Svar på skriftlig spørsmål om viltfondsmidlene

Svar på spm. nr. 1715 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Arne Nævra

Det vises til brev fra Stortinget datert 27. mai 2019.

Stortingsrepresentant Arne Nævra har stilt følgende spørsmål til landbruks- og matministeren:

"I følge forskriftens § 5 kan viltfondmidler brukes til å dekke kommunens utgifter til ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt - ofte etter påkjørsler. Store deler av fondsmidlene i mange kommuner går til dette formålet, og det blir lite igjen til reelle viltformål. Denne praksisen strider med manges oppfatning av hva slike midler burde gått til. Vil statsråden se nærmere på anvendelsen av viltfondsmidlene, og vil hun eventuelt ta initiativ til å endre denne?"

Rundt årtusenskiftet ble deler av hjorteviltforvaltningen lagt om med sikte på en sterkere lokal forankring, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999-2000). Dette innebar blant annet at kommuner hvor det var adgang til jakt på elg og hjort skulle opprette kommunalt viltfond der fellingsavgifter var en viktig inntektskilde. Kommunen skulle med dette få en bedre styringsmulighet også for de økonomiske sidene av hjorteviltforvaltningen. Videre ble viltloven endret slik at verdien av fallvilt av hjortevilt tilfalt kommunen. Med denne endringen skulle kommunen selv beholde inntektene fra fallviltet til å dekke utgifter forbundet med fallvilt.

Siden årtusenskiftet har både hjorteviltbestandene og antallet hjorteviltpåkjørsler økt betraktelig, og i dag er det rundt 15 000 fallvilt av elg, hjort, rådyr og villrein årlig. Kun enkelte av disse er mulig å omsette som mat, og derfor vil ikke inntektene fra fallvilt dekke alle utgiftene kommunen har i forbindelse med håndtering av fallvilt. I slike situasjoner kan kommunale viltfond brukes til å dekke utgiftene.

Kommunene skal fastsette mål for bestandene av elg, hjort og rådyr når det åpnes for jakt på disse artene. Vi vet at en større hjorteviltbestand vil gi flere viltpåkjørsler, og dermed økte utgifter til håndtering av skadd vilt og fallvilt. Til en viss grad kan derfor kommunens oppfølging av dette via tildeling av fellingstillatelser, bidra til å styre utviklingen. Når kommunen både styrer bestandsutviklingen og mottar fellingsavgift, taler dette for at det økonomiske ansvaret for fallvilthåndtering bør forbli et kommunalt ansvar. Videre finnes det også et statlig viltfond som bidrar til å finansiere viltformål og tiltak som styrker kunnskapen om viltartene våre.

Jeg mener det er bra at det er kommunen som i stor grad har ansvar for viltforvaltningen. Det gir lokale løsninger på lokale utfordringer og muligheter. Jeg ser derfor ikke behov for å se nærmere på anvendelsen av kommunale viltfondsmidler nå.

Med hilsen

Olaug Vervik Bollestad