Landbruks- og matministerens innlegg til Stortingets behandling av Jordbruksoppgjøret 2015 - endringer i statsbudsjettet 2015 m.m. (nasjonal jordvernstrategi)

(Innst. 56 S (2015-2016), jf. Prop. 127 S (2014-2015))

Omdisponeringen av dyrka jord har de siste årene vist en fallende tendens, og var i 2013 den laveste siden registreringen startet i 1976. I 2013 var omdisponeringen av dyrka jord for første gang under 6000 dekar, noe som gjentok seg i 2014. 

Omdisponeringen av dyrka jord var størst under Ap-regjeringen på slutten av 1980-tallet, Ap-regjeringer på 1990-tallet samt under Bondevik 2-regjeringen i begynnelsen på 2000-tallet. 

Bondevik II-regjeringen lanserte i 2004 det såkalte halveringsmålet for omdisponering av dyrka jord. I årene 2004-2013, altså årene etter at halveringstallet ble fastsatt, ble det i gjennomsnitt omdisponert 7 600 dekar årlig.

President,  

Vurderingen som regjeringen har gjort er at det er mulig å videreføre målet om årlig omdisponering av dyrka jord på 6 000 dekar, men at dette vil være et ambisiøst mål. En årlig omdisponering på 4 000 dekar som komiteen ønsker, er krevende ut fra prognoser om en fortsatt befolkningsvekst og sterk samferdselsutbygging. Ikke minst har denne regjeringen økt budsjettene for investeringer i vei og jernbane, noe som vil øke presset på arealene. Vi skal likevel følge opp og vurdere nye tiltak. 

Vi har hatt et samarbeide med KS i arbeidet med jordvernstrategien, og vi ønsker å fortsette dette samarbeidet. Det er ikke sånn at lokalpolitikere ønsker å bygge ned matjord og dyrket mark. Men mange steder har man kommet til et punkt der det ikke er så mye annet å bygge på. Kommunene har veldig mange hensyn å ta i planleggingen, og markalov, kulturminnelov og naturmangfoldlov har satt en stopper for at man kan bygge på arealer som kunne være et alternativ til dyrket mark. Dette er et tankekors. 

Kampen om arealene er særlig stor rundt de større byene, eksempelvis i Oslo-området. Her er det så mange hensyn å ta for kommunene at det nesten er umulig å finne områder for utbygging som ikke er i konflikt med ett eller flere av disse vernehensynene. I tillegg kommer hensynet til bl.a. friluftsområder, andre miljøverdier og fareområder for flom og skred. Samtidig er det nettopp her at veksten er størst. 

Noen kommuner har likevel vist at det er mulig. Drammen kommune er vel et av de beste eksemplene fra Norge på hvordan en kan fortette med kvalitet. Der har de klart å bygge i høyden og transformere tidligere nærings- og industriområder slik at folk flest opplever det som en forbedring av omgivelsene, og ikke som en forverring. 

Også en kommune som Ullensaker har lagt vekt på å fortette i sentrum av Jessheim i stedet for å la byen flyte utover på omkringliggende dyrka mark. Bjørvika i Oslo er nok et eksempel på bygging med en svært høy tetthet, iallfall i norsk målestokk. Utbyggerne vil jo ofte bygge i høyden, siden det finnes et marked for den type bygg. Problemet kan være å få det til å passe inn i omgivelsene, og uten for store konflikter med andre interesser. 

I større kommuner vil det være mulig å bygge opp større og bedre fagmiljøer. I store kommuner vil det også være mulig å vurdere større arealer under ett, og det vil være flere områder tilgjengelig med sikte på utbygging. Særlig gjelder dette i pressområdene. 

Bare ved å kjøre E6 fra Oslo til Eidsvoll passerer vi 6 kommuner. Vi kjører da gjennom Romerike, ett av de områdene med sterkest befolkningsvekst. Jeg tror det er krevende med samordnet planlegging i dette området, med så mange arealmessig små kommuner. Erfaringene fra plansamarbeidet i Oslo og Akershus, viser vel også at det er vanskelig for mange kommuner å bli enige om en regional plan, selv om de snart synes å være i mål med det. For øvrig har både Østfold og Rogaland klart å lage en regional arealplan, så helt umulig er det jo ikke. 

Jeg vil også legge til at nydyrkingen de siste årene har vært ganske omfattende, og at tillatt nydyrket areal gikk opp fra 14 500 dekar i 2013 til 18 500 dekar i 2014. Tillatt nydyrket areal i 2014, var dermed mer enn tre ganger så stort som arealet som ble registrert omdisponert i 2014. 

Til slutt vil jeg si at Norge er nr 87 av 164 land – altså midt på treet - på ei liste over jordbruksareal per innbygger, ifølge FAOs statistikk. Norge har mer jordbruksareal per innbygger enn for eksempel viktige land for jordbruk som Kina, India, New Zealand, Tyskland og Storbritannia. FAOs statistikk viser for øvrig at Norge ikke skiller seg stort fra flere land vi kan sammenligne oss med. Flere store jordbruksland har altså faktisk mindre areal per innbygger enn Norge. 

Denne regjeringen ønsker å ta vare på god matjord. Samtidig har samfunnet et ansvar for å legge til rette for at det kan bygges bl a flere boliger og næringsbygg. Kunsten er å finne en god balanse mellom disse interessene, som alle interessentene kan bli fornøyd med.