsutvikling og kulturbaserte næringer blir i meldingen benyttet som et samlebegrep for å vise til de næringene som finnes innenfor eller grenser mot kultursektoren i et næringsperspektiv. Dette innebærer at næringsvirksomhet med kulturelement som har tilknytning til miljøvernpolitikken, landbruks- og matpolitikken og fiskeripolitikken også blir omtalt i meldingen.

Kartleggingen viser at kulturnæringenes del av sysselsetting og av BNP er nesten like stor som verkstedsindustrien, litt større enn nærings- og nytelsesindustrien og over dobbelt så stor som jordbruk og skogbruk målt i bruttoprodukt. En konsekvens av dette er at kulturnæringene i større grad bør anerkjennes som økonomisk verdiskapende næringer på lik linje med andre næringer.

Meldingen understreker likevel at deler av kulturfeltet fungerer dels gjennom offentlige virkemidler og dels gjennom det ordinære, private markedet. Vekten av disse to bærebjelkene er svært ulike fra område til område. Aktørene i kultursektoren omfatter slik sett et bredt spekter av virksomheter med ulik struktur, økonomi og utviklingspotensial.

På den ene siden har man de rent ideelle virksomhetene som alltid vil være avhengig av offentlig støtte, og på den andre siden har vi de kommersielle virksomhetene som blir drevet på forretningsmessig grunnlag. Det understrekes at langt fra all kulturvirksomhet kan bli omdannet til lønnsomme markedsbaserte bedrifter. Selv i de delene av kulturnæringene som i stor grad er markedsbaserte, har vi i dag kulturpolitisk begrunnede bransjeordninger som skal sikre kvalitet og mangfold i produksjonen. Momsfritaket i bokbransjen er et slikt eksempel.

Å holde et klart, vanntett skille mellom hva som er kultur og hva som er næring i kulturnæringene, er ikke alltid like enkelt. Dette er kanskje en av hovedgrunnene til at mange som arbeider innenfor kulturnæringene ofte føler at de faller mellom flere stoler i jakten på offentlig støtte? Det eksisterer i mange tilfelle ikke noe egentlig apparat man kan henvende seg til. Kanskje faller de utenfor de næringspolitiske ordningene fordi de ikke klarer å sannsynliggjøre økonomisk inntjening – kanskje faller de av ulike grunner utenfor de kulturpolitiske ordningene fordi de av ulike grunner ikke kan tilfredsstille kravene til prosjektstøtte eller stipend?

I tillegg til perspektivet at kultur kan være næring i seg selv, er det viktig å peke på at det kan ligge et synergipotensial i et fruktbart samspill mellom kultur og annen næringsvirksomhet. Kulturnæringene er ofte innovative og har mange av de egenskapene som bedriftene etterspør. Kulturnæringene kan derfor også inngå som innsatsfaktor i andre næringer. De kan for eksempel brukes i design- og produktutvikling, markedsføring og organisasjonsutvikling og på denne måten bidra til å øke inntjeningen og konkurranseevnen i andre næringer.

Endringer i konsummønster og produksjonsstrategier har også ført til at kulturelle merverdier i produkter og tjenester blir stadig viktigere. Økonomisk utvikling og individualiseringsprosesser har ført til økt kjøpekraft og en økende etterspørsel etter unike produkt. Dette har gitt utslag i en økt interesse og et større marked for design enten det gjelder møbler, klær, mobiltelefoner eller emballasje i ulike varianter.

Et viktig perspektiv er også at kultur- og kulturbaserte næringer ofte lokalt rotfestede og spiller en viktig rolle i lokal og regional utvikling, identitetsskaping og ”merkevarebygging”. Kommuner og fylkeskommuner arbeider i dag aktivt for å koble ulike politikkområder i en helhetlig politikk for regional og lokal utvikling. Kultur og kulturbasert næringsutvikling inngår som viktige strategier i mange ulike kommunale og fylkeskommunale plan- og tiltaksdokument. Meldingen argumenterer for at en politikk for kulturbasert næringsutvikling i høy grad bør utformes lokalt og regionalt i partnerskap mellom ulike aktører innenfor og på tvers av både kulturliv, næringsliv og forskings- og utdanningssektoren. De kulturbaserte næringene er derfor avhengige av virkemidler og rammevilkår over et bredt spekter av politikkområder.

Meldingen viser også at et samarbeid mellom kulturliv og næringsliv kan føre til utvikling og vekst både i kulturlivet og i næringslivet. Det er økende interesse i kulturlivet for å samarbeide med næringslivet. Dette gjelder både den frivillige og den profesjonelle kultursektoren over hele landet. Motivasjonen for et samarbeid er først og fremst knyttet til et større behov for inntekter, men samarbeid kan også medvirke til publikumsutvikling og nye formidlingsarenaer.

For et drøyt år siden behandlet Stortinget St meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014. Regjeringens forslag til satsinger på kultur fikk tilslutning – noe som vil kreve betydelig økte bevilgninger over den neste tiårsperioden. I kulturmeldingen understrekes for øvrig at de satsingsforslagene innenfor abm-feltet som Stortinget tidligere har sluttet seg til gjennom behandlingen av St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving også skal gjennomføres. Samlet sett innebærer dette en kraftig opptrapping av satsingen på kultur i perioden frem mot jubileumsåret 2014.

Denne satsingen vil også ha innvirkning på regional og lokal utvikling, næringslivssatsinger, utviklingen av Norges konkurransekraft og omdømmebygging. Lokal og regional medvirkning er likevel en viktig forutsetning for å lykkes. Ideene og drivkraften skapes og vokser fram i bygd og by over hele landet. Der det er vilje, grobunn og forutsetninger for kultursatsinger og kulturbasert næringsutvikling, der er det også størst sjanse for å lykkes.

Stortingsmeldingen om kultur og næring legger til grunn at det offentlige må ta hovedansvaret for grunninvesteringene i kultursektoren. Både for stat, fylke og kommune, er det en oppgave å legge til rette for et helhetlig og kvalitetsorientert kulturliv, slik at vi er sikret et mangfold av kulturuttrykk. Næringslivet som kulturpolitisk aktør kan komme inn som et positivt supplement og blant annet bidra til et større mangfold av finansieringskilder.

Videre bør det generelle utgangspunktet være at staten skal være en tilrettelegger for utviklingen av kulturbaserte næringer, snarere enn en aktør. Staten skal ikke ta på seg oppgaver som andre forvaltningsnivå bør ha hovedansvaret for.

Norge bør ha ambisjoner om å utnytte potensialet for kulturbasert næringsutvikling bedre i framtiden. En forutsetning for å utløse verdiskapingspotensialet i kultursektoren, er imidlertid at det blir ført en kulturpolitikk som legger til rette for eksperimentering og risiko i kulturlivet, uten hensyn til økonomisk merverdi.

I en tid der interessen for sammenhenger mellom kultur, næringsutvikling, lokal- og regional utvikling synes sterk, er det særdeles viktig å huske på at en slik grunninvestering i kultur er helt nødvendig for utviklingen av kulturnæringer og kulturbasert næringsutvikling. I utviklingen av en strategi for dette feltet må man derfor legge til grunn et langsiktig og helhetlig perspektiv som tar hensyn til alle leddene i verdikjedene. Ledd som ikke genererer økonomisk avkastning kan likevel være en forutsetning for å utløse et eventuelt næringspotensial i andre ledd – eller i framtiden.

For den statlige kulturpolitikken er dette et hovedperspektiv. I en tid der kravet til kortsiktig inntjening og resultat synes økende, bør det også være sentralt i den lokale og regionale kultur- og utviklingspolitikken.

Like ens bør det være et mål at det næringspolitiske virkemiddelapparatet i årene som kommer, oppgraderer sin kompetanse og kunnskap om kultur og kulturbasert næringsutvikling. Dermed legges et grunnlag for å bygge videre på det potensialet som en kraftfull og rik satsing på kultur kan gi.

Både fylkeskommuner og kommuner spiller og vil spille viktige roller som pådrivere, premissleverandører og tilretteleggere for en slik utvikling. Kommuner og fylkeskommuner har i dag stor frihet til å satse innenfor både kultur og næringsutvikling. Forutsetningene for kulturbasert næringsutvikling er ikke de samme i alle deler av landet. Kommunene og fylkeskommunene står overfor ulike utfordringer og bør tenke kreativt for å utvikle en politikk lokalt og regionalt i partnerskap med relevante aktører.

I det hele: St.melding om kultur og næring viser til stort potensial. Den peker på muligheter og utfordringer. Skal vi utnytte potensialet som meldingen beskriver, krever det at alle gode krefter spiller på lag: myndigheter, de ulike forvaltningsnivåene, kulturliv, næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoner. Det er ”ikkje noko gale” i å se de ulike sektorene i sammenheng. Det er faktisk ”godt for noko”.