Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Landbruks- og matministerens innlegg under Stortingets behandling av interpellasjon fra Arne Nævra (SV)

Interpellasjon nr. 16 (2019-2020): Om hvilke lover og vedtak som påvirker handlingsrommet i Hovedavtalen for jordbruket, og ev. å endre avtalen slik at hensyn til dyrevelferd, klima og miljø inkluderes.

Spørsmål

Arne Nævra (SV): Hovedavtalen for jordbruket har, siden den ble opprettet i 1950, kun blitt endret én gang (1992). I avtalen står det ingenting om hensyn til klima, naturmangfold og dyrevelferd. Jordbruksforhandlingene er et viktig verktøy for å nå samfunnsmessig viktige mål. Innretningen på støtteordningene og prisene kan være svært viktig for gode beslutninger om selvforsyningsgrad, klimagassutslipp, arealdisponeringer, jordas kvalitet på lang sikt, distriktspolitikk og lokalt næringsliv. Det er uklart hva som ligger i jordbruksforhandlingenes mandat, og hva partene kan spille inn. Hovedavtalen tilsier at "jordbruksavtaler står tilbake for lover og stortingsvedtak".

Kan statsråden gi en oversikt over hvilke lover og vedtak som begrenser eller utvider handlingsrommet, og er det aktuelt for statsråden å foreslå endringer i avtalen slik at hensyn til god dyrevelferd, klima og miljø inkluderes?

Svar

President, 

Det at staten hvert år gjennomfører forhandlinger med jordbruket om en jordbruksavtale er en viktig del av den norske landbrukspolitikken. Derfor var det viktig for KrF da vi kom inn i regjering i januar å slå fast at forhandlingsinstituttet med årlige jordbruksoppgjør er en av de fire bærebjelkene som landbrukspolitikken skal bygge på.

Hovedavtalen for jordbruket handler om selve prosessen med årlige jordbruksforhandlinger. Den regulerer hvordan de årlige forhandlingene om jordbruksavtaler skal foregå. Det vil si rettigheter og plikter for partene, forhandlingsprosedyrer, offentlighet, forholdet til Stortinget og internasjonale avtaler osv. Hovedavtalen handler altså ikke om hva slags jordbrukspolitiske mål eller prioriteringer man skal prioritere i de enkelte jordbruksforhandlingene hvert år.

Mål, prioriteringer og retningslinjer for jordbruks­politikken fastsettes av Stortinget ved behandling av meldinger, proposisjoner eller lover.

Stortingets landbrukspolitiske prioriteringer kan endres relativt hyppig, og det vil komme til uttrykk bl.a. i de årlige jordbruksavtalene. Det at ulike politiske prioriteringer ikke er tatt inn i Hovedavtalen er en avgjørende grunn til at den ikke har vært endret siden 1992. Samtidig illustrerer det at den har fungert tilfredsstillende som rammeverk for gjennomføring av de årlige jordbruksoppgjørene. I disse oppgjørene forhandler partene om hvordan man skal bruke ulike virkemidler for at man mest mulig effektivt skal de jordbrukspolitiske målene. Og så vil partene kunne vekte målene ulikt, og ha ulikt syn på hvilke virkemidler som er best for å nå målene.

Interpellanten ber om en vurdering av å ta inn politiske hensyn i Hovedavtalen. Det vil ikke bidra til å bedre gjennomføringen av forhandlingene. Det er heller ikke en egnet måte å fremme disse hensynene på. En slik tilnærming ville i stedet ført til behov for å endre Hovedavtalen hyppigere enn det som er tilfellet i dag.

I formålsparagrafen (§ 1-1) står det: "Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift."

Målsettingene for de årlige jordbruksforhandlingene, fastsettes altså i andre prosesser enn ved forhandlinger om innholdet i Hovedavtalen. Det framgår ikke eksplisitt av Hoved­avtalen hva som kan være forhandlings­temaer, men de skal være egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket. Det er som nevnt Stortinget som fastsetter disse målene.

Tiltakene som det forhandles om er først og fremst økonomiske virkemidler. Det handler om målpriser og om nivå og utforming på budsjettstøtten, og enkelte regulerende tiltak. Også andre tiltak kan det i prinsippet forhandles om, dersom det anses som fornuftig politisk, men det framgår eksplisitt av Hoved­avtalen hva som ikke kan være forhandlings­temaer.

I kapittel 3 i Hovedavtalen står det at jordbruks­avtaler står tilbake for lover og stortings­vedtak. En jordbruksavtale kan heller ikke kreves gjennomført hvis den er i strid med traktater som er bindende for staten. Partene forhandler ikke om tollsatser og import­bestemm­elser, eller om skatter og avgifter. Noen ganger har det likevel vært slik at regjeringen på egen hånd har tatt inn endringer i beskatning som et moment i forhandlingene. Det skjedde for eksempel i år da finansministeren varslet at regjeringen ville foreslå en økning av jordbruksfradraget i forbindelse med statsbudsjettet senere på året. I slike tilfeller fungerer dette som en ekstern endring i ramme­beting­elsene som partene i forhandlingene må ta hensyn til.

Interpellanten ber om en oversikt over hvilke lover og vedtak som begrenser eller utvider handlingsrommet. I prinsippet begrenser alle lover potensielt handlings­rommet til det årlige jordbruksavtalene, siden bestemmelser i jordbruksavtaler står tilbake for lover Stortinget har gitt. Det er vanskelig å tenke seg at en lov skulle utvide handlingsrommet til jordbruksforhandling­ene, sammenlignet med en situasjon hvor denne loven ikke fantes.

Noen landbrukspolitiske tiltak egner seg best for lovregulering. I interpellasjonen blir hensyn til god dyrevelferd, klima og miljø nevnt som stikkord. Jeg oppfatter at interpellanten mener at man bør bruke de økonomiske virkemidlene i jordbruksavtalen på en annen måte enn i dag for å prioritere dette høyere.Hvis Stortinget er enig med ham i det, kan dette gjøres gjennom retningslinjer til avtale­partene som partene selvsagt vil forholde seg til. Men å endre Hovedavtalen er verken nødvendig eller et egnet virkemiddel for å få til nettopp det.