Landbruks- og matministerens innlegg under Stortingets behandling av Dokument 8:137S (2018-2019)

President, 

Det har lenge ligget til grunn for norsk jordbrukspolitikk at norske bønder skal dekke forbrukernes etterspørsel etter mat, som vi har naturgitt grunnlag for å produsere, innenfor de handelspolitiske rammene som til enhver tid gjelder. Og det er bred oppslutning i denne sal om at vi skal ha så høy selvforsyningsgrad som mulig. Så langt som mulig skal produksjonen skje på norske ressurser, det vil si norske jordbruksarealer. Regjeringen har fulgt opp – og vil fortsette å følge opp denne målsettingen i jordbrukspolitikken.

Høy norsk egendekning med mat forutsetter at vårt relativt begrensede jordbruks­areal utnyttes best mulig. Mye av arealene våre er best egnet for grasproduksjon, og vi har dårligere forutsetninger for å produsere energirike plantevekster til menneske­mat. Derfor er det norske jordbruket dominert av husdyrhold. Vi har høy selvforsyning med husdyrprodukter, som har høy produksjonsverdi. Samtidig har vi klart lavere selvforsyning for plantevekster til mat.

Det gjør at målt i verdi har norsk matindustri en hjemmemarkedsandel på om lag 80 prosent. Husdyrholdet gjør at det produseres mye protein i jordbruket. Selvfor­synings­graden for protein er i underkant av 70 prosent. Men fordi vi ikke dyrker energirike vekster som sukker, ris, tropiske frukter, nøtter og noe matkorn, blir selvforsyningen med energi lavere. For jordbruket, utenom fisk, har den ligget i underkant av 50 prosent lenge. Og variasjon i avlinger, særlig for matkorn påvirker tallene fra år til år. Når selvforsyningsgraden korrigeres for import av fôr, ligger den normalt rundt 40 prosent, men varier mye med kornavlingene.

Dette viser at det er mange måter å vise hjemmemarkedsandelene for jordbruket på. Og alle er relevante for å beskrive resultatene av politikken. Derfor er det heller ikke grunnlag for å gi en av dem en særskilt status som resultatindikator. Det betyr selvsagt ikke at selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr ikke er relevant, men det er behov for å dokumentere bruken av norske jordbruksarealer og importen av fôr mer omfattende enn det. Det gjør også regjeringen årlig overfor Stortinget i proposi­sjonene om jordbruksoppgjørene.

President, det er flere ting som er viktig i arbeidet med å øke selvforsyningsgraden. Det viktigste grunnlaget for en stor norsk matproduk­sjon, som bruker norske jordbruksarealer, er at vi har et konkurransedyktig jordbruk med tilstrekkelig lønn­somhet for bøndene. Et produktivt jordbruk som tilpasser produksjonen til forbruker­nes etterspørsel. Vi ser nå trender i etterspørselen i retning av lavere etterspørsel etter det vi har høy selvforsyning på; mat fra det grasbaserte husdyr­holdet. Dersom det erstattes med økt forbruk av fisk og frukt og grønt, eller varer vi ikke kan produsere i Norge, vil det bli mer krevende å øke selvforsyningen samlet.

Et annet viktig element er å redusere fôrimporten og dekke en større andel av fôrbehovet med norsk fôr. Sentralt i det står det pågående arbeidet med å bedre grovfôrkvaliteten og øke bruken av grovfôr. Grovfôr dekker allerede den klart største delen av husdyrenes proteinbehov. Men det er likevel for protein at vi har størst behov for import, for å gi husdyra et godt fôr og høy produksjon. Også på det området pågår det forskning og utvikling med sikte på å produsere proteinråvarer på norske ressurser som kan inngå i kraftfôr på en kommersielt konkurransedyktig måte. Men det ligger litt fram i tid. I tillegg vil økt kornproduksjon med riktig kvalitet bidra til å redusere importen og øke selvforsyningen.

President, alle disse faktorene er helt sentrale i regjeringens arbeid med virkemidler i jordbrukspolitikken. Og vi vil fortsette arbeidet med en høy egendekning med mat fra norsk jordbruk, og bruke norske arealressurser effektivt. Det er selvsagt et viktig fundament i det norske folks matsikkerhet. Men handel med omverdenen vil alltid være en nødvendig del av den.