Historisk arkiv

Tale: Landbruket - en viktig del av klimaløsningen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Åpning av Nasjonal konferanse

Verden står overfor en dramatisk situasjon. Klimaendringene er farlige og urettferdige, og de er allerede i gang. Jordkloden blir varmere og prognosene for framtida er alvorlige. Stadig vekk ser vi at forskerne må slå fast at deres egne prognoser er utdatert og at klimaendringene og effektene kommer raskere enn antatt. Worst case scenario er ikke lenger worst case - det er mye, mye verre. Over hele kloden vil vi stadig oftere oppleve flom, ekstremvær og sykdommer.

Det er slått fast at endringene er menneskeskapte. Dette setter oss på prøve - ikke bare fordi vi må hanskes med klimaproblemet. Klimaendringene setter oss på prøve som samfunn. Vi må redusere klimagassutslippene og gjøre de endringer og tiltak som er nødvendige. Problemer som er skapt av mennesker må løses av mennesker.

Å kutte klimaforurensingen er en stor utfordring. Å tilpasse oss til klimaendringene kan bli en enda større utfordring. Det viktigste å huske på er at vi har dårlig tid. Vi kan ikke vente - vi må starte nå, og vi må handle raskt.

Effekter på landbruket
Landbruket lever med og av klimaet og er blant de sektorene som er mest sårbar for klimaendringer og temperaturøkninger. De deler av verden som i dag er utsatt for tørke, vil få ytterligere utfordringer med matproduksjonen i framtiden. Matproduksjonen og tilgangen på mat er også ulikt fordelt. FNs klimapanel forventer blant annet at det afrikanske jordbruket vil svekkes fordi temperaturøkningene gjør store landbruksområder uegnet til å produsere mat. Andre områder vil få kortere vekstsesong og redusert produksjon.

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan klimaendringene vil påvirke landbruket i Norge, men ekspertene sier at det vil bli enda våtere vær på Vestlandet og enda lengre vintre i Nord-Norge. Ikke fordi det blir kaldere der – det er mer trolig at det blir mildere vintre. Men det vil komme mer nedbør - og da blir vintrene lengre og våren kommer seinere. Det får selvsagt betydning for matproduksjonen.

Men ikke alle klimaendringer er nødvendigvis til det verre for norsk landbruk. Vekstsesongen kan bli lenger, CO2-innholdet i lufta er allerede høyere og kan gi økt fotosyntese. Økt nedbør kan gi bedre vekstbetingelser. Klimaendringene kan altså skape muligheter for oss - men det kreves en betydelig innsats å klare å utnytte disse mulighetene.

Mat og klima henger sammen
I tillegg til klimakrisen står verden overfor en matkrise. Skjev fordeling har lenge vært hovedårsaken, men nå begynner det også å bli for lite mat å fordele. Det er nå nesten en milliard sultende i verden. Aldri før har så mange hatt for lite mat!

Samtidig øker verdens befolkning kraftig. Innen 2050 kan vi være ni milliarder mennesker på jorda. I tillegg øker levestandarden. For at alle skal ha nok mat om 40 år må den globale matproduksjonen fordobles.

(Ja, dere hørte riktig: Fordobles!)

Dette skjer samtidig som færre matprodusenter må fø på flere mennesker. Befolkningsveksten skjer i byene; i 2050 antas det at rundt 6 milliarder vil bo i byene, og under 3 milliarder på landsbygda.

Det økte behovet for mat fører i seg selv til klimaproblemer. Hvorfor tror dere at regnskogen hogges ned? Behovet for jordbruksarealer er hovedårsaken til avskoging globalt. Avskoging står samlet for om lag 20 prosent av de globale utslippene av CO2.

Sikkerhet for mat og vann er blant våre mest grunnleggende behov. Nok mat er ikke bare nødvendig for å overleve, det er også avgjørende for utvikling. Alle skjønner at underernærte og sultne mennesker har andre og mer akutte gjøremål enn å tenke på verdiskaping, utdanning og klimatiltak. Det er en enorm utfordring å finne gode løsninger på matkrisa. Samtidig er dette er også en utfordring for klimapolitikken.

Matkrisen og klimakrisen henger sammen i en ond sirkel og forsterker hverandre. Vi kan ikke løse det ene problemet uten at vi samtidig finner en løsning på det andre.

Matsikkerheten er en absolutt forutsetning for å lykkes med klimapolitikken.

Vi løser ikke klimaproblemet uten at folk er mette.

Dette har vi dessverre ikke tatt nok på alvor. Verken her i Norge eller internasjonalt. Her har både vi politikere, næringsliv og miljøbevegelse sviktet! En helt avgjørende brikke i forståelsen av klimaproblematikken mangler når maten eller matproduksjonen blir glemt eller ignorert. Til nå har vi ikke greid å gi matproduksjonen en rettmessig plass i de globale og nasjonale politiske prosessene som pågår. Vi har verken vært presise nok eller stilt spørsmålet tydelig nok: Hvordan skal vi sikre nok mat til en økende befolkning i en varmere verden.

I desember i år skal verdens ledere møtes i København for å lage den neste internasjonale klimaavtalen. I Kyoto ble maten langt på vei glemt, - verken vi eller verdens sultne har råd til at det skjer en gang til!

Jeg skal kjempe for at mat og matproduksjon blir et viktig tema i København. Noe annet ville vært et svik mot både klima og verdens sultne.

Mat inn på den internasjonale klimaagendaen
Vi må derfor erkjenne noen grunnleggende forhold.

Verden trenger mye mer mat for å møte etterspørselen fra en voksende befolkning. Dette er et faktum vi umulig kan se bort fra.

Samtidig er det ikke mulig å produsere mat uten klimagassutslipp – og - klimaendringene utgjør i seg selv en stor trussel mot matproduksjonen. Dette gjør klimainnsatsen både viktigere og vanskeligere.

Verdens matproduksjon er såledels helt avhengig av at vi lykkes i klimakampen. Landbruket må derfor gjøre en stor innsats for å redusere sine utslipp.

Men, vi må samtidig forutsette at matproduksjonen skal økes betydelig i årene som kommer. I motsetning til andre sektorer, der det er mulig å kombinere produksjonsøkninger med store klimakutt, må vi innse at naturen fungerer slik at de drastiske utslippskuttene kan skje i jordbrukssektoren. Matproduksjonen må og skal nemlig dobles innen 2050 – da vil utslippene følge med.

Samtidig er kloden vår avhengig av at vi samlet sett klarer å kutte klimaforurensingene. De globale utslippene må reduseres med 50-85 prosent innen 2050, hvis vi skal ha noen særlig sjanse til å unngå de farligste klimaendringene.

Konsekvensen av dette er at når de globale utslippene fra en voksende matsektor ikke kan reduseres så mye, så må alle andre sektorer kutte mer. Og det må skje fort!

Vi må tørre å se hverandre i ”kvitauet” og innrømme at vi altfor lenge har sittet på gjerdet og ventet på de enkle løsninger. De finnes ikke!

Norsk landbruk er en del av løsningen
Når det gjelder tilgangen til mat er forholdene i Norge - heldigvis for oss - svært annerledes enn dem jeg nå har beskrevet. Vi er en nasjon med velstand og økonomi som de fleste bare kan drømme om, og vi lever i et gjennomorganisert samfunn som er i stand til å gjennomføre en villet politikk.

Samtidig er det viktig å være klar over at det knapt er noe land i Europa der befolkningen vokser så raskt som hos oss. Allerede i 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forutsatt samme gjennomsnittsforbruk som i dag, krever dette 20 prosent mer mat. Allerede i dag importerer vi 50 % av den maten vi spiser.

Vi må ikke produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil vi rike og velfødde nordmenn kunne by høyest. Det er nok av dem som mener at vi i Norge kan overlate matproduksjon til andre land. Men jeg er overbevist om at de blir færre, etter hvert som folk tar innover seg den usikre og ustabile tida vi lever i.

Og etter min mening vil det være direkte uanstendig om vi nordmenn stiller oss i en situasjon der en enda større del av vårt forbruk og matforsyning, går på bekostning av de i verden som har mye mindre kjøpekraft. De siste årene har vist oss at matmarkedene i verden er svært sårbare. Da prisene på verdensmarkedet var på topp for godt og vel ett år siden, innførte flere land eksportrestriksjoner for å sikre mat til egen befolkning. I framtiden kan vi altså ikke belage oss på at andre skal skaffe oss maten vi trenger.

Løsningen er å ta spaden i egen hånd. Selv om vi er små, er norsk matproduksjon også et viktig bidrag til verdens matproduksjon. Den eneste fornuftige, solidariske og bærekraftige måten vi kan møte klima- og matkrisen på, er at hvert enkelt land må ta ansvar for å utnytte sine fornybare ressurser på en måte som sikrer størst mulig klimakutt og samtidig mest mulig matproduksjon til egen befolkning.

I Norge betyr dette for det første at vi må ta vare på de produksjonsressursene vi har. Det er svært lite dyrka mark i Norge sammenliknet med de fleste andre land. Kun 3 prosent av arealet er dyrket mark. Kun 1,3 prosent er egnet for produksjon av matkorn. Nedbygging av dyrka mark er et uopprettelig inngrep. I tusenvis av år har naturen jobbet for å bygge cm på cm med fruktbar jord, som vi er så heldige å kunne bruke til matproduksjon. Samtidig fungerer jordbruksjorda som en karbonbank. Dersom vi ikke forvalter jorda riktig vil deler av dette karbonet lekke ut og skape større klimaproblemer. Vi kan ikke og skal ikke fortsette nedbygging av matjord i stor stil.

Den alvorlige situasjonen vi står overfor kan ikke møtes med brakklegging av jordbruksarealer og forvitret kunnskap om hvordan jorda skal dyrkes.

Derfor er jeg veldig glad for at det nylig har blitt presentert tall som viser at det endelig er en markert nedgang i omdisponeringen av den beste dyrka jorda i Norge. En mer restriktiv politikk og et systematisk arbeid gjennom hele denne regjeringsperioden har gitt resultater.

For det andre må de ressursene vi har utnyttes på effektivt som mulig. Både for å øke matproduksjonen og for å kutte klimagassutslippene.

Så mye som 2/3 av Norges jordbruksareal er grasmark og lite egnet til å produsere noe annet. Mye grasland og rikelig med nedbør gir Norge svært gode naturgitte forutsetninger for beite og slått. Vi mennesker kan ikke nyttegjøre oss dette graset direkte selv, men det kan både sau og storfe. I et globalt ressursperspektiv er det viktig og riktig å bruke grasarealet vårt til produksjon av melk og kjøtt fra både storfe og sau. Etter min vurdering er det her vi bør øke kjøttproduksjonen i Norge framfor på de kjøttslagene som må baseres på kraftfor fra korn. Kornmaten må vi heller spise selv!

På samme måte som utmarkene våre må brukes til å skaffe oss miljøvennlig mat skal skogene våre brukes til å skaffe oss miljøvennlig energi og materialer. Vi må derfor øke uttaket fra norske skoger.

For at løsningen totalt skal være bærekraftig er vi avhengig av å begrense bruken av ressurser. Vi kan ikke bruke mer av våre felles ressurser enn det vi trenger. Og her har vi mye å ta tak i. Vi kan starte ved kjøkkenbenken hos hver eneste en av oss. Hvert eneste år kaster nordmenn brukbar mat for nesten 10 milliarder kroner. Dette er et stort problem, fordi vi bruker ressurser på å produsere mat som ikke kommer til nytte – og som gir negative effekter på klimaet. Samtidig skaper matavfallet i seg selv miljøproblemer.

For at det skal lønne seg å utnytte alle de fornybare ressursene vi har, må vi sikre rammevilkår som gjøre at det lønner seg å drive jorda og skogen.

Noen har forsøkt å konstruere en konflikt der overføringer til norsk landbruk og effektiv skjerming av eget matmarked står på den ene siden mot hensynet til verdens fattige på den andre siden. De som prøver å tegne et slikt verdensbilde tar feil.

I vinter var jeg i India. Der fikk jeg besøke vellykkede landbruksprosjekt som mottar norske utviklingsmidler. Jeg møtte også Indias handels - og næringsminister Kamal Nath for bl.a. å drøfte matsikkerhet og WTO.

India var landet som sist sommer satte foten ned i WTO-forhandlingene og ikke ville akseptere at u-landene måtte gi opp sin rett til beskyttelse av egen matproduksjon.

Møtet med Nath viste også at våre to svært ulike land har en overraskende lik forståelse av hvor sentralt nasjonal selvforsyning står i vurderingen av et lands matsikkerhet. Nath gav meg sine klare forsikringer om at India respekterer både Norge og andre i-lands behov for nasjonal produksjon for å ivareta sin egen matsikkerhet. 

Og for å bruke Nahts egne ord: ”Forskjellen mellom Norge og de andre utviklede landene er at Norge ikke er en offensiv landbrukseksportør. Derfor kan man ikke sammenligne disse subsidiene med subsidiene i USA eller resten av Europa … subsidier i land som Norge og Sveits er ikke tema som blokkerer bevegelse."

Norsk matproduksjon og norsk landbruk er altså ikke en trussel mot landbruket i sør - men en viktig del av løsningen for verden.

Norge har derfor grunn til å være stolt av at vi har politisk bestemte rammevilkkår som sikrer nasjonal matproduksjon. Når alternativet til nasjonal matproduksjon er import av matvarer fra en verden der det allerede er stor matmangel, kan jeg ikke akseptere kritikken fra enkelte, som påstår at støtten til norsk landbruk er skadelig ut fra et globalt perspektiv. Man må jaggu være rimelig ytterliggående for å tro at kun handel kan løse verdens matkrise.

Samtidig som vi satser på den nasjonale matproduksjonen har vi som et av verdens rikeste land et ansvar for å sikre matproduksjonen globalt gjennom utviklingspolitikken.

Matproduksjon som utviklingsstrategi har i altfor lang tid vært neglisjert, både i staters nasjonale politikk og som en del av utviklingsagendaen. Dette fastslås blant annet i Verdensbankens World Development Report for 2008.

I samme rapport slår Verdensbanken fast at landbruksbistand er den mest effektive bistanden for å løfte folk ut av fattigdom. I dag går bare 3-4 prosent av den norske bistanden til landbruk, - det er altfor lite! På 60-tallet var andelen 30-40 prosent.

I Stortingsmeldingen ”Klima, konflikt og kapital - Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom” som nylig ble lagt frem, slår Regjeringen derfor fast at satsingen på norsk landbruksbistand skal økes.

Landbrukspolitikk og klimapolitikk har altså en mengde berøringspunkter – både globalt og nasjonalt. Det samme gjelder også forholdet mellom landbrukspolitikk og bistandpolitikk - eller for den del landbrukspolitikk og energipolitikk.

Vi har likevel i liten grad gjort systematiske forsøk på å se slike politikkområder i sammenheng tidligere.

Ny stortingsmelding
Regjeringen legger nå fram en stortingsmelding om klima og landbruk. For regjeringen og meg er dette en viktig milepæl. En slik gjennomgang av klimautfordringene i en hel sektor, har aldri tidligere blitt framlagt her i landet. I meldinga slår vi fast at landbruket kan bli en viktig del av løsningen både på klimakrisa og matkrisa.

Vi startet dette arbeidet nærmest på bar bakke. Som sagt har det ikke tidligere blitt gjennomført dyptgripende og systematiske klimavurderinger av landbrukssektoren, slik det for eksempel har blitt gjort en rekke ganger for energi- og transportsektoren. 

Derfor startet arbeidet uten at noen løsninger framsto som helt opplagte. Svaret på hvordan norsk landbruk skal øke matvareproduksjonen og samtidig begrense klimautslippene, var ikke gitt.

Vi har gått til bunns i karbonstrømmer og livsløpsanalyser for å kunne komme med konkrete tiltak og virkemidler.

Jeg er overbevist om at denne meldinga, "Klimautfordringene - Landbruk en del av løsningen" vil få stor betydning for den videre politiske debatten blant annet når vi diskuterer skogens rolle i klimasammenheng og når vi skal finne klimavennlige måter å produsere mat på. Vårt mål med meldinga er å synliggjøre hva landbrukssektoren kan komme til å stå overfor og berede grunnen for nødvendige tiltak som må gjennomføres.

Samtidig som vi har i mente at landbrukssektoren må svare på både matkrise og på klimakrise på en gang, skal vi absolutt ikke glemme at landbruket har store klimagassutslipp. Utslippene er fordelt på klimagassene CO2, Lystgass og Metan, og utgjør til sammen ca 9 % av Norges utslipp av klimagasser.

For illustrasjonens skyld har vi også lagt inn tallene for opptak i skog.

Landbruket kan imidlertid på ingen måte skyve klimaproblemet over på andre uten å bidra selv.

Jeg har sagt det før - og kan gjerne siteres på det - vi garanterer at landbrukssektoren skal følge opp Klimaforliket. Vi skal redusere utslippene tilsvarende vårt sektoransvar.

Det betyr i praksis at landbrukssektoren, sammen med fiskeri- og avfallsektoren skal kutte utslippene med 1-1,5 millioner tonn CO2 ekvivalenter innen 2020. Av disse tre sektorene har landbruket det klart største utslippet og skal derfor kutte mest.

I meldingen har vi vist fram reduksjonsmuligheter på til sammen 1,1 millioner tonn (CO2-ekvivalenter).

I den ferske Stortingsmeldingen legger vi vekt på følgende:

  • vi må øke vår egen matproduksjon og ta godt vare på naturgrunnlaget som landbruket forvalter
  • vi skal begrense klimagassutslippene fra jordbruket
  • vi kan - og må - øke karbonopptak og binding i skog og jordsmonn
  • vi må i større grad bruke trevirke og bioenergi
  • vi må tilpasse landbruket til et endret klima

Det tiltaket som har størst kuttpotensial i landbruket er å utnytte husdyrgjødsla til energiproduksjon ved å etablere biogassannlegg.

Dette gir en dobbel positiv klimaeffekt. Vi reduserer utslippene fra husdyrgjødsla, samtidig som vi produserer klimavennlig energi.

Dette er et område der landbuket faktisk også kan samarbeide med avfallssektorer ved å ta avfall fra husholdningene inn i denne biogassproduksjonen. På den måten oppnås en vinn-vinn-situasjon. Dette gir samlet sett et høyere energiutbytte og en mer rasjonell handtering av avfallet.

Noen steder i Norge er biogassproduksjonen i gang. Andre steder har flere aktører samlet seg for å se på mulighetene for oppstart. Det er bra! Men skal vi få dette til i stor skala må vi sørge for at de ulike aktørene samarbeider enda mer enn i dag.

For å kunne jobbe fram en effektiv virkemiddelpakke for satsing på biogassanlegg vil vi kartlegge barrierene som i dag hindrer en storstilt satsing på utbygging av biogass.

Sammenhengene mellom ulike driftsformer i jordbruksproduksjonene og klimapåvirkningen er svært komplekse. Det er likevel noen tiltak som vi kan satse på for å øke produktiviteten samtidig som vi reduserer klimabelastningen.

I melke- og storfekjøttproduksjonen kan vi for eksempel øke ytelsen ved å endre foringen. Dette vil samtidig gi reduserte utslipp pr produsert enhet. I saueholdet kan effektiviteten økes. Og ved å redusere antallet rein, som vi må gjøre av mange ulike hensyn, vil utslippene fra reindriften gå ned.

Bruken av kunstgjødsel bidrar til å øke produksjonen. Dette er avgjørende for å utnytte de produksjonsarealene vi har mest mulig effektivt. Samtidig er overdreven bruk av kunstgjødsel ikke bra for verken miljøet eller økonomien i næringa.  Produksjonen av kunstgjødsel er svært energikrevende, og dersom man påfører jorda for mye gjødsel fører dette både til unødvendig klimaforurensing og avrenning. Det er derfor viktig at vi husholderer godt med gjødsla. I dag gjødsles det mer enn optimalt på enkelte kornarealer. Vi skal derfor redusere bruken av gjødsel.

Det utvikles nå nye og mer presise metoder for riktig gjødsling. Slik presisjonsgjødsling kommer til å bli mer og mer aktuelt i nærmeste framtid.

Videre er den en utfordring å utnytte husdyrgjødsla best mulig. Hvis vi får utnyttet nitrogenet i husdyrgjødsla bedre, reduserer vi behovet for bruk av kunstgjødsel.

Det er allerede satt i gang et storskalaforsøk for å teste ut effektene av mer avansert spredeutstyr. Dette forsøket finansieres over jordbruksavtalen. Vi vil gjennomgå regelverket for håndtering av husdyrgjødsel for å se om vi kan endre dette for å øke ressursutnyttelsen.

Jorda er en stor karbonbank. Beregninger viser at det er lagret 200 millioner tonn karbon i jorda i Norge. For å gi dere en størrelse å sammenligne med, er dette 13 ganger de totale norske klimagassutslippene.

Denne karbonbanken må vi ta godt vare på!

Det aller viktigste er å forvalte jorda slik at ikke dette karbonet slippes ut. Det er mange som ønsker å bruke jordbruksjorda til andre formål. For å redusere utslippet som følger av dette må vi forsterke jordvernpolitikken ytterligere. Av de tiltakene som jordbruket selv rår over foreslår vi i denne meldingen å redusere nydyrkingen av myr til et minimum.

Videre må utslippene fra den jordbruksproduksjonen som skjer på åpen åker kuttes. Den viktigste måten å få til dette på er å redusere jordbearbeidingen. Dette betyr at vi i større grad må kutte ut pløying om høsten.

Så må vi arbeide for å øke opptaket i jord. FNs klimapanel holder dette fram som det tiltaket i jordbruket som har størst potensial globalt. I dag er det liten kunnskap om dette.

En ny rapport fra EU viser at opptaket i grasland er betydelig. Forskning på dette området er ferskvare. I meldingen legger vi opp til at vi skal skaffe oss mer kunnskap om dette slik at vi kan utrede tiltak for økt karbonlagring i jorda.

Jeg har nå vært innom de tiltakene som har størst potensial for klimakutt i jordbruket. Som dere ser vil disse samlet kunne gi reduksjoner på til sammen mer enn 1,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter, helt i tråd med klimaforliket.

Selv om det er i primærproduksjonen landbruket har sine største utslipp, er det ikke sikkert at det er her det er enklest å kutte utslippene. Utslippene fra dyr og fra jorda er i mange sammenhenger uunngåelige. Slik er det ikke med utslippene fra bilen som frakter råvarene til foredlingsbedriften og oljekjelen som enkelte foredlingsbedrifter dessverre fortsatt bruker i produksjonen.

Utslippene fra næringsmiddelindustrien er formelt sett ikke landbruks- og matdepartementet sitt ansvar. Departementet har likevel nær kontakt med hele matverdikjeden for å sikre at det skjer miljø- og klimaarbeid i alle ledd av produksjonen. Fra jord til bord.

Alle de ulike bedriftene som er involvert i matverdikjeden har muligheten til å bidra til reduserte klimagassutslipp, noen er allerede godt i gang. I denne sammenheng er miljøstyring i bedriftene viktig. Og e-sporingsprosjektet som nå er under utvikling i samarbeid mellom næringsaktørene og departementet kan bli et viktig verktøy for å lagre, transportere og utnytte matvarene mest mulig optimalt og dermed unngå unødige utslipp. 

Vi har mottatt innspill fra flere hold om at det bør opprettes klimamerking av mat. Jeg skulle ønske at det fantes en enkel løsning på dette, men slik er det dessverre ikke. Forbrukerne bør få best mulig informasjon om den maten de velger mellom i butikken. Men per i dag finnes det ikke noen god nok oversikt over klimagassutslippene knyttet til matproduksjonen og alle de ulike innsatsfaktorene som inngår i produksjonen både fra inn- og utland. Det finnes altså pr dato ikke et grunnlag for en solid merkeordning.

Min holdning er at merkeordninger skal være veiledende, ikke villedende. Og med dagens systemer er jeg redd for at det ville vært det siste som ble resultatet, dersom vi ukritisk satte i gang for å lage en slik ordning i Norge. Vi har derfor spilt inn til verdens matvareorganisasjon FAO at det bør utformes en slik ordning internasjonalt, der klimabelastningen fra innsatsfaktorene, som kommer fra en rekke ulike land, er med i regnestykkene. 

Matavfall er den avfallstypen som har vokst raskest i Norge de siste 5 årene. Hvert år kaster vi nordmenn en million tonn brukbar mat. Verdier for nesten 10 milliarder kroner går rett i søpla.

Det største problemet med matavfall er at vi får en sum av helt unødvendige klimagassutslipp fra produksjon, foredling, transport og omsetning når ingen spiser denne maten.

I tillegg er kasting av mat et etisk problem i en global situasjon hvor matmangel er satt på dagsorden og underernæring er økende. All mat som produseres og kan konsumeres, bør derfor i utgangspunktet utnyttes som menneskeføde og ikke ende opp som avfall!

Og kan ikke maten brukes til det den er ment som, må vi i alle fall være i stand til å utnytte avfallet til energiformål. Her er igjen biogassproduksjonen en del av løsningen.

Helt siden den første klimameldinga i 1994 har skogbrukets representanter framholdt skogens betydelige evne til å ta opp CO2 og lagre karbon i trevirke og jordsmonn. Igjen er det fotosyntesen som gjør jobben – vår oppgave er å passe på at disse prosessene utnyttes effektivt.

Denne Regjering har løftet skogen inn i klimapolitikken på en helt annen måte enn hva vi har sett tidligere – noe som også ble stadfestet gjennom Klimameldinga i 2007 og Klimaforliket på Stortinget tidlig i 2008.

I vår melding beskriver vi skogens evne som CO2-støvsuger og CO2-bank og at det er avgjørende at skogen utnyttes aktivt. I vekstfasen har trærne støvsugerevnen, og deretter bør trevirket brukes i bygninger og konstruksjoner i stedet for mer energikrevende materialer. Samtidig bør vi bli vesentlig flinkere til å utnytte topper, greiner og annet hogstavfall – samt trevirke fra hus som rives – til energiformål.

Jeg vet noen hevder at vi burde lagre karbon i trevirke ved å la skogen stå, ja noen mener til og med at skogen skal stå som passivt karbonlager, mens vi fortsetter å brenne fossilt brensel – og at dette vil gi den beste klimaeffekten.

Dette er feil!

Den beste måten å bruke skogressursene som klimaredskap, på er å øke hogsten slik at vi kan erstatte mer fossilt brensel - og samtidig drive et aktivt skogbruk der vi bygger opp ny skog. I klimasammenheng er det faktisk slik at jo mer intenst vi utnytter skogen og bygger ny skog – jo større klimagevinst får vi.

Skogen er vårt viktigste økosystem på land og den har en rekke funksjoner for det biologiske mangfoldet som vi må ta vare på. Når vi skal vinne kampen mot klimaendringene er vi avhengige av et naturmangfold i balanse.

Derfor vil forslaget om en ny naturmangfoldlov som Regjeringen nettopp har lagt fram vil bli viktig for oss. Den blir et redskap for bedre avveiinger mellom bruk og vern og den får bedre bestemmelser om erstatning ved vern.

Jeg mener likevel at den største gevinsten er at vi kan bruke denne loven som et fundament for å øke aktiviteten i skogbruket – utnytte ressursene mer aktivt og samtidig mer bærekraftig.

I meldinga har vi vurdert og utredet tiltak som til sammen vil gi økt CO2-opptak i størrelsesorden 10 mill tonn pr år etter hvert som tiltakene gir full effekt.

Om vi kommer til å makte så store tiltak vet vi ikke pr i dag – men det er altså fullt mulig å gjennomføre nye klimamotiverte tiltak i skogen i denne størrelsesorden – og for den del i enda større omfang enn dette.

Dette er utfordringer både skognæringen og hele landet står overfor. I inneværende stortingsperiode har Regjeringa gjeninnført skogpolitikken og styrket de økonomiske virkemidlene rettet mot skogbruket. Og på skogeierhold har man utviklet aktivitetskampanjen ”Tid for skog” som innebærer klare ambisjoner om økt oppbygging av skog og økt bruk av skogressurser.

Skal vi nå våre mest ambisiøse mål må vi nok ta i enda kraftigere, og jeg vil invitere skognæringen til drøftinger om hvordan vi kan komme videre i dette arbeidet.

Landbruket kan bidra til å kutte utslippene fra andre sektorer. Det største potensialet ligger i bioenergien som landbruket kan levere.

Det er et stort potensial for større produksjon av bioenergi enn i dag.

Regjeringens bioenergistrategi har som mål å skape 14 nye TWh innen 2020. Vi har rikelig med råstoff å ta av. Det er et mål å utnytte greiner og topper som ligger igjen etter hogst – det som nå kalles GROT - mer enn vi gjør i dag - ikke minst siden dette faktisk rapporteres som utslipp i klimasammenheng. Vi påfører oss her et utslipp uten at energien utnyttes til å erstatte fossil energi. Dette vil vi endre på ved å utforme virkemidler som gjør utnytting av GROT lønnsomt. Regjeringens nye flistilskudd vil gi et viktig bidrag i den retningen.

Landbruket er godt i gang med å utnytte bioenergien selv. Jeg anser det derfor ikke som et særlig strengt mål å fase ut all bruk av fyringsolje i landbruket innen 2020.

Videre må landbruket øke leveransene av miljøvennlig energi til andre sektorer. Det er et viktig satsingsområder for regjeringen.

Etter at jeg ble landbruksminister har vi hatt fire muligheter til å øke satsingen på skogbruk og bioenergi. I budsjettet for 2009 ble bevilgningene økt. Dette ble fulgt opp med en ekstraordinær bevilgning i regjeringens tiltakspakke som ble presentert i januar. I forbindelse med årets jordbruksavtale styrket vi bevilgningen til bioenergi og skogbruk over Landbrukets utviklingsfond. I tillegg styrkes satsingen ytterligere i revidert nasjonalbudsjett. Til sammen gir dette en økning i midlene på 159 millioner kroner på mindre enn ett år.

Skal vi klare jobben framover, er det ikke nok å bare kutte klimagassutslippene. Verdens matprodusenter må også umiddelbart forberede seg på de klimaendringene som allerede er i gang.

Og igjen; vi har dårlig tid! Det må utvikles nye plantesorter som tåler andre vekstforhold, høyere temperaturer, mer eller mindre nedbør og andre sykdommer enn det vi har i dag. Det tar minst ti år å foredle fram en ny plantesort. Om 20 år må matproduksjonen ha økt med 50 prosent. Samtidig er det en betydelig utfordring å treffe riktig i disse foredlingsforsøkene. Vi vet at klimaendringene er i gang, men vi kan ikke vite nøyaktig hvordan de kommer til å slå ut overalt. En massiv forskningsinnsats er avgjørende for å lykkes. Vi har ikke tid til å feile. Det kan også være vanskelig å finne kommersielle aktører som er interessert i å gjøre dette arbeidet. Det er derfor behov for en global dugnad.

Spesielt i utviklingsland vil det være behov for internasjonal innsats for å bevare plantemangfoldet og styrke planteforedlingen. Her må vi satse på bøndenes egen bevaring og utvikling av lokale frøsorter, gjerne i samarbeid med forskningsinstitusjoner. Samtidig må vi koordinere dette arbeidet internasjonalt. Derfor er det så viktig at vi for vel ett år siden åpnet Svalbard Globale frøhvelv, som drives av Landbruks- og matdepartementet. Hvelvet ble av Time Magazine kåret til den 6. mest innovative nyvinningen i verden i 2008. Svalbard globale frøhvelv er genbankenes genbank, en moderne Noahs ark, som skal sikre at kulturplantenes genetiske mangfold blir tatt vare på. Det er dagens genetiske mangfold som skal gi materialet for morgendagens klimatilpassede planter.

I arbeidet med denne meldingen har vi sett et stort behov for økt kunnskap om de mange komplekse sammenhengene knyttet til landbruket og klima.

Hele dette feltet krever mer og bedre kunnskap og vi mener det er riktig å ha høye ambisjoner på kunnskapsfeltet.

Avslutning
Til slutt vil jeg takke alle dere som er her på denne konferansen og som er engasjert i landbruk, klima og miljø. Det er viktig at vi alle gjør så mye vi kan for å bidra til at vi når våre mål. Målene er tøffe, men nødvendige, og ved å stå skulder ved skulder i kampen om klimakuttene, skal vi klare å få til dette sammen.

Og for å gjenta; løsningen er:

Skog og bioenergi reduserer vår avhengighet av fossil energi. Her må vi satse enda mer enn vi gjør i dag!

Matproduksjonen er avgjørende, både nasjonalt og globalt. Klimautfordringen kan ikke løses uten at vi samtidig løser matkrisen. De internasjonale klimaforhandlingene i København må bli et vendepunkt. Matsikkerheten skal ikke lengre være det glemte kapittelet i klimapolitikken.

Vi skal styrke morsk matproduksjon og landbrukets plass i den internasjonale utviklingspolitikken.

Vi greier ikke løse klimakrisen uten at folk er mette!

Jeg er stolt over at vi har klart å legge fram denne meldinga - og jeg er glad for at Regjeringa dermed stiller seg bak de ressonnementene som meldinga består av.

Kunnskap er makt sies det. Med denne meldinga mener jeg at riktig kunnskap om landbruk og klima er blitt en del av klilmapolitikken. Så er oppgaven framover å fortsette en virkemiddelutvikling og en utforming av tiltak og aktiviteter som bringer oss nærmere de målene som er trukket opp.