Kulturministerens tale ved markeringen av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter

Takk for det, statsminister.

Kjære alle sammen.

Jeg vil begynne med å få takke for at vi får innblikk i en sterk og viktig del av etterkrigstidens historie her i dag.

Vi blir alle berørt av opplevelsene til kvinnene og deres familier.

Takk også til Guri Hjeltnes, som på en god måte har presentert Holocaust-senterets utredning.

Den gir oss verdifull informasjon om norske myndigheters håndtering og behandling av disse gruppene.

Så må vi spørre oss:

Hva gjør vi med den informasjonen?

Hva gjør vi for å lære?

Hva gjør vi for å hindre at det aldri skjer igjen?

Vi vet at i de tilfellene det er begått urett mot mennesker,

mot enkelte grupper i samfunnet,

da rammer skadevirkningene over lang tid.

I noen tilfeller over generasjoner.

At uretten har opphørt betyr ikke nødvendigvis at skadevirkningene tar slutt.

De kan være til stede lenge.

Spor av bitterhet, mistillit og konflikt.

Slike ubearbeidede sår gjør vondt for enkeltmennesker.

Og det kan være en belastning for samfunnet.

De sårene svekker samfunnets inkluderingsevne og legitimitet overfor gruppene det gjelder.

De sårene skader verdigrunnlaget vi bygger demokratiet vårt på.

Uten anerkjennelse og bearbeiding kan historisk urett stå i en motsetning til en stat der menneskerettighetene står sterkt.

Unnskyldningen statsministeren har gitt i dag, er en ny start. En ny sjanse.

Også tidligere er det gitt unnskyldninger til grupper i samfunnet, for måten de er blitt behandlet på.

Og det er en styrke at vi tør å stille de vonde spørsmålene.

Spørsmål som kan føre til erkjennelse og anerkjennelse.

                                                               **

Utredningen til Holocaust-senteret konkluderer blant annet med at:

"Særlig i forbindelse med NS-barna og jentene og kvinnene med relasjon til tyske soldater er det viktig å finne ut mer om samspillet mellom myndighetenes tiltak, de interne begrunnelsene for disse og de bakenforliggende samfunnsprosessene som bidro til denne behandlingen.

Omfattende og nyansert kunnskap om disse forholdene vil kunne bidra til å sette myndighetenes rolle i en kontekst som gir grunnlag for en form for fortidsbearbeidelse som er tråd med verdigrunnlaget i dagens samfunn."

Regjeringen ønsker å gå videre med dette, og vil om kort tid lyse ut et forskningsoppdrag.

Det er ved å lære at vi kan unngå at det skjer igjen.

Vi vil at det skal forskes på fortidsbearbeidelse, med utgangspunkt i kartlagte erfaringer.

Samtidig som dette vil kunne gi en bevissthet som forebygger, vil det også være en måte å bearbeide en vanskelig situasjon og periode i landets historie på.

Derfor skal vi fortsette å stille spørsmål.

Hvilke trekk ved en traumatisk eller konfliktfylt periode gjør det nødvendig med bearbeidelse?

Hvilke mekanismer eller påvirkninger er det samfunnet kan bidra med i en slik bearbeidelse?

Dette er spørsmål det vil være naturlig å stille, men de som får oppdraget står selvsagt fritt til å jobbe videre med problemstillingene.

Utredningen til Holocaust-senteret peker også på et annet viktig aspekt. De skriver at:

"Forsoning og gjennopprettelse av tillit i et samfunn etter traumatiske og konfliktfulle perioder handler ikke alltid om én parts anerkjennelse av skyld.

I mange tilfeller handler en slik bearbeidelse om anerkjennelse av kompleksiteten i historien.

Det å høre om og anerkjenne at andre har gjennomgått lidelser, og det å erfare at andre lytter og anerkjenner egne lidelser, er et sentralt element i det som blir betegnet som "dialogisk minne". Dette er en grunnleggende demokratisk form for fortidsbearbeidelse."

Derfor er det et sentralt poeng i at forskningsoppdraget ikke skal begrenses til bestemte grupper eller konflikter.

Selvfølgelig er det nyttig å se hva vi kan lære konkrete hendelser, men dette handler også om å prøve å forstå kompleksiteten.

Forstå strukturene.

Slik at vi kan unngå at det skjer igjen.

Derfor skal forskerne gi anbefalinger om prosesser og eventuelle tiltak for bearbeidelse og forsoning.

Slik bygger vi tillit i samfunnet – og mellom mennesker.

                                                         **

Utredningen til HL-senteret omfattet også barn av NS-medlemmer.

Det kommer frem at mange NS-barn opplevde en rekke uformelle sanksjoner.

På skolen, så vel som i samfunnet for øvrig.

Barna tilhørte en gruppe som ble kollektivt stigmatisert i etterkrigstiden, og mange hadde derfor en ugrei oppvekst på grunn av deres foreldres tilknytning.

Eksisterende forskning viser at det er to tema som går igjen når disse barna selv forteller om oppveksten sin.

Taushet og skam.

Barn har aldri skyld i deres foreldres handlinger.

De skal aldri lide for dem.

Vi vet ikke i hvilken grad de gjorde det etter krigen, og derfor vil regjeringen også her sette ut et forskningsoppdrag.

Utredningen skal redegjøre for hvilke handlinger myndighetene foretok seg, eller ikke foretok seg, mot barna.

Og den skal si noe om hva det har betydd å vokse opp som NS-barn i den norske etterkrigstiden.

Ble de utestengt fra skolen?

Ble mindreårige arrestert og internert våren og sommeren 1945?

Ble trakassering av NS-barn meldt inn til skolemyndighetene eller politianmeldt?

Det er mange spørsmål vi trenger svar på.

Spørsmål vi skal stille.

Spørsmål som berører barns grunnleggende rettsvern og rettigheter.

                                                             **

Vi kan ikke skrive historien på nytt.

Uretten mot kvinnene kan ikke gjøres om.

Men kunnskap kan forhindre at det gjøres igjen.

Vi kan ta sterk avstand fra den behandlingen kvinnene fikk, og vi kan bidra til at kunnskapen om dette ikke blir glemt.

Og vi må sørge for ny kunnskap. Kunnskap gir grunnlag for gode beslutninger.

Fordi den som glemmer historien, må ofte leve den om igjen.

Takk for oppmerksomheten.

Til toppen